Lærere som syter

Om lærere som syter og hvorfor
Tre innganger til denne posten:

 – Undertegnede var til stede på Utdanningsforbundets valgdebatt torsdag denne uken (8. september). Etter at debatten var over, kom jeg i snakk med tre andre lærere. De fortalte alle at de opplevde lærerne som satt i salen og hadde stilt spørsmål til politikerne som så sytete at de selv ikke ønsket å ta ordet, av frykt for å bli assosiert med de andre lærerne og deres syting.

 – I Magnus Marsdals Kunnskapsbløffen skriver forfatteren at han gjentatte ganger har fått innstendige henstillinger fra lærere som han intervjuer til boken sin, om at han for all del ikke må fremstille dem som sytete. Marsdal sier selv at han aldri har truffet på en yrkesgruppe som er så opptatte av at de ikke fremstår som sytete.

 – Og endelig: er det ikke opplest og vedtatt, både i Norge og andre «land som vi sammenligner oss med», at det knapt finnes noen stand, gruppe eller klasse i samfunnet som klager og syter så mye som lærerne?

Om dette er sant eller ikke, er et empirisk spørsmål, og den empirien har jeg ikke (selv om et kjapt søk på Google gir oss en artig liten pekepinn: sammenlign lærere syter og leger syter). Jeg vil likevel i det følgende ha som et utgangspunkt både lærere selv, og samfunnet rundt, antar at det er sant at lærerne er den mest sytete yrkesgruppen. Og som eksempelet fra Kunnskapsbløffen viser: det er forbløffende at sytingen er blitt et så grunnleggende definitorisk trekk for lærerstanden, at de i tillegg til å faktisk syte, er blitt så bevisste over at de gjør det at de aktivt søker å unngå å bli fremstilt som en yrkesgruppe som syter.

Spørsmålene blir da: hvorfor er det blitt slik? Hva fører det til? Og hva kan man gjøre?

Følg debatten! Nasjonale prøver, grunnleggende ferdigheter, testdrilling, performace-based accountability

Sammen med p.t. Torontobasert medstudent Klara Furuberg, har undertegnede vært en iherdig debattinnleggskriver de siste ukene. Onsdag i forrige uke (31. august) kom vi på trykk i Universitas, under overskriften «ILS, ta ansvar for tallene». Kort fortalt var det en oppfordring til dem som faktisk lager prøveverktøyene som blant annet brukes til de nasjonale prøvene, om å delta i samtalen om bruken av dem, og gjerne hjelpe til med å korrigere og informere den virkeligheten som prøvene er med på å skape – for den enkelte lærer og elev ute i skolen, og i den generelle offentligheten.

Denne uken kom det et tilsvar fra ILS/EKVA (Enhet for kvantitative analyser, en del av ILS), «Feil om nasjonale prøver». De skriver blant annet at vi belegger vår argumentasjon med «løsrevne eksempler» fra Magnus Marsdals Kunnskapsbløffen; at de nasjonale prøvene bare utgjør en liten del av ILS sin omsetning og ikke finansierer mer enn dem som jobber med prøvene, og at det ikke er riktig som vi skrev av overskuddet brukes til å finansiere lærerutdanningen ved UiO; og at de tar ansvar, fordi «prøvene gir et godt bilde av elevenes kompetanser innen de grunnleggende ferdighetene som de skal måle», og fordi «prøvene som utvikles ledsages av veiledningsmateriell til lærerne om hvordan prøvene kan brukes i læringsarbeidet», men at de «… imidlertid ikke [kan] ta ansvar for den enkelte skoles praksis.» (Jada, vi kommer tilbake med et tilsvar.)

Klara Furuberg til høyre. I avisa fordi hun har
blitt kjent med en kjendis. Bilde fra VG.

I dag (8. september) har Klara og jeg kommet på trykk i Klassekampen, noe som er meget hyggelig (og litt overaskende. Ved en inkurie, som vi heldigvis er uforskyldte i, ble innlegget vårt først trykket i Utdanningsnytt.) Overskriften er «Grunnleggende misforståelser», hvor vi tar tak i skolebyråd Torger Ødegaards argumentasjon rundt påstandene om intens testdrilling i Osloskolen. Ødegaard argumenterer med at det er det samme å øve til nasjonale prøver som det er å øve på grunnleggende ferdigheter, noe vi prøver å gjendrive.

Ellers har professor og retoriker Kjell Lars Berge skrevet godt om nasjonale prøver i et innlegg på Minerva sine nettsider (skrell vekk litt professoral arroganse, så er det mye bra her). Berge er en av dem som for tiden utvikler nasjonale prøver i skriving, og, slik jeg oppfatter det, vil unngå at et i utgangspunktet faglig og pedagogisk nyttig verktøy blir brukt på feil måte, altså i et performance-based accoutability-regime, som er betegnelsen han selv bruker. Berges kronikk er et kjærkomment innspill i denne diskusjonen, nettopp fordi det kommer fra innsiden av de fagmiljøene som utvikler testverktøyene, som vet hvordan de best skal brukes, og som ikke legger fingrene i mellom når det gjelder å kritisere misforstått bruk. Også mange gode lenker til internasjonale artikler om temaet (og også en del jeg er uenig i, men dette er en info-post og ikke en anmeldelse).

Se også:

• Tilsvar til Gunnar Stavrum – om testing, nasjonale prøver, lønnsinsentiver for lærere, og litt mer 
• Å tjene på kunnskapsbløff: Testindustriens logikk, og fraværet av faglig korrektiv
• Standardisert test
• Gunnar Stavrums grunnleggende ferdigheter
• Stråmannsargumentasjon fra skolebyråd Ødegaard
• Kunnskapsbløffen. Skoler som jukser, barn som gruer seg

Tilsvar til Gunnar Stavrum – om testing, nasjonale prøver, lønnsinsentiver for lærere, og litt mer

[Om han, eller noen andre, er interesserte. Utgangspunktet er denne lederen i Nettavisen, og ordskiftet mellom oss i debattfeltet under. Mitt tilsvar ble som vanlig i overkant ordrikt, som kanskje er grunnen til at Face fant at de ikke ville publisere det. Så det kommer her:]

Hei Gunnar, takk for svar! Mulig at vi snakker forbi hverandre, men slik jeg oppfatter det, er vi nok grunnleggende uenige om flere forhold.

Utdanningsdirektoratet (Udir) frigir en del eksempeloppgaver og -prøver, i den hensikt at elever som skal ta nasjonale prøver, kan forberede seg på dem. Ifølge Udir selv, er «hensikten med å gjennomgå disse [...] at elevene skal bli kjent med oppgaveformatet og bli trygge på prøvesituasjonen før de skal ha nasjonale prøver». Det er ikke meningen at disse skal brukes til terping eller drilling, eller at man skal analysere dem for å finne mønstre, eller ord som har høy frekvens som man kan pugge, eller ta prøvene igjen og igjen for å øve på formatet. Udir igjen: «Det er læreplanene som styrer innholdet i opplæringen.»

Det springende punktet her, er om det å undervise etter læreplanen, og det å undervise for prøven, er det samme. Det er det ikke.

Gunnar Stavrums grunnleggende ferdigheter

I en smått panegyrisk leder under overskriften «Bravo, Lektorlaget», berømmer Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum Lektorlaget for sin fortsatt uttalte støtte (f.eks. her) til de nasjonale prøvene. Det blir for mye å gå inn på alt jeg er uenig i i Stavrums fremstilling, men jeg vil korrigere en grunnleggende misforståelse, som dessverre også ser ut til å være meget utbredt:

Jeg sakser fra lederen:

En motforestilling er at lærerne kan drille elevene i å svare riktig på matematikkspørsmål og gi korrekt svar på engelsk og norsk.

Skrekk og gru! Det er altså ille og nærmest juks at man forbereder seg på prøver?

Ironi til side …

Jeg kan ikke tolke dette på noen annen måte enn at Stavrum dermed mener at det må være en god ting å øve/pugge/terpe til nasjonale prøver («drille» er ordet han selv bruker). Vel, dette er altså det stikk motsatte av det som er riktig, altså helt feil: Hele poenget med nasjonale prøver og andre i utgangspunktet objektive kartleggingsprøver, er at man nettopp ikke øver til prøven. Derimot skal man jobbe med skole og fag slik det er beskrevet i læreplanen, og så skal prøven gi en objektiv kartlegging av hvordan eleven (og eventuelt klassen, og skolen, og kommunen) ligger i forhold til et på forhånd utarbeidet kategoriseringssystem.

Mer eller mindre fokus på drilling i forkant av en nasjonal prøve kan altså gi de absurde utslagene at eksempelvis en presumptivt svak klasse som driller mye vil prestere høyere enn en presumptivt sterkere klasse som fokuserer på skolens egentlige innhold. Motsatt kan man tenke at en gruppe med presumptivt sterke elever som driller mye før en prøve, vil oppnå en meget høy skår på prøven, men vil ha lært mindre i forberedelsesperioden enn en gruppe med presumptivt svakere elever, som paradoksalt nok vil kunne ha kommet lenger i arbeidet med læreplan, kompetansemål og grunnleggende ferdigheter i den samme perioden.

Jeg er i utgangspunktet overhodet ikke negativ til gode kartleggingsverktøy, og nasjonale prøver kan kanskje være ett slikt. Skal de bli det, forutsetter det imidlertid at de er objektive, at de dekker alle de fem grunnleggende ferdighetene og ikke bare to av dem, at de for all del ikke må rettes av læreren til den klassen som tar den(!), at det ikke medfølger en økonomisk belønning eller andre insentiver å skåre høyt på dem, at den enkelte lærer opplever dem som et brukbart pedagogisk verktøy, at vi alle er i stand til å forstå at man ikke kan slutte fra resultater på en nasjonal prøve til en lærer eller skoles relative faglige kvalitet (dette er en meget stor utfordring), og sikkert masse annet som jeg ikke har tenkt på.

Stavrum avslutter med å mene at

I stedet for å demonisere prøvene, bør man forenes om noen få ønsker:

• Prøvene må være felles over hele landet.
• De må vise hvordan elevene scorer mot andre i samme årskull.
• Alle må med, hvis det ikke er helt spesielle forhold.
• Resultatene må være offentlige.

Hva slags «ønsker» er egentlig dette? Det er jo nøyaktig slik vi har det nå. (Lett å tolke dette som et nå-må-vi-slutte-rekkene-og-ikke-være-så-negative-og-kritiske-argument, men skal ikke gå den veien, nei, nei). Har vi ikke høyere ambisjoner enn dette, så er nedsiden med de nasjonale prøvene uendelig større enn oppsiden, og de bør avvikles umiddelbart. 

Oppsummert må man kunne slå fast at debatten i kjølvannet av Marsdals Kunnskapsbløffen har demonstrert en skrikende mangel på en sjette grunnleggende ferdighet: Grunnleggende ferdighet i forskningsmetodikk.

Stavrum, Ødegaard, Aspaker og andre har ved flere anledninger insinuert at kritikere av testregimet i skolen er mot at skolen underviser elever i grunnleggende ferdigheter. Jeg har skrevet mer om hvor feil det er her. 

Ellers vil jeg henvise til Utdanningsdirektoratets sider om dette, for eksempel «Hva er nasjonale prøver?»

Stråmannsargumentasjon fra skolebyråd Ødegaard

Oslos skolebyråd Torger Ødegaard (H) har ved flere anledninger møtt kritikere av Osloskolen og Høyres skolepolitikk med å insinuere at de er motstandere av at skolen skal lære elevene grunnleggende ferdigheter (her, her, og særlig her; Gunnar Stavrum gjentar dette i Nettavisen, Elisabeth Aspaker (H) i Dagsnytt 18) – nå sist i forbindelse med lanseringen av Magnus Marsdals bok Kunnskapsbløffen, hvor Ødegaard sier til NRK at han ikke ser noen problemer med den såkalte drillinga: «Det er bra at man trener på grunnleggende ferdigheter, at man trener seg på de fire regneartene, og at man øver til prøver.»

Skolebyråd i Oslo Torger Ødegaard (H).

(De grunnleggende ferdighetene er å kunne uttrykke seg muntlig; å kunne uttrykke seg skriftlig; å kunne regne; å kunne lese; og å kunne bruke digitale verktøy. Veiledning fra Utdanningsdirektoratet her, St.meld. nr 30 (2003–04) Kultur for læring, som kom i forkant av innføringen av grunnleggende ferdigheter her (kapittel fire er det mest relevante).)

Magnus Marsdal, forfatter av
Kunnskapsbløffen.

Denne insinuasjonen har selvsagt ingen rot i virkeligheten: det er knapt noe som har så stor oppslutning blant lærere, skoleforskere, pedagoger og politikere av alle farger, som innføringen av de grunnleggende ferdighetene i skolen.

Logikken som ligger bak satsningen på grunnleggende ferdigheter bygger på en analyse av hvorfor skolen reproduserer sosiale forskjeller, og er som følger: Tradisjonelt, men også i dag, har det vært en sammenheng mellom elevers sosial bakgrunn og skoleprestasjon. Forslagene til forlaringer er legio, men en av dem har gått slik: Skolen forutsetter kunnskap den ikke selv tar ansvar for å undervise i. Det betyr altså at undervisning på et relativt mer viderekommende nivå, forutsetter mer grunnleggende kunnskaper. Om skolen ikke selv underviser disse grunnleggende kunnskapene eller ferdighetene, vil det favorisere elever som kommer fra relativt mer ressurssterke hjem, og dermed kan få denne kunnskapen på andre måter.

Et enkelt eksempel: Ett av kompetansemålene i engelsk programfag studiespesialiserende utdanningsprogram (altså Vg2/3) er «at eleven skal kunne drøfte politiske forhold og system i den engelskspråklige verden med vekt på Storbritannia og USA». Om man skal kunne drøfte «politiske forhold og system», må man kunne lese og forstå meningsmålinger og valgresultat, valgsystemer og regler for mandatfordelinger, og om man skal kunne forstå dette, kreves det et minimum av matematiske kunnskaper, for eksempel at man kan lese statistikk og grafer, og at man forstår prosentregning. Om ikke skolen, på et tidligere tidspunkt, har tatt ansvar for å undervise disse ferdighetene, vil de falle fra som ikke har fått innsikt i dette annetstedsfra (og selvsagt vil dette kompetansemålet også forutsette at du kan lese og skrive, og bruke digitale verktøy).

Satsingen på grunnleggende ferdigheter er altså et aktivt grep for å motvirke denne dynamikken, hvor skolen har sagt at den selv skal ta ansvar for at elevene på et relativt mer grunnleggende nivå blir undervist i de ferdigheter man trenger for å kunne følge med i og forstå undervisningen på et relativt mer videregående nivå. Grunnleggende ferdigheter er ment å være både basisferdigheter, men også gjennomgående og kumulative gjennom et trettenåring løp i grunnskolen og den videregående opplæringen.

Jeg har selvsagt ikke snakket med alle lærere i Norge, eller alle skoleforskere eller pedagoger eller politikere. Men jeg vil utfordre Ødegaard eller andre til å finne ett eneste menneske tilknyttet skolefeltet som vil si seg uenig i argumentasjonen over, og intensjonen bak den praktiske utformingen den har fått (hvor vellykket det siste er opplever jeg mer som en faglig-pedagogisk debatt, men som likevel vil ha som grunnleggende utgangspunkt en enighet om det overordnede, som beskrevet over).

Om man gjennom dette grepet vil lykkes (helt eller delvis) med å utjevne sosiale forskjeller, er derimot en helt annen diskusjon.

Grunnleggende ferdigheter, operasjonalisert
med utgangspunkt i det gamle KRL-faget.

«Kunnskapsbløffen. Skoler som jukser, barn som gruer seg»

[Denne posten er i det alt vesentligste ment som ren folkeopplysning i forbindelse med ovenstående bokutgivelse. Som mange vil vite, er jeg også styremedlem i LPU, og har skrevet en tilsvarende post der. Både fordi det ikke er fullstendig overlapp mellom LPUs blogglesere og de som leser dette, men også fordi jeg, i motsetning til LPU som sådan, ikke er politisk nøytral, og kan tillate meg å mene litt i tillegg til bare å informere, blir posten her som følger:]

Kunnskapsbløffen. Skoler som jukser, barn som gruer seg er den siste utgivelsen fra forlaget Manifest, ført i pennen av Magnus Marsdal. Marsdal har reist rundt i skolenorge som en del av prosjektet «Nå snakker læreren», og har truffet lærere, skoleledere, og foreldre, som han har fått i tale om hvordan de opplever sin skolehverdag. Bokas vaskeseddel:

Norsk skolehverdag preges stadig mer av prestasjonstester. Før nasjonale prøver blir lærere befalt å legge vekk pensum for å drille elevene. Foreldre forteller om barn som rammes av søvnmangel og vondt i magen og gråter på grunn av prestasjonspresset.

Kunnskapsbløffen undersøker virkeligheten bak testresultatenes blanke fasade. Fører disse metodene til bedre læring? Hva skjer med den norske skolens grunnleggende verdier?

Et liten teaser fra boken kan du lese her, og et lengre avsnitt fra boken, som direkte omhandler påstandene om juks på nasjonale prøver i Oslo, finner du her.

Utgivelsen har allerede skapt debatt:

Hvorfor er jeg plutselig enig med Hege Storhaug?

Fra Stortingets talerstol mandag 25. juli ba statsministeren oss om at tragedien i regjeringskvartalet og på Utøya ikke måtte føre til en «heksejakt på ytringer». Men allerede den 27. møttes Magnus Marsdal og Hege Storhaug m.fl. i Dagsnytt 18 for å diskutere « ... hvordan vårt samfunn kunne avføde slike ekstreme synspunkter og forakt for menneskeliv» (sitat NRK – hele debatten transkribert her), noe som i hvert fall for denne lytter så ut til å bli starten på nettopp det statsministeren advarte mot.