Fra Stortingets talerstol mandag 25. juli ba statsministeren oss om at tragedien i regjeringskvartalet og på Utøya ikke måtte føre til en «heksejakt på ytringer». Men allerede den 27. møttes Magnus Marsdal og Hege Storhaug m.fl. i Dagsnytt 18 for å diskutere « ... hvordan vårt samfunn kunne avføde slike ekstreme synspunkter og forakt for menneskeliv» (sitat NRK – hele debatten transkribert her), noe som i hvert fall for denne lytter så ut til å bli starten på nettopp det statsministeren advarte mot.
Både Marsdal og Per Fugelli gikk langt i å klandre Storhaug, Frp, Sverigedemokratene, og andre på en mer eller mindre klart definert ytterste høyrefløy, for om ikke å oppfordre til slike handlinger, så i hvert fall fremme holdninger som kunne gi grobunn for at noe slikt kunne skje.
Hege Storhaug gir sitt svar til dette i et innlegg på nyemeninger. Bortsett fra at Storhaug noe utidig bidrar til å kraftig utvanne begrepet ondskap, er det vesentlige budskapet i teksten hennes både rimelig og betimelig: Det virker å være en jakt på syndebukker, noen er helt tydelig plukket ut, Behring Breivik er for lengst utpekt til en politisk aktør, og alle med synspunkter som ligner hans er farlig nær å være medvirkende til hans handlinger – kun i kraft av sine tidligere ytringer.
Anders Heger svarer Storhaug med mer av det samme: Når han skriver at «volden fra ytre høyre har drept 77 mennesker», så er plutselig Frp, og med dem p.t. nærmere en femtedel av Norges befolkning, medskyldige i massedrap.
Ett opplagt og billig poeng her er jo den logiske bristen: Man burde forvente at det nå ikke mer eller mindre tilslørt blir antydet at alle islamkritikere er massedrapsmenn, på samme måte som mange av oss lenge har påpekt at ikke alle muslimer er radikale islamister (og potensielle massedrapsmenn).
Et viktigere poeng er derimot dette: Jeg deler Marsdal og Hegers oppfatning av at Storhaug, Frp og likesinnedes islamkritikk får fyldig plass i mediene, samtidig som de selvsamme inntar en offerrolle og sier at de ikke kommer til orde og får fremmet sine synspunkter. Dette tror jeg imidlertid bunner i en gjensidig dårlig kommunikasjon: Når kritikere av Islam eller et multikulturelt samfunn sier at de ikke kommer til orde, mener de egentlig at de ikke får være med på å velge samfunnet slik det ser ut nå, og som det er i ferd med å bli, nemlig et mer og mer flerkulturelt samfunn. Som Helge Lurås tidlig påpekte i et intervju (se bort fra billedteksten og hør på det han sier) så føler mange at Norge har endret seg i en retning som man selv ikke har valgt eller fått være med på å prege – og da nytter det ikke bare å komme til orde, så lenge ordene ikke fører til det samfunnet man ønsker seg (jada, vi er sikkert alle enige om at ingen har bestemt så mye over innvandringspolitikken i Norge som Frp. Mitt poeng er «fakta på bakken»).
Som vanlig har begge sider som premiss at de har rett. Problemet er at slik det ser ut nå, har en av sidene fått rett, jamfør hvordan samfunnet faktisk ser ut. Når etablissementet nå sier at vi må har mer demokrati, hører mange egentlig at «gitt at våre meninger er de sanne, må alle de andre meningene komme frem i lyset slik at vi som har rett kan få demonstrert at de andre tar er feil og dermed knuse meningene deres». Resultatet blir fort et flertallsdiktatorisk konkurransedemokrati, og ikke et deltagende konsensusdemokrati. Skal vi bygge et godt samfunn fremover, foretrekker i hvert fall jeg det siste.
Og forøvrig til jeg si at et varig meningsfellesskap med Hege Storhaug og hennes likesinnede er for meg selvsagt en helt uholdbar situasjon. Men for at dette skal opphøre, må samtalene våre bli litt bedre. Skjerpings!
Til sist, en sindig og balansert post på Kristin Clemets blogg om dette, hvor hun både gir en oppfordring til alle om å bruke litt tid på å gå i seg selv i tiden fremover heller enn å være snar til å klandre andre, men også en god oppskrift på hvordan vi i fremtiden kan snakke fornuftig om et flerkulturelt samfunn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar