Forsterket (!) lærerutdanning

«Forsterket lærerutdanning» er navnet på Utdanningsetaten i Oslo (UDE) sin satsning på kompetansebygging for nyansatte, nyutdannede lærere i osloskolen. Gjennom et femti timers opplegg fordelt på helgeseminarer/m overnatting på Holmenkollen Park Hotell Rica skal man motvirke praksissjokk for, og tilkjennegi forventninger til, nyutklekkede lærere fra høyskole og universitet (program for forrige kursrekke (2010–11) her).

Jeg har enda noen semestre igjen på universitetet lærerutdanning før jeg eventuelt er i målgruppen for et slikt kurs, og har dermed naturlig nok ikke persolig erfaring med seminarenes utforming og innhold. Likevel er det noe med denne kursrekken, og da særlig tittelen, som både skurrer litt, men som fremfor alt gjør meg overmåte nysgjerrig på hva den faktisk inneholder.

For eksempel: «Forsterket»? Det er nesten ikke mulig å mer eksplisitt implisere at den utdanningen som mine tidligere medstudenter og per nå ferske lærere har, og jeg selv om så smått skal få, er «svak». Hvorfor skulle man ellers ønske seg en forsterkning? Er dette navnet et representativt uttrykk for det synet UDE har på den kompetansen nyutdannede lærere som ansettes i osloskolen tar med seg fra sine respektive studiesteder? Og er dette en velkomsthilsen fra sin nye arbeidsgiver som nyutdannede lærere setter pris på?

Og videre: Kurset er altså femti timer. Det er nærliggende å anta, særlig gitt tittelen, at fokuset er på å dekke de mangler som UDE har ment seg å registrere at nyutdannede lærere har – og som man derav må slutte, er det samme som i etterkant å forsøke å lukke avvik fra den standard UDE mener lærerutdanningene burde hatt.

Hva legges det så vekt på, hva er pensumet? Og fremfor alt, hvordan bør de som faktisk driver med lærerutdanning, ved universiteter og høyskoler, lese og eventuelt agere på det som vil være en implisitt kritisk analyse av den utdanningen de tilbyr per i dag sitt innhold – en kritisk analyse som kommer fra sluttbrukerne av det produktet lærerutdanningene tilbyr?

Og endelig: På UDEs info- og påmeldingsside for deltagelse på forsterket lærerutdanning lyder det første avsnittet som følger:

I Osloskolen dokumenteres elevenes læringsutbytte systematisk. Dette gir deg som lærer et godt utgangspunkt for å planlegge og gjennomføre undervisning av høy kvalitet.

Hm. Det er ikke bare hva som faktisk står – og hva som blir vektlagt gjennom å bli frontet – men også hva som ikke står (man kunne funnet noen alternative fokuspunkter her). Kurses man i videre pedagogisk og fagdidaktisk profesjonsutvikling, eller er «forsterkningen» en disiplinerende sekundærsosialiserende intervensjon for så smertefritt som mulig å innføre de yngste og ferskeste (og lettest påvirkelige?) ansatte i osloskolen i dennes særegne struktur og ideologiske profil?

Etter- og videreutdanning, livslang læring, kompetansebygging, er jeg selvsagt grunnleggende og utelukkende positiv til, og noe som også er høyt etterspurt blant lærere i skolen generelt. Spørsmålet er om tilbudet om forsterket lærerutdanning møter det konkrete og unike behovet for den angjeldende målgruppen på en adekvat måte – også sett opp mot for eksempel et mer lokalt tilbud om oppfølging og veiledning av nyutdannede.

Men det vet jeg jo ikke noe om, for jeg har jo ikke vært der! Så derfor: Om det er noen der ute som har deltatt på utdanningen, eller som kjenner noen som har gjort det, så er jeg så nysgjerrig på hva som skjer der at jeg nesten holder på å dø på meg. Så bidra gjerne med en liten (eller stor) rapport eller kommentar under denne posten om du sitter på førstehånds kjennskap til UDEs forsterkede lærerutdanning!

[Oppdatering 16. jan, 23:00:] Jeg har blitt korrigert på noen faktiske feil i dette innlegget: Det er ikke helgesamlinger på Holmenkollen Park Rica Hotell, samlingene skjer i arbeidstiden. Og det var bare den ene gangen (i høst?) at det var overnatting der.  

Holmenkollen Park Rica Hotell. Sweet! Åsted for
seminarsamlingene i UDEs forsterkede lærerutdanning.
 

Misnøyehåndtering

[Dette er en meget ordrik og omstendelig post. Derfor noen forslag til prioritert lesing: Liten tid: avsnitt 1, 2, 3, 6, 12: Litt mer tid: 1, 2, 3, 4, 8, 12. Veldig god tid: alt. Morfolog, syntaktiker, semantiker og/eller leksikograf med liten tid: 2, 9, 10, 11. (Blindern)student aktiv i utvalgsarbeid med liten tid: 2, 8.]

(1) - er et begrep som jeg har pønsket ut kliss alene, som jeg herved lanserer, og som jeg regner med kommer til å slå an. Jadda, noen har kommet meg i forkjøpet med selve ordet, men jeg planlegger å gjøre en bedre jobb med å fylle det med innhold (eller fyll det med innhold selv før du leser videre! Og blir du fornøyd/har dårlig tid, gå rett til avsnitt 8 for punchlinen).

(2) Definisjon: Misnøyehåndtering vil forekomme i det en aktør (den misnøyehåndterende, eventuelt misnøyehåndtereren) i en relasjon foretar et eller annet grep for å håndtere en annen part (den misnøyehåndterte, eventuelt misnøyehåndteranden) som inngår i den samme relasjonen sin misnøye. Vi forutsetter et asymmetrisk maktforhold, hvor grepet initieres av den part med relativt mer makt. Videre forutsettes det at parten hvis misnøye blir håndtert, ikke oppfatter at det er det som skjer – men derimot at grepet som tas er rett, betimelig, rettferdig, eller på annen måte akseptabelt og som det bør forventes. Håndteringen blir vellykket i det misnøyen forsvinner eller i hvert fall minker betraktelig hos den misnøyehåndterte, i hvert fall i så stor grad at fokuset på misnøyen blir erstattet med et annet fokus, og/eller at videre handling ikke motiveres av misnøye. Dette igjen tilsier at den misnøyehåndterende part på en eller annen måte er avhengig av den misnøyehåndterte, men da minus misnøyen. Endelig må det håndterende grepet være det som oppfattes av den håndterende part som det som med minst mulig kostnad oppnår den ønskede effekt – og at det egentlige målet ikke er grepet i og for seg selv, men derimot at det som misnøyen i utgangspunktet var rettet mot, får bestå eller blir videreført mest mulig uendret.

(3) Dette er teorien. Finner vi så eksempler fra for- eller samtidig historie som oppfyller alle kriteriene nevnt over?

Otto von Bismarck.
Misnøyehåndterer?

(4) Da Jernkansleren, Otto von Bismarck, introduserte et program for alders- og uførepensjon for arbeidere i den unge tyske nasjon sent på 1800-tallet, var det ikke fordi han var en menneskevenn og humanist, et varmt og empatisk menneske som følte med arbeiderne i deres lidelse. Otto var en beinhard realpolitiker, og innså for det første at arbeiderne var så misfornøyde at det gikk ut over deres produktivitet og dermed statsfinansene og nasjonens stabilitet, og for det andre at alternativet, mer radikale alternativer, var verre. Misnøyen måtte håndteres, og grepet som ble tatt, innebar å gi de misnøyde det (minste) de trengte for å rette fokuset tilbake til arbeidet snarere enn å agere på sin misnøye. (Og hvor nærliggende er det ikke å analysere FDRs New Deal 44 år senere på samme måte?)

Jens Stoltenberg. Misnøyehåndterer?

(5) Eller da Jens Stoltenberg brukte 80 millioner for å konvertere smeltearbeidere til dørbyggere da Hydro nedbemannet smelteverket i Årdal i 2005. Pengene ble brukt til å investere i bedriften Dooria (ja da, du gjettet det: de lager dører), som plaster på såret for et kriserammet lokalsamfunn, som helst ikke skulle slutte å stemme på Ap. Om dette var vellykket misnøyehåndtering er vel diskutabelt: dokumentene fra Innovasjon Norge som noen måneder tidligere klart slo fast at bedriften ikke ville bli levedyktig ble kjent for offentligheten, og Dooria i Årdal er i dag likvidert – men at intensjonen bak det grepet investeringen var, oppfyller kriteriene for misnøyehåndtering (og ikke at det for eksempel skulle være ment som en fornuftig investering i en bedrift med gode fremtidsutsikter) er det vanskelig ikke å måtte konkludere med.

Gro Harlem Brundtland.
Misnøyehåndterer?

(6) Eller de mekanismene som har gitt oss begrepene bærekraftig utvikling og grønn økonomi: dobbelthåndtering i 1992, da man simultant trengte å håndtere misnøyene til vekstkapitalister og bevarere, poetisk og uangripelig inkorporert i bærekraftig utvikling. I dag er det nok å putte grønn foran økonomi, som selvsagt er et tegn på at misnøyenivået som trenger håndtering, er betraktelig lavere. (Gitt dette, er det fristende å postulere at verdien av det misnøyehåndterende grepet som i det enkelte tilfellet blir tatt av misnøyehåndtereren, er en direkte funksjon av det antatte nivået observert misnøye hos misnøyehåndteranden.)

(7) Det problematiske og besnærende med de hertil beskrevne mekanismene innbygget i misnøyehåndtering er at det ligger i begrepets definisjon, og dermed i den enkelte saks natur, at det vil være tilnærmet umulig å påvise empirisk at en misnøyehåndtering har funnet sted. Forutsetningen er en handling som presenteres som noe annet enn det egentlig er, altså at det eksisterer en (bevisst eller ubevisst) bakenforliggende og (sett fra misnøyehåndtererens ståsted) ideelt sett skjult agenda. Dette gjør det imidlertid ikke mindre pregnant, virkelig eller virksomt. Og heri ligger også sjarmen i begrepet: man kan bruke det som en inngangsnøkkel til vill spekulasjon: man kan alltid allerede anta at det ligger noe mer og skumlere bak ethvert håndterende grep som tas; man kan analysere atferd, utsagn og omstendigheter og plassere disse innenfor kriteriene for definisjonen; og forhåpentlig slutte at misnøyehåndtering finner eller har funnet sted.

(8) Så derfor: neste gang du for eksempel treffer på en medstudent som opprømt forteller at han etter å ha klaget på emnesammensetningen på studieprogrammet sitt har blitt invitert til å delta i en hurtigarbeidende, bredt sammensatt arbeidsgruppe med mandat til å gjennomgå og revidere emnesammensetningene på programmet hans – så kan du jo spørre ham (eventuelt tenke i ditt stille sinn) om han er helt sikker på at han ikke er blitt misnøyehåndtert?

(9) Den ekstremt observante leser vil sikker innvende at denne dynamikken er beskrevet før, og med andre ord (koopteringsmekanismer, strategier for videreføring av et hegemoni (men obs obs: et kompromiss er noe helt annet)) – men jeg tror likevel det er rom og behov for misnøyehåndtering i vårt felles leksikon: det er umiddelbart forståelig, det er for vår tid, det er litt langt og rart og gøyalt å si, og det er fremfor alt ikke arvelig belastet eller nedtynget med ideologisk slagg (enn så lenge).

(10) Selvsagt kan man også kvalifisere misnøyehåndtering ytterligere: reaktiv misnøyehåndtering, proaktiv misnøyehåndtering, øyeblikksfokusert misnøyehåndtering, langsiktig misnøyehåndtering, vellykket og mislykket misnøyehåndtering, fordekt og åpenlys misnøyehåndtering, bevisst og ubevisst misnøyehåndtering, planlagt og spontan misnøyehåndtering, ekstrovert og introvert (hehe, bruk fantasien) misnøyehåndtering, og så videre, kombiner og/eller fyll gjerne ut selv.

(11) Til morfologen: Det som skiller den ovenstående beskrevne bruken fra den opprinnelige som jeg lenket til i avsnitt 1, er at begrepets innhold angir en relasjonell dynamikk og dermed et sett med funksjoner og tematiske roller som igjen forutsetter, og dermed skaper, komplett utfylte bøyningsparadigmer (altså MISNØYEHÅNDTERE_V, MISNØYEHÅNDTERING_S, MISNØYEHÅNDTERER_S, MISNØYEHÅNDTERAND_S).

(12) Bruk og del! Dette slår an dere. Og er det ikke digg at vi har et språk med en iboende infinitt produktivitet? Norsk ruler!

(Takk til Kari-Anne Isaksen, Maria Lütken og EXFAC03-SPR for inspirasjon og input til denne posten.)

Vurdering for læring: semantisk imperialisme – og en mer instrumentalistisk undervisningspraksis?

Vurdering for læring (VFL) virker å være noe av det hotteste innen utviklingen av lærernes profesjonelle praksis. Kort fortalt handler det om systematisk, forutsigbar og kriteriebasert underveisvurdering eller såkalt formativ vurdering (informasjon til eleven for videre arbeid med fagene), som altså skiller seg fra en endelig summativ seleksjonsvurdering (informasjon til samfunnet).

Jeg har to problemer med dette: først reagerer jeg som menig språkbruker: vurdering (vurdere, fra lavtysk werderen, «fastsette verdien av noe») er for meg tilnærmet synonymt med verdsetting, gi noe en verdi. Dette gir utmerket mening når man fastsetter en endelig standpunktkarakter, hva enten det er relativt til en populasjon (pre-LK06), eller relativt til måloppnåelse på et sett med på forhånd fastlagte kriterier (post-LK06), altså sluttvurdering.

Derimot mener jeg at vurdering er et meget mindre anvendbart ord for å beskrive det som i hvert fall på våre PPU-forelesninger blir formidlet som innholdet i vurdering for læring: Her har vi allerede en rekke presise, beskrivende og godt etablerte ord og begreper, som vi med fordel kunne foretrukket: veiledning, konstruktiv kritikk, tilbakemelding (for ikke å si fremovermelding: nytalsk døgnflue, eller betimelig tetting av språklakune?); til og med coaching ville jeg foretrukket fremfor vurdering. Flere forslag noen?

Men nei: alt dette ser ut til å skulle rommes innenfor begrepet vurdering for læring. Dette mener jeg utvider den til nå – og gjennom årelang bruk fastsatte – normalitetsprofilen til ordet vurdering så dramatisk at jeg ikke finner noen mer dekkende betegnelse for dette enn semantisk imperialisme.

Det andre problemet er som følger: når noen føkker med språket, kan det godt være at de har en intensjon om å gjøre det samme med deg. Jeg tror ikke det er tilfeldig at man har landet på begrepet VFL, og ikke for eksempel «kontinuerlig, konstruktiv tilbakemelding med elevens beste i fokus» – og det kan ikke være bare fordi denne (dessverre, skal prøve meg på noe bedre um inkje so braadt) er utrolig mye mindre snappy.

Skolene er blitt produksjonsenheter, resultatenheter. Læring, og helst den som kan måles, er skolens produksjonsmål. Mengde tilført læring per elev per tid blir målet på den enkelte skolen, og skolevesenet som sådan, sin kvalitet. I lys av dette, er det dessverre altfor nærliggende å lese (eller at man også skal kunne lese) «vurdering for læring» som «preliminær verdsetting for identifisering av mest effektiv tilførsel av merverdi». [Huffameg, sterke ord dette her. Vil fortrinnsvis både bli tatt på alvor og oversett på samme tid, om det er mulig.]

Smak på forskjellen: «vurdering for læring», versus «tilbakemelding for eleven». Ord har makt, og former vår virkelighet. Jeg er selvsagt ikke mot gode, informerte, konstruktive tilbakemeldinger til elevene – slik jeg aldri fikk selv, og gjerne kunne ønsket meg, og savner også her på Blindern. Men vi bør gjøre dette med eleven i sentrum, med eleven som utgangspunkt, og til elevens beste – slik at ikke også dette skal bli, eller kan utnyttes til, enda et instrumentalistisk mistak.

(Takk til Oda Josefine Noven for inspirasjon til denne posten. Kunne ikke skrevet den uten deg! (Men det er selvsagt undertegnede som ene og alene står for innholdet.))