Homeoteleuton – En gutt som heter Noorullah

Fra gresk homoioteleuton, «lik endelse».

FAMILIEDIKT
Jeg er en gutt som heter Noorullah
Jeg har en bror som er Hazratullah
Familien er stor, vi har òg Abdullah
Vår snilleste gutt, han heter Nasrullah
Faren til alle er Najibullah
Vår minste bror, det er Hamidullah
Broren til Pappa het Rahmatullah
Sønnen til broren hans er Rohullah
Fetter til onkel er Zahirullah
Faren vår har en bror, Nimatullah
Fetteren vår, det er Rapeullah
Broren han heter jo Himatullah
Og fetteren vår, det er Azizullah
Min gode venn, det er Sapeullah
Og min bestevenn, det er Omaidullah
Broren hans, det er jo Brakatullah
Snilleste gutt i familien Navidullah
Lillebror til dem alle er Naqibullah
Tror du dette er sant? Jeg bare tulla!

Noorullah Rasooli 

Per Egil Hegges språkspalte i Aftenposten gjorde meg oppmerksom på dette herlige diktet fra en skoleavis på Romerike.

Slik jeg har forstått det, er det likevel tre kriterier som må oppfylles for at man skal kunne kalle et formgrep for et ekte homeoteleuton: at det er lik endelse; at man skaper en lik endelse ved å lage eller suffigere ord for anledningen; og at den faller på en trykksvak stavelse. Så referanseverket for akkurat dette metriske virkemiddelet, i hvert fall for oss nordmenn, er vel følgende:

Farao på ferie

I landet Miramarmora
var Farao på ferie
hos farmora og mormora.

En morgen klatret mormora
til Farao i furua,
og så begynte moroa.

- Hva ler'u a'? sa farmora.
- Av mormora, den furia!
- Hvor ser'u a'? sa farmora.
I furua! sa Farao.

- Kom ned igjen! sa farmora
til mormora i furua.
- I morra, ja! sa mormora
til farmora til Farao.

Du ser av vår historie
at det å dra på ferie
i landet Miramarmora
til farmora og mormora,
den furia i furua,
har Farao hatt moro av!

André Bjerke