Ikke mat trollene!

I kjølvannet av tragedien 22. juli har vi fått en debatt om debatten: Hvordan skal vi møte og imøtegå ytringer som er hatske, fremmedfiendtlige, og fundert på en feilaktig fremstilling av virkeligheten? Særlig anonyme debatter i nettmedienes kommentarfelt, og forskjellige mer eller mindre blå-brune blogger og nettfora, har blitt utpekt som om ikke en årsak til at dette forferdelige kunne skje, så i hvert fall som medansvarlige i å skape et tankeklima hvorfra en person har utledet og rettferdiggjort en slik ekstrem handling. I hvilken grad denne analysen er korrekt, skal jeg ikke gå inn på her (men jeg har skrevet mer utførlig om relaterte ytringsfrihetsspørsmål og nettanonymitet blant annet her og særlig her). Derimot ser det ut som om manges respons i disse dager springer ut av en analyse tilnærmet lik denne, som for eksempel kunnskapsminister Kristin Halvorsens «Jeg skal si ifra»-kampanje på Facebook.

Kunnskapsminister
Kristin Halvorsen.

Halvorsen skriver at hun «lenge vært frustrert over nettdebatter med usakligheter og rasistiske kommentarer», og at «vi burde vært flinkere til å svare på den slags kommentarer». Hun oppfordrer blant annet til å skrive kommentarer som imøtegår fremmedfiendtlige innlegg, og korrigere innlegg som baserer seg på faktafeil. Jeg betviler ikke intensjonen, og strategien kan kanskje lykkes i noen tilfeller. Altfor ofte tror jeg likevel at dette er en kontraproduktiv måte å tilnærme seg debattene på.

Strategien over forutsetter nemlig (i) den klassiske kraften-i-det-bedre-argument-tanken, og (ii) at alle hele tiden er villige til å justere sin virkelighetsoppfatning i møte med bedre argumenter. Slik er det selvsagt ikke. Noen vil aldri ønske å gå inn i et konstruktivt ordskifte hvor dialogdeltagerne kontinuerlig bygger kunnskap sammen i møte med hverandres fakta og argumenter, men deltar derimot bare for gleden i å sabotere. Jeg snakker selvsagt om troll.

Gjennom folkemytologien lærer vi at når trollene kommer ut i lyset, så vil de sprekke. Problemet er at disse trollene sitter trygt bak PC-ene sine i et eller annet dulgt rom (gjerne på en liten hybel, eller hjemme hos sine foreldre). Der vil vi aldri nå dem via nettet, og de vil heller aldri ha noe ønske om å bevege seg ut i noe dagslys.

Derimot lever de av oppmerksomhet og respons: Jo mer vi responderer på deres håpløse argumenter og skrudde virkelighetsoppfatninger, jo oftere vi møter usaklighet med saklighet, jo mer vi prøver å irettesette aktiv sabotasje, hets, skittkasting, og hitling, jo mer ivrige vil de bli, og jo mer vil de vokse og trives (og formere seg? Kanskje ikke, men noen ganger føles det slik).

Den balanserte oppfordringen til vår felles nettatferd er derfor selvsagt å se sin meddebattant an: er det et troll, eller er det et menneske? Og så overse trollene, og diskutere med menneskene.

Kanskje det fortsatt er slik at troll sprekker når solen skinner på dem. Men å få nettrollene ut i lyset, det klarer vi aldri. Ikke mat trollene! 

Er muslimer terrorister?

Etter 22. juli ble Carl I Hagens famøse utsagn om at «ikke alle muslimer er terrorister, men (nesten?) alle terrorister er muslimer» trukket tilbake inn i offentligheten, sikkert av mange tenkt som et blant flere eksempler på utsagn som er med på å skape grobunn for islamofobi og i verste fall en ekstrem handling lik den vi nå har opplevd i Norge (som Eva Joly hevder her).

I motsetning til tidligere har journalister og andre denne gangen giddet å sjekke fakta. Flere (f.eks. her) har henvist til Europols statistikker, som viser at et minimalt antall terroraksjoner i Europa blir begått av muslimer, og har ment at dette har vært en gjendrivelse av Hagens påstand. På motsatt hold har Jan Arild Snoen gjennomgått terroraksjoner på verdensbasis – denne er saklig og faktatung, men forutsetter i mange tilfeller at man aksepterer som terror det andre ville sett på som krig eller motstandskamp, og gir forrang til antall drepte fremfor antall terroraksjoner – som delvis støtter Hagens utsagn, i hvert fall om utsagnet hadde vært «mye tyder på at på verdensbasis er muslimer ansvarlige for brorparten av de omkomne i terroraksjoner». Og Kristin Halvorsen har satt i gang en «jeg skal si i fra»-kampanje på Facebook, hvor hovedbudskapet er å møte rasisme, fremmedfrykt og feilaktige fremstillinger av virkeligheten med fakta og saklig argumentasjon – i et innlegg på sidens vegg skriver hun at «av 209 terroraksjoner i Europa i 2010 - ble 3 utført av muslimer - 206 av nasjonalister og andre grupper».

Som bringer oss rett over til det jeg anser som det store problemet i denne debatten: antagonistene tror at de argumenterer for eller mot Hagens utsagn; egentlig fører de en debatt hvor han har lagt premissene: Om Hagen hadde sagt «alle terrorister er kristne» eller «alle terrorister er verdikonservative», så ville de færreste av oss ha sagt «nei Hagen, statistikken viser oss at bare er et meget lite mindretall av alle terrorhandlinger blir begått av kristne/verdikonservative». I stedet ville vi sagt at terror er uforenlig med et kristent eller verdikonservativt livssyn.

Lenge var det en ren medial refleks – hver gang det skjedde en terrorhandling i den arabiske verden, eller etter 11. september, Madrid og London – å trekke en eller annen stakkars norsk muslim foran kamera og spørre om han tok avstand fra terror (glitrende kommentert av Bård og Harald i Tazte Priv). De fleste sa da det som alle vi andre ville sagt: «Selvsagt tar jeg avstand fra terror, fordi terror er uforenlig med mitt livssyn».


På tide å slutte med dette?

Terrorister er verken muslimer, kristne eller verdikonservative. Terrorister er gærninger og kriminelle, og bør behandles deretter.

(At (alle?) terrorister legitimerer sine handlinger i en eller annen ideologi, er i så måte en helt annen sak – og noe som heller underbygger et utsagn som «alle terrorister er terrorister».)

Og om vi skal tro på tallene til forfatter av boken Islamofobi, Mattias Gardell, er «støtten til demokrati i muslimske stater like stor som demokratistøtten i Vesten» (Morgenbladet, 13.05.2011), mellom 85 og 93 prosent. Det ser altså ut til at langt de fleste muslimer er demokrater, ikke ulikt langt de fleste ikke-muslimer. Så kan vi kanskje slutte å tenke på mennesker som kler på seg eksplosiver og sprenger seg i luften i en folkemengde for å ta med seg flest mulige til det hinsidige som politiske aktører, og heller som kriminelle eller helst gale. Den dagen vi tillater at det også kan finnes sjuke, skrudde mennesker i den arabiske verden, er vi kommet et langt skritt mot å bli kvitt vår kollektive islamofobi. Debatten som føres nå, hjelper oss ingenting.

Om anonymitet på nettet, ytringsfrihet, og mer demokrati

I kjølvannet av tragedien 22. juli har nettanonymitet, brunbloggere, antijihadistiske nettsider, og generell oppførsel på nettet kommet i fokus. Spørsmålet som stilles er noe sånt som dette: Har anonyme nettdebattanters eskalerende ekstremisme og ghettoisering skapt en idéverden som har bidratt til å fostre en massedrapsmann?

For eksempel skriver Kristin Halvorsen følgende på sin Facebookside: «Kan ikke bare alle nettredaktører umiddelbart bestemme at på deres sider aksepteres ikke anonyme innlegg? Folk får tørre å stå ved påstandene sine sånn at vi kan diskutere dem i dagslys!» Hun får i Aftenposten fredag 5. august støtte av Petter Bae Brandtzæg, som blant annet skriver at «diskusjonen om anonym nettkommunikasjon er viktig fordi den kan ha skapt et klima for ekstreme ytringer som kan ha næret Anders Behring Breivik. Anonyme fora kan bidra til en eskalering av ekstreme meninger og rekruttering av høyreekstreme meningsfeller.» Konklusjonen til Bae Brandtzæg blir at «demokratiet er tjent med en åpen og fordomsfri debatt i nettavisenes kommentarfelt. Nettavisene bør derfor ikke tilrettelegge for anonyme rop etter lasermannen. Følg heller Kristin Halvorsen råd: Alle nettredaktører bør umiddelbart bestemme at på deres sider aksepteres ikke anonyme innlegg.» Halvorsen og Bae Brandtzæg er ikke alene om å fremme disse tankene.

Jeg deler verken analysen eller konklusjonen til de ovennevnte