«Kunnskapsbløffen. Skoler som jukser, barn som gruer seg»

[Denne posten er i det alt vesentligste ment som ren folkeopplysning i forbindelse med ovenstående bokutgivelse. Som mange vil vite, er jeg også styremedlem i LPU, og har skrevet en tilsvarende post der. Både fordi det ikke er fullstendig overlapp mellom LPUs blogglesere og de som leser dette, men også fordi jeg, i motsetning til LPU som sådan, ikke er politisk nøytral, og kan tillate meg å mene litt i tillegg til bare å informere, blir posten her som følger:]

Kunnskapsbløffen. Skoler som jukser, barn som gruer seg er den siste utgivelsen fra forlaget Manifest, ført i pennen av Magnus Marsdal. Marsdal har reist rundt i skolenorge som en del av prosjektet «Nå snakker læreren», og har truffet lærere, skoleledere, og foreldre, som han har fått i tale om hvordan de opplever sin skolehverdag. Bokas vaskeseddel:

Norsk skolehverdag preges stadig mer av prestasjonstester. Før nasjonale prøver blir lærere befalt å legge vekk pensum for å drille elevene. Foreldre forteller om barn som rammes av søvnmangel og vondt i magen og gråter på grunn av prestasjonspresset.

Kunnskapsbløffen undersøker virkeligheten bak testresultatenes blanke fasade. Fører disse metodene til bedre læring? Hva skjer med den norske skolens grunnleggende verdier?

Et liten teaser fra boken kan du lese her, og et lengre avsnitt fra boken, som direkte omhandler påstandene om juks på nasjonale prøver i Oslo, finner du her.

Utgivelsen har allerede skapt debatt:
Kunnskapsløftet (LK06), arbeidet frem av en sentrum-høyreregjering med daværende Kunnskapsminister Kristin Clemet i spissen og videreført av forrige og sittende rød-grønne regjering; Osloskolen, Høyres skolepolitiske utstillingsvindu; og den generelle accountability-tenkningen som rår i skolen i dag, både nasjonalt og internasjonalt, er alle skyteskiver for Marsdals skolekritikk. Han mener blant annet at lærere og skoleledere jukser på nasjonale prøver for at skolen skal fremstå i et best mulig lys; at lærere og skoleledere ikke tør si ifra om det de mener er testdrevet undervisning som går på bekostning av skolens egentlige mandat, av frykt for represalier; og om de negative konsekvensene dette har for elever, lærere og skolemiljø.

Skolebyråd Torger Ødegaard er en av dem som har svart på kritikken, og sier blant annet at «[Kunnskapsbløffen] er ikke forskning, men et politisk innspill», at det ikke kan være galt å øve ekstra på grunnleggende ferdigheter, og at det er «absurd» å «insinuere at det jukses i landets mest transparente og gjennomlyste skole». På den annen side sier byrådslederkandidat Libe Rieber-Mohn (Ap) at «det er svært alvorlige påstander om Oslo-skolen som kommer fram i Magnus Marsdals bok Kunnskapsbløffen». Ifølge Dagbladet fremmer Ap nå «privat forslag i Oslo bystyre om en uavhengig gjennomgang [av påstandene]».

Debatt mellom Marsdal og Ødegaard i NRKs Politisk kvarter finner du her (podcast), mer debatt i Dagsnytt 18 her. Dagbladet skriver om dette under overskriften «– Falsk fasadebygging forgifter skolen», hvor en lærer (som ikke vil si hvilken skole han jobber på) forteller sin historie. NRK skriver om det samme under overskriften «– Prøvepress fører til skolejuks». Dagbladet har også en artikkel om elever som skal ha blitt oppfordret til å bli hjemme, for at de ikke skal trekke ned karakteren på nasjonale prøver, og viser til at både Elevorganisasjonen og Foreldreutvalget for grunnopplæringen har fått henvendelser fra elever som har blitt oppfordret av sine lærere til ikke å delta på disse testene. Klassekampen skriver om boken på lederplass, og har også en lengre artikkel i dagens (24. august) papirutgave. Flere lenker fra forlaget Manifest finner du her, både fra skolebesøkene i forkant av boken, og debatten nå.

Jeg vil ellers gratulere Marsdal med spennende utgivelse – selv om jeg må bekjenne at jeg er litt snurt, i og med at jeg var i ferd med å forfatte et blogginnlegg som jeg hadde tenkt å kalle «Lærere som jukser», men som nå plutselig ble helt overflødig. Imidlertid vil jeg vise til en kronikk som jeg skrev tidligere i år (som også ble til min første post her på bloggen min), som jeg kalte «Kloke lærere holder kjeft». Poenget mitt var nettopp at imagebygging, omdømme, og kravene til å kontrollere informasjonsstrømmen ut til offentligheten (og takk til lærer Vidar Green for uttrykket «falsk fasadebygging») struper kritiske lærerstemmer, og dermed hindrer et offentlig faglig og politisk ordskifte om skole hvor dem som til daglig står midt i systemet også er representert. Jeg vil mene at den samme underliggende dynamikken, og den samme responsen på et opplevd system, gjør at lærere og skoler finner det rasjonelt å jukse på nasjonale prøver. Om man derfor leser kronikken, og bytter ut «tør ikke uttale seg offentlig om forhold ved skolen» med «jukser på nasjonale prøver» («Kloke lærere jukser»), gir den mening også i denne forbindelse.

Man må håpe at dette kan bli et slags vendepunkt for den fremtidige skolepolitiske debatt, og at lærerne kan kaste av seg den serviliteten som har rammet standen de siste årene. Vi må ønske oss en skolepolitisk debatt hvor den erfaringsbaserte kunnskapen, målbåret av den menige lærer og skoleleder, er representert i mye større grad enn i dag; en reell, kvalifisert og informert diskusjon om i hvor stor grad vi ønsker at markedstenkning og konkurranselogikk skal styre skolens innhold og lærernes atferd; og en debatt som i større grad handler om de viktige faglige, innholdsmessige, og organisatoriske utfordringene skolen står overfor – og i mindre grad om opptakskrav til lærerutdanningene og (Gud forby) skolefrukt.