Om C. I. Hagen, bønneromsforbud, og hvilke lærdommer vi bør trekke av det

Bønn, som etter alt å dømme foregår i et rom.
Kan føre til selvmordsbombing.

I dag (lørdag 6. oktober) leser jeg på nettavisen dittOslo at Fremskrittspartiets representant i Oslo bystyre Carl I. Hagen vil ta saken om bønnerom på videregående skoler til Stortinget. Ifølge artikkelen sier Hagen blant annet at han vil ha et nasjonalt forbud mot muslimske bønnerom på norske skoler, og begrunner dette med at bønnerom vil føre til «en type segregering, som ville vise hvem som er “gode” muslimer eller ikke. Noen ville føle seg tvunget til å delta», og viser til at han «får rapporter om mange som blir presset til å bruke Hijab eller fotside klær. Muslimske kvinner som går vestlig kledd risikerer å bli kalt horer. Noen nekter å delta i ordinær gymundervisning og det kommer krav om kjønnsdelt svømmeundervisning». Dette presset kommer ifølge Hagen fra radikale muslimer.

Dette er et klokt initiativ fra Hagen. Muslimske bønnerom rundt om på skolen vil sannsynligvis tiltrekke seg ekstremistiske elementer, som igjen vil radikalisere unge norske muslimer, bidra til økt gruppepress mot dem som allerede er, eller er i ferd med å bli, bedre integrert i det norske samfunnet, og vil – i aller verste fall – kunne skape et klima som kan legge til rette for at en ung norsk-muslim vil utøve terror, enten i utlandet, eller i verste fall på norsk jord. Og hvilken rektor vil vel ha på sin samvittighet at det at han la til rette for bønn, kunne forårsake noe slikt?

Men jeg synes ikke Hagen går langt nok. Muslimer møtes jo meg bekjent i bønnerom for å ha bønn hver eneste fredag? Kan vi ikke også der risikere at mer moderate muslimer føler at de blir presset til å delta av de som er mer radikale? Og at disse møtepunktene kan benyttes av eldre og mer radikale elementer til å radikalisere de yngre? Jeg mener at om Hagen skal ha noe som helst troverdighet i denne saken, så bør han ta den logiske konsekvensen av sin egen argumentasjon, og også gå inn for å forby bønnerom som ikke er tilknyttet skoler.

Videre vil jeg hevde at man med fordel kan benytte seg av den samme strategien for å få bukt med veldig mange av de problemene samfunnet sliter med i dag, som har den fellesnevneren at de er forårsaket av at enten institusjoner eller lokaliteter legger til rette for at mennesker kommer sammen på forskjellige måter. Den katolske kirken har for eksempel tiltrukket seg pedofile elementer i århundrer. En meget enkel og effektiv måte å få bukt med dette problemet på – altså overgrep av katolske prester mot yngre gutter i den katolske kirken – må jo være å avvikle den katolske kirken en gang for alle. Ingen katolsk kirke = ingen katolske prester spesielt eller katolikker generelt = ingen pedofili i den katolske kirken.

Men dette vil selvsagt ikke bli en endelig løsning på problemet med pedofili. Det vil jo fortsatt finnes både voksne, barn de kan forgripe seg på, og steder det kan foregå. Én måte å gå frem på kunne være å forby alle steder voksne og barn møtes: skolen, fritidsklubber, idrettsforeninger, musikkorps, og så videre. ALLE disse arenaene tiltrekker seg jo overgripere, og tar man vekk arenaene, tar man vekk mulighetene for overgrep.

Men likevel er det jo ingen garanti, man kan jo risikere at overgripere finner frem til barn andre steder. Derfor tror jeg det tryggeste er å avvikle systemet med prokreasjon, altså det at mennesker produserer avkom, siden det faktisk er den faktiske forekomsten av barn som skaper anledningen for pedofili og dermed må være roten til dette problemet. Så: ingen barn = ingen form for dårlig behandling av barn, for eksempel pedofili.

Denne formelen tror jeg vi med samfunn som hell kunne overført til alle sektorer. Har vi problemer i trafikken, for eksempel at noen kjører for fort, kan vi jo bare forby all trafikk. Har vi problemer med promillekjøring, kan vi forby alkohol. Om vi har problemer med uetisk behandling av dyr, kan vi jo bare slutte med dyr. Og så videre.

Og, som vi vet, de fleste ulykker skjer i hjemmet, og det er i nære relasjoner det forekommer mest vold. Så det er helt klart at det er her det vil være mest å hente på å innføre forbud. Hva med å avvikle ekteskapet? Og å forby folk å bo sammen? Eller å innføre et forbud mot i det hele tatt å ha et hjem? Her, og sett i sammenheng med forbudet mot å få barn, tror jeg vi kan begynne å nærme oss en formel for et samfunn helt uten vold, overgrep, ulykker og problemer av noe slag.

Hagen har satt i gang noe her, ønsker ham lykke til! 

Lukt av hasj og løk, snitting av fitter

Hans Rotmo har i dag fått mye oppmerksomhet (NRK,  VG) og til dels sterk kritikk for teksten til sangen «Vi fra andre», som ifølge Rotmo selv er ment som et innspill i innvandringsdebatten. Teksten er bygget over Wergelands «Vi ere en nasjon vi med»; originalens «vi» er beholdt, men denne gangen er det altså «innvandrede til Norge» som er den pronominelle referenten, og sangen blir dermed en katalog over hva dette «vi» er, gjør og mener per i dag. Sangen kan lastes ned fra Rotmo sin egen hjemmeside, hvor du også kan lese Rotmos egen kommentar til teksten.

«Vi fra andre» er hentet fra denne plata. 

Mange har i dag ment at sangteksten er rasistisk, at den fremmer stereotypier, og at den ikke har noen rot i virkeligheten. For eksempel fremstilles innvandrede som at de (generelt, må man tro, det er et ganske stort «vi» her) lukter løk og hasj, at de snylter på velferdsstaten, at de ønsker en total omveltning i samfunnet, og så videre. Verseparet «Omskjæring er vår kultur/Og vi har mer på lur» viser tydelig at «vi» bringer med seg en kultur som ikke bare er eksotisk men også uakseptabel i et samfunn tuftet på vestlige verdier, og at de også har en ukjent og potensielt truende side, altså at det er «mer der det kommer fra».

Jeg mener imidlertid at dem som har reagert i dag, ikke har sett nøye nok på teksten: Dette er opplagt ikke ment rasistisk, men derimot satirisk. Via det selvbekjennende «vi»'s håpløst virkelighetsfjerne gjennomgang av sin gruppes grunnleggende felles kjennetegn, demonstrerer Rotmo med all mulig tydelighet hvilket forvrengt, misforstått og stereotypt bilde «folk flest» har av «innvandrere», et bilde som gjennomgående ser ut til å være dannet langt fra enhver reell kontakt med den virkelige verden – altså de menneskene som grupperes under dette bildet, og deres handlinger og holdninger. Resultatet blir gjerne, som teksten så utmerket viser, en meningsløs collage av løst og fast, rykter og fordommer, halv- og usannheter, og håpløse generaliseringer. Dette bildet – som dermed selvsagt blir mytisk, og enten ikke i det hele tatt, eller i veldig liten grad, basert på en reell virkelighet – blir så igjen brukt til å snakke om alle innvandrere som en homogen gruppe med essensialistiske fellestrekk, hvis essens er kvalitativt forskjellig fra «vår».

Det Rotmo gjør, er å gradvis gjennom teksten dekonstruere dette «vi»-et leseren/lytteren starte med, slik at det, nå vi nærmer oss slutten, refererer til så mye likt og ulikt, at det ikke lenger kan referere til noe som helst, og i hvert fall overhodet ikke til «alle innvandrede», som så igjen blir et intetsigende konstrukt, altså uten reelt innhold. Vi står dermed igjen med en ubrukelig gruppebetegnelse, og må, for å skape ny mening, benytte oss av et mer presist, informert og virkelighetsnært språk.

Dermed fungerer teksten på minst to plan: Den blir en slående og presis satire over hvordan de fleste av oss så altfor ofte snakker om «oss» og «dem», ved at Rotmo fjerner karakteristikkene så radikalt fra den virkelige verden, og så bruker disse til å beskrive en hel og ekstremt kompleks og sammensatt gruppe. Derigjennom blir denne gruppen så heterogen at den ikke kan sies å eksistere – jf. verselinjen «hver tyrkisk mexicansk polakk» – og vi blir dermed, når teksten er ferdig, overlatt begrepsløse til oss selv, og tvunget til å reeksaminere det språk og de gruppebetegnelsene (og, om vi i det hele tatt skal/bør ha gruppebetegnelser) vi til nå har hatt.

Bra av Rotmo!

Er muslimer terrorister?

Etter 22. juli ble Carl I Hagens famøse utsagn om at «ikke alle muslimer er terrorister, men (nesten?) alle terrorister er muslimer» trukket tilbake inn i offentligheten, sikkert av mange tenkt som et blant flere eksempler på utsagn som er med på å skape grobunn for islamofobi og i verste fall en ekstrem handling lik den vi nå har opplevd i Norge (som Eva Joly hevder her).

I motsetning til tidligere har journalister og andre denne gangen giddet å sjekke fakta. Flere (f.eks. her) har henvist til Europols statistikker, som viser at et minimalt antall terroraksjoner i Europa blir begått av muslimer, og har ment at dette har vært en gjendrivelse av Hagens påstand. På motsatt hold har Jan Arild Snoen gjennomgått terroraksjoner på verdensbasis – denne er saklig og faktatung, men forutsetter i mange tilfeller at man aksepterer som terror det andre ville sett på som krig eller motstandskamp, og gir forrang til antall drepte fremfor antall terroraksjoner – som delvis støtter Hagens utsagn, i hvert fall om utsagnet hadde vært «mye tyder på at på verdensbasis er muslimer ansvarlige for brorparten av de omkomne i terroraksjoner». Og Kristin Halvorsen har satt i gang en «jeg skal si i fra»-kampanje på Facebook, hvor hovedbudskapet er å møte rasisme, fremmedfrykt og feilaktige fremstillinger av virkeligheten med fakta og saklig argumentasjon – i et innlegg på sidens vegg skriver hun at «av 209 terroraksjoner i Europa i 2010 - ble 3 utført av muslimer - 206 av nasjonalister og andre grupper».

Som bringer oss rett over til det jeg anser som det store problemet i denne debatten: antagonistene tror at de argumenterer for eller mot Hagens utsagn; egentlig fører de en debatt hvor han har lagt premissene: Om Hagen hadde sagt «alle terrorister er kristne» eller «alle terrorister er verdikonservative», så ville de færreste av oss ha sagt «nei Hagen, statistikken viser oss at bare er et meget lite mindretall av alle terrorhandlinger blir begått av kristne/verdikonservative». I stedet ville vi sagt at terror er uforenlig med et kristent eller verdikonservativt livssyn.

Lenge var det en ren medial refleks – hver gang det skjedde en terrorhandling i den arabiske verden, eller etter 11. september, Madrid og London – å trekke en eller annen stakkars norsk muslim foran kamera og spørre om han tok avstand fra terror (glitrende kommentert av Bård og Harald i Tazte Priv). De fleste sa da det som alle vi andre ville sagt: «Selvsagt tar jeg avstand fra terror, fordi terror er uforenlig med mitt livssyn».


På tide å slutte med dette?

Terrorister er verken muslimer, kristne eller verdikonservative. Terrorister er gærninger og kriminelle, og bør behandles deretter.

(At (alle?) terrorister legitimerer sine handlinger i en eller annen ideologi, er i så måte en helt annen sak – og noe som heller underbygger et utsagn som «alle terrorister er terrorister».)

Og om vi skal tro på tallene til forfatter av boken Islamofobi, Mattias Gardell, er «støtten til demokrati i muslimske stater like stor som demokratistøtten i Vesten» (Morgenbladet, 13.05.2011), mellom 85 og 93 prosent. Det ser altså ut til at langt de fleste muslimer er demokrater, ikke ulikt langt de fleste ikke-muslimer. Så kan vi kanskje slutte å tenke på mennesker som kler på seg eksplosiver og sprenger seg i luften i en folkemengde for å ta med seg flest mulige til det hinsidige som politiske aktører, og heller som kriminelle eller helst gale. Den dagen vi tillater at det også kan finnes sjuke, skrudde mennesker i den arabiske verden, er vi kommet et langt skritt mot å bli kvitt vår kollektive islamofobi. Debatten som føres nå, hjelper oss ingenting.