Ikke mat trollene!

I kjølvannet av tragedien 22. juli har vi fått en debatt om debatten: Hvordan skal vi møte og imøtegå ytringer som er hatske, fremmedfiendtlige, og fundert på en feilaktig fremstilling av virkeligheten? Særlig anonyme debatter i nettmedienes kommentarfelt, og forskjellige mer eller mindre blå-brune blogger og nettfora, har blitt utpekt som om ikke en årsak til at dette forferdelige kunne skje, så i hvert fall som medansvarlige i å skape et tankeklima hvorfra en person har utledet og rettferdiggjort en slik ekstrem handling. I hvilken grad denne analysen er korrekt, skal jeg ikke gå inn på her (men jeg har skrevet mer utførlig om relaterte ytringsfrihetsspørsmål og nettanonymitet blant annet her og særlig her). Derimot ser det ut som om manges respons i disse dager springer ut av en analyse tilnærmet lik denne, som for eksempel kunnskapsminister Kristin Halvorsens «Jeg skal si ifra»-kampanje på Facebook.

Kunnskapsminister
Kristin Halvorsen.

Halvorsen skriver at hun «lenge vært frustrert over nettdebatter med usakligheter og rasistiske kommentarer», og at «vi burde vært flinkere til å svare på den slags kommentarer». Hun oppfordrer blant annet til å skrive kommentarer som imøtegår fremmedfiendtlige innlegg, og korrigere innlegg som baserer seg på faktafeil. Jeg betviler ikke intensjonen, og strategien kan kanskje lykkes i noen tilfeller. Altfor ofte tror jeg likevel at dette er en kontraproduktiv måte å tilnærme seg debattene på.

Strategien over forutsetter nemlig (i) den klassiske kraften-i-det-bedre-argument-tanken, og (ii) at alle hele tiden er villige til å justere sin virkelighetsoppfatning i møte med bedre argumenter. Slik er det selvsagt ikke. Noen vil aldri ønske å gå inn i et konstruktivt ordskifte hvor dialogdeltagerne kontinuerlig bygger kunnskap sammen i møte med hverandres fakta og argumenter, men deltar derimot bare for gleden i å sabotere. Jeg snakker selvsagt om troll.

Gjennom folkemytologien lærer vi at når trollene kommer ut i lyset, så vil de sprekke. Problemet er at disse trollene sitter trygt bak PC-ene sine i et eller annet dulgt rom (gjerne på en liten hybel, eller hjemme hos sine foreldre). Der vil vi aldri nå dem via nettet, og de vil heller aldri ha noe ønske om å bevege seg ut i noe dagslys.

Derimot lever de av oppmerksomhet og respons: Jo mer vi responderer på deres håpløse argumenter og skrudde virkelighetsoppfatninger, jo oftere vi møter usaklighet med saklighet, jo mer vi prøver å irettesette aktiv sabotasje, hets, skittkasting, og hitling, jo mer ivrige vil de bli, og jo mer vil de vokse og trives (og formere seg? Kanskje ikke, men noen ganger føles det slik).

Den balanserte oppfordringen til vår felles nettatferd er derfor selvsagt å se sin meddebattant an: er det et troll, eller er det et menneske? Og så overse trollene, og diskutere med menneskene.

Kanskje det fortsatt er slik at troll sprekker når solen skinner på dem. Men å få nettrollene ut i lyset, det klarer vi aldri. Ikke mat trollene! 

Mer om nettmediers kommentarfelt og nettanonymitet: «kunstgressing»

Debatten om anonymitet på nettet ble mer omfattende enn jeg hadde trodd; man kan vel gå så lang som å si at den har «rast», helt siden kunnskapsminister Kristin Halvorsen for et par uker siden skrev en etter hvert hyppig omtalt oppdatering på sin Facebookprofil om at nettmediene burde stenge sine kommentarfelt for anonyme bidragsytere, og at «folk får tørre å stå ved påstandene sine sånn at vi kan diskutere dem i dagslys!» Selv har jeg skrevet hvorfor jeg er uenig med Halvorsen og andre som vil begrense muligheten til anonyme kommentarer her, og litt mer om hvorfor jeg mener at det å eventuelt stenge kommentarfelt i de største nettmediene helt er et problem for et informert og demokratisk ordskifte her.

Debatten har absolutt vært perspektivrik, men ett stort, viktig meget interessant moment er ikke berørt, noe som jeg mener er en av de største utfordringene ved fri allmenn tilgang til mediers (alle mediers denne gangen) kommentarfelt, nemlig det fenomenet som kalles astroturfing:  aksjoner som er initiert, og gjerne betalt, av aktører med politiske interesser, men som tilsynelatende fremstår som grasrotaksjoner – altså «skinngrasrotaksjoner», som navnet «astroturfing» betegner godt (AstroTurf er en kommersiell produsent av kunstgress).

Litt mer om nettdebatter, og nettmediers kommentarfelt

I min forrige post her på Spor etter spor argumenterte jeg for at det fortsatt, og kanskje nå mer enn noensinne, er viktig å bevare muligheten til å ytre seg anonymt på nettet. En radikal innskrenkning av denne muligheten, som det nå ser ut til at mange tar til orde for, vil etter min mening føre til et tilsvarende radikalt demokratisk underskudd i verdensvevens store felles meningsbrytning.

Men denne posten skal handle om noe litt annet: Jeg vil nemlig hevde at det er et vel så alvorlig demokratisk problem at flere av våre toneangivende og dagsordensettende nettsteder og nettaviser i altfor mange tilfeller stenger sine kommentarfelt for kommentarer under viktige saker.