Gunnar Stavrums grunnleggende ferdigheter

I en smått panegyrisk leder under overskriften «Bravo, Lektorlaget», berømmer Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum Lektorlaget for sin fortsatt uttalte støtte (f.eks. her) til de nasjonale prøvene. Det blir for mye å gå inn på alt jeg er uenig i i Stavrums fremstilling, men jeg vil korrigere en grunnleggende misforståelse, som dessverre også ser ut til å være meget utbredt:

Jeg sakser fra lederen:

En motforestilling er at lærerne kan drille elevene i å svare riktig på matematikkspørsmål og gi korrekt svar på engelsk og norsk.

Skrekk og gru! Det er altså ille og nærmest juks at man forbereder seg på prøver?

Ironi til side …

Jeg kan ikke tolke dette på noen annen måte enn at Stavrum dermed mener at det må være en god ting å øve/pugge/terpe til nasjonale prøver («drille» er ordet han selv bruker). Vel, dette er altså det stikk motsatte av det som er riktig, altså helt feil: Hele poenget med nasjonale prøver og andre i utgangspunktet objektive kartleggingsprøver, er at man nettopp ikke øver til prøven. Derimot skal man jobbe med skole og fag slik det er beskrevet i læreplanen, og så skal prøven gi en objektiv kartlegging av hvordan eleven (og eventuelt klassen, og skolen, og kommunen) ligger i forhold til et på forhånd utarbeidet kategoriseringssystem.

Mer eller mindre fokus på drilling i forkant av en nasjonal prøve kan altså gi de absurde utslagene at eksempelvis en presumptivt svak klasse som driller mye vil prestere høyere enn en presumptivt sterkere klasse som fokuserer på skolens egentlige innhold. Motsatt kan man tenke at en gruppe med presumptivt sterke elever som driller mye før en prøve, vil oppnå en meget høy skår på prøven, men vil ha lært mindre i forberedelsesperioden enn en gruppe med presumptivt svakere elever, som paradoksalt nok vil kunne ha kommet lenger i arbeidet med læreplan, kompetansemål og grunnleggende ferdigheter i den samme perioden.

Jeg er i utgangspunktet overhodet ikke negativ til gode kartleggingsverktøy, og nasjonale prøver kan kanskje være ett slikt. Skal de bli det, forutsetter det imidlertid at de er objektive, at de dekker alle de fem grunnleggende ferdighetene og ikke bare to av dem, at de for all del ikke må rettes av læreren til den klassen som tar den(!), at det ikke medfølger en økonomisk belønning eller andre insentiver å skåre høyt på dem, at den enkelte lærer opplever dem som et brukbart pedagogisk verktøy, at vi alle er i stand til å forstå at man ikke kan slutte fra resultater på en nasjonal prøve til en lærer eller skoles relative faglige kvalitet (dette er en meget stor utfordring), og sikkert masse annet som jeg ikke har tenkt på.

Stavrum avslutter med å mene at

I stedet for å demonisere prøvene, bør man forenes om noen få ønsker:

• Prøvene må være felles over hele landet.
• De må vise hvordan elevene scorer mot andre i samme årskull.
• Alle må med, hvis det ikke er helt spesielle forhold.
• Resultatene må være offentlige.

Hva slags «ønsker» er egentlig dette? Det er jo nøyaktig slik vi har det nå. (Lett å tolke dette som et nå-må-vi-slutte-rekkene-og-ikke-være-så-negative-og-kritiske-argument, men skal ikke gå den veien, nei, nei). Har vi ikke høyere ambisjoner enn dette, så er nedsiden med de nasjonale prøvene uendelig større enn oppsiden, og de bør avvikles umiddelbart. 

Oppsummert må man kunne slå fast at debatten i kjølvannet av Marsdals Kunnskapsbløffen har demonstrert en skrikende mangel på en sjette grunnleggende ferdighet: Grunnleggende ferdighet i forskningsmetodikk.

Stavrum, Ødegaard, Aspaker og andre har ved flere anledninger insinuert at kritikere av testregimet i skolen er mot at skolen underviser elever i grunnleggende ferdigheter. Jeg har skrevet mer om hvor feil det er her. 

Ellers vil jeg henvise til Utdanningsdirektoratets sider om dette, for eksempel «Hva er nasjonale prøver?»