Litt mer om IQ, Mensa, og hvor mye tjener vi egentlig?

Og (i) hvor mye bør vi tjene, og (ii) hvordan bør vi tjene det vi tjener – de evige spørsmål altså, for alle oss som er eller skal bli lærere.

Nå har disse blitt enda mer aktualisert i forbindelse med mediestyret (se for eksempel her og her) rundt forskningen om den historiske utviklingen av læreres IQ, og hva som er årsakene til og eventuelt løsningene på denne situasjonen.

Jeg har allerede kommentert lærer-IQ-forskningen, men etter å ha lest om og hørt representanter fra Mensa kommentere de samme tallene, har jeg vel kommet til at det vil være enda mer prekært og betimelig med en øvre heller enn en nedre IQ-grense for å bli lærer; og at mensamedlemsskap i særdeleshet bør være automatisk diskvalifiserende både for å bli lærer, men også helst for absolutt alle slags jobber med et minimum av ansvar og viktighet i samfunnet vårt (og da særskilt for blivende statsministere). Forøvrig stiller jeg meg bak denne kritikken mot utspillene fra Mensa.


Fremtidens fornøyde lektorkandidat?

Men så var det det med status, lønn og rekruttering: vi er alle selvsagt interesserte i å tjene bra, og vi vil gjerne at våre fremtidige kollegers rekruttering (og dermed kompetanse?) ikke skal bli en funksjon av lav status og dårlig lønn. Selv om en hel masse andre ting enn IQ er viktige for å bli en god lærer, bør vi ikke underslå at den ovenenvnte forskningen peker på et mer overordnet problem for lærerstanden, nemlig at vi ikke i dag rekrutterer fra de beste kandidatene, og at dette henger sammen med statusutviklingen for lærere.

Så hvor mye tjener lærere i Norge? Som så ofte ellers er det OECD som har fasiten: her er tallene over hvor mye lærere tjener, i Norge og sammenlignet med lærere innen OECD-området, og sammenholdt med nasjonal BNP.

Jan Arild Snoen kommenterer tallene på minerva.no, og skriver blant annet at norske lærere i større grad enn i de fleste andre land kan tjene mer utenfor det yrket de er utdannet for; erfaring gir mindre uttelling i Norge enn i de fleste andre land; og at norske lærere tjener brukbart, men at lønnsnivået i Norge er generelt høyt, slik at gode lærere fristes ut av skolen. Den overordnede konklusjonen ser ut til å være at «norske lærere tjener ikke dårlig sammenlignet med andre land, men det generelle lønnsnivået i Norge er så høyt at det blir vanskelig å rekruttere og holde på de beste».

Snoen viser avslutningsvis til et meget edruelig og forfriskende lite ideologisk (denne dommen er utelukkende basert på det jeg har lest av konklusjonene) forskningsprosjekt om belønningssystemer for lærere. Studien han viser til, har blant annet funnet at lærere responderer positivt til «performance pay schemes», men at det likevel er slik at «...  because taxpayers and their representatives want schools to build non-cognitive as well as cognitive skills, assessment based incentive schemes can never be more than one component of a broad system of incentives for educators».

Hva mener man så om dette? Bør vi alle tjene det samme, bør vår lønn utelukkende være en funksjon av målbare prestasjoner, eller er svaret et eller annet sted midt i mellom? Det er i hvert fall ikke noen tvil om at vi trenger gode måter å gjøre læreryrket attraktivt på: kvaliteten i skolen, og lærerstandens samlede kompetanse, er avhengig av at vi klarer å rekruttere, og å holde på, de beste kandidatene. Har du tanker om dette, eller gode forslag til løsninger? Kommenter gjerne under!

(Jeg har stjålet lenker, poeng, og tekst fra Ane Krogsæther Aarre og Klara Furuberg til denne posten.)

Følg debatten! Nasjonale prøver, grunnleggende ferdigheter, testdrilling, performace-based accountability

Sammen med p.t. Torontobasert medstudent Klara Furuberg, har undertegnede vært en iherdig debattinnleggskriver de siste ukene. Onsdag i forrige uke (31. august) kom vi på trykk i Universitas, under overskriften «ILS, ta ansvar for tallene». Kort fortalt var det en oppfordring til dem som faktisk lager prøveverktøyene som blant annet brukes til de nasjonale prøvene, om å delta i samtalen om bruken av dem, og gjerne hjelpe til med å korrigere og informere den virkeligheten som prøvene er med på å skape – for den enkelte lærer og elev ute i skolen, og i den generelle offentligheten.

Denne uken kom det et tilsvar fra ILS/EKVA (Enhet for kvantitative analyser, en del av ILS), «Feil om nasjonale prøver». De skriver blant annet at vi belegger vår argumentasjon med «løsrevne eksempler» fra Magnus Marsdals Kunnskapsbløffen; at de nasjonale prøvene bare utgjør en liten del av ILS sin omsetning og ikke finansierer mer enn dem som jobber med prøvene, og at det ikke er riktig som vi skrev av overskuddet brukes til å finansiere lærerutdanningen ved UiO; og at de tar ansvar, fordi «prøvene gir et godt bilde av elevenes kompetanser innen de grunnleggende ferdighetene som de skal måle», og fordi «prøvene som utvikles ledsages av veiledningsmateriell til lærerne om hvordan prøvene kan brukes i læringsarbeidet», men at de «… imidlertid ikke [kan] ta ansvar for den enkelte skoles praksis.» (Jada, vi kommer tilbake med et tilsvar.)

Klara Furuberg til høyre. I avisa fordi hun har
blitt kjent med en kjendis. Bilde fra VG.

I dag (8. september) har Klara og jeg kommet på trykk i Klassekampen, noe som er meget hyggelig (og litt overaskende. Ved en inkurie, som vi heldigvis er uforskyldte i, ble innlegget vårt først trykket i Utdanningsnytt.) Overskriften er «Grunnleggende misforståelser», hvor vi tar tak i skolebyråd Torger Ødegaards argumentasjon rundt påstandene om intens testdrilling i Osloskolen. Ødegaard argumenterer med at det er det samme å øve til nasjonale prøver som det er å øve på grunnleggende ferdigheter, noe vi prøver å gjendrive.

Ellers har professor og retoriker Kjell Lars Berge skrevet godt om nasjonale prøver i et innlegg på Minerva sine nettsider (skrell vekk litt professoral arroganse, så er det mye bra her). Berge er en av dem som for tiden utvikler nasjonale prøver i skriving, og, slik jeg oppfatter det, vil unngå at et i utgangspunktet faglig og pedagogisk nyttig verktøy blir brukt på feil måte, altså i et performance-based accoutability-regime, som er betegnelsen han selv bruker. Berges kronikk er et kjærkomment innspill i denne diskusjonen, nettopp fordi det kommer fra innsiden av de fagmiljøene som utvikler testverktøyene, som vet hvordan de best skal brukes, og som ikke legger fingrene i mellom når det gjelder å kritisere misforstått bruk. Også mange gode lenker til internasjonale artikler om temaet (og også en del jeg er uenig i, men dette er en info-post og ikke en anmeldelse).

Se også:

• Tilsvar til Gunnar Stavrum – om testing, nasjonale prøver, lønnsinsentiver for lærere, og litt mer 
• Å tjene på kunnskapsbløff: Testindustriens logikk, og fraværet av faglig korrektiv
• Standardisert test
• Gunnar Stavrums grunnleggende ferdigheter
• Stråmannsargumentasjon fra skolebyråd Ødegaard
• Kunnskapsbløffen. Skoler som jukser, barn som gruer seg