«Denne gangen søker jeg ikke om lov til å sette i gang»

Under overskriften «Lærere raser mot testregime» melder Dagsavisen 19. desember at man i osloskolen i gjennomsnitt har nesten én elevtest per uke* gjennom skoleåret, at lærerne har fått nok av testiveren i kommunen, og at administrering og rapportering av prøveresultater stjeler tid fra viktigere pedagogisk arbeid.

Steffen Handal, sentralstyremedlen i
Utdanningsforbundet.

I dag (21. desember) ser jeg at Utdanningsforbundet vurderer å oppfordre sine medlemmer i Oslo til rapporteringsnekt av prøveresultater, som en protestaksjon mot testregimet (men hm: var det en idé å bare unnlate å administrere testen i utgangspunktet? Om man ikke har tenkt å rapportere resultatet, er det jo heller ikke noe særlig vits å kaste bort tid på å ta testen...?).

Skolebyråd i Oslo, Torger Ødegaard (H).

Uansett: Hva har så alt dette med tittelen på denne posten å gjøre? Vel, dette er faktisk et sitat fra skolebyråden i Oslo, Torger Ødegaard, som falt da han i vår kommenterte sin strategi for snikkarakterifisering av barnetrinnene. Byråden hadde allerede fått avslag fra Utdanningsdirektoratet for et prøveprosjekt med karakterer i syvende trinn, ville forsøke seg på nytt med et litt endret opplegg, og sa altså at «denne gangen søker jeg ikke om lov til å sette i gang», og begrunnet det overfor Aftenposten med at

det var en omstendelig og svært arbeidskrevende prosess å søke om et slikt forsøk. Nå kaster vi ikke bort tid på det. Vi måtte ha oppslutning fra elevene, foreldrene, FAU, driftsstyret og Utdanningsforbundets Oslo-avdeling. Det var konsensus hele veien [dette er forøvrig en sannhet med store modifikasjoner], men Utdanningsdirektoratet ga oss avslag, sier byråden, som ikke tviler på at «nei-svaret» var instruert fra SV-statsrådens kontor.

Nå trakk byråden forslaget sitt til slutt, motstanden ble vel for stor. Likevel må moralen være at når man virkelig tror på noe, så må det være lov til å sette i gang med det, selv om det strengt tatt ikke stemmer overens med de direktiver man har fått fra oven. Og som byråden sier, og det tror jeg på, er det også i dette tilfellet garantert en «omstendelig og svært arbeidskrevende prosess» å få gjennomslag for et slikt forsøk.

Derfor: Om Utdanningsforbundet, og deres medlemmer i Oslo, ikke tror på den pedagogiske effekten av testregimet i osloskolen, bør de ikke søke om lov til noe fra noen som helst, men umiddelbart og på egenhånd starte arbeidet med å avvikle det.

* førtester, retester, forberedende prøver, kartleggingsprøver, Oslo-prøver, nasjonale prøver – som altså kommer på toppen av de vanlige vurderingssituasjonene en lærer må tilrettelegge for, for å kunne gi tilbakemeldinger på elevenes faglige fremgang.

Lærere får lavere og lavere IQ

 - melder blant annet Aftenposten og nrk i dag. Empirien er kanskje litt tynn, men for oss som følger utviklingen i skolen, gir sunn fornuft fasit: Dette er selvsagt (i) sant, og (ii) et problem. Mulige årsaker (gradvis lavere lønn og status gjennom en årekke) og løsninger på problemet (høyere lønn og status) er diskutert i de nevnte artiklene (mer omfattende i papirutgaven av Aftenposten), og ellers opp og i mente gjennom de mange siste års skoledebatt.

Dette skal derfor heller handle om responsen på dette konkrete oppslaget. Utdanningsforbundet kommenterer saken på sine nettsider på følgende måte: «Vi er ikke bekymret for lærernes kompetansenivå. Men vi er sterkt bekymret over yrkets statusfall og rekrutteringsproblemer.»

Hm. Skulle man ikke tro at det vil være en viss samvariasjon mellom et yrkes relative status og evne til å rekruttere, og standens samlede kompetansenivå? Uten faktisk å forske på dette, er det jo umulig å vite sikkert – men det ville jo være merkverdig å tro at ikke læreres gjennomsnittlige kompetansenivå i hvert fall til en viss grad vil samvariere med hvor attraktivt det til enhver tid er å søke seg til yrket.

Videre skriver Utdanningsforbundet at «man må ha mange kvaliteter og ulike kompetanser for å bli en god lærer. God score på en IQ-test gjør deg nødvendigvis ikke til en god lærer». Nei, hvem kan vel si seg uenig i det. Likevel skulle man kanskje ønske seg lærere som både hadde mange ulike kvaliteter og kompetanser og var intelligente – fremfor uintelligente lærere med de ellers samme kvaliteter og kompetanser. Ja takk, begge (eller alle) deler.

Som vanlig ser det ut til at snurthet er det gjennomgående sentimentet i resepsjonen. Dette kan enhver lete seg frem til selv, så bare et lite eksempel her, fra en oppdatering på Face: «Det tristeste med journalistiske innfallsvinkler som dette, er at de som jobber i avisredaksjonene sannsynligvis ville ha fått opplyst at også journalisters "IQ" har sunket merkbart siden 1950-tallet. Man kan ane metodeproblemer nok til en hel masteroppgave.[...]». I neste setning foreslår vår for anledningen anonymiserte kommentator å oppgradere lærerutdanningen til et universitetsstudium.

Samlet virker reaksjonene fra den «lærerlojale» siden i denne saken å følge følgende litt vanskelig sjonglerbare logikk: «(i) lærerstanden består av flotte, høyt kompetente og engasjerte mennesker (som vi til enhver tid må se, støtte, og styrke), og (ii) – i en helt urelatert sak – så er det slik at vi trenger et skikkelig løft for å heve statusen til lærerne, slik at vi får de beste kandidatene til å søke seg til yrket.»

Som så ofte ellers i skolesaker, må vi helt ut på ytterste høyre fløy for å finne en fornuftens stemme: I mangel av noe(n) bedre, og selv om jeg er dundrende uenig i minst halvparten av utsagnet, blir det dermed kommentaren på Face fra Frp's skolepolitiske talsmann Tord Lien som får stå som endelig fasit her:

Bekymringsfullt. Kognitiv kapasitet er av grunnleggende betydning for å lykkes i lærergjerningen. For at vi skal lykkes med å få de beste lærerne til å bli i skolen må kompetanse, resultater for barns læringsutbytte og erfaring lønnes bedre, i tillegg til at vi må innføre 5-årig lærerutdanning.  

Se også «Litt mer om IQ, Mensa, og hvor mye tjener vi egentlig?»

Lærere som syter

Om lærere som syter og hvorfor
Tre innganger til denne posten:

 – Undertegnede var til stede på Utdanningsforbundets valgdebatt torsdag denne uken (8. september). Etter at debatten var over, kom jeg i snakk med tre andre lærere. De fortalte alle at de opplevde lærerne som satt i salen og hadde stilt spørsmål til politikerne som så sytete at de selv ikke ønsket å ta ordet, av frykt for å bli assosiert med de andre lærerne og deres syting.

 – I Magnus Marsdals Kunnskapsbløffen skriver forfatteren at han gjentatte ganger har fått innstendige henstillinger fra lærere som han intervjuer til boken sin, om at han for all del ikke må fremstille dem som sytete. Marsdal sier selv at han aldri har truffet på en yrkesgruppe som er så opptatte av at de ikke fremstår som sytete.

 – Og endelig: er det ikke opplest og vedtatt, både i Norge og andre «land som vi sammenligner oss med», at det knapt finnes noen stand, gruppe eller klasse i samfunnet som klager og syter så mye som lærerne?

Om dette er sant eller ikke, er et empirisk spørsmål, og den empirien har jeg ikke (selv om et kjapt søk på Google gir oss en artig liten pekepinn: sammenlign lærere syter og leger syter). Jeg vil likevel i det følgende ha som et utgangspunkt både lærere selv, og samfunnet rundt, antar at det er sant at lærerne er den mest sytete yrkesgruppen. Og som eksempelet fra Kunnskapsbløffen viser: det er forbløffende at sytingen er blitt et så grunnleggende definitorisk trekk for lærerstanden, at de i tillegg til å faktisk syte, er blitt så bevisste over at de gjør det at de aktivt søker å unngå å bli fremstilt som en yrkesgruppe som syter.

Spørsmålene blir da: hvorfor er det blitt slik? Hva fører det til? Og hva kan man gjøre?