Tilsvar til Gunnar Stavrum – om testing, nasjonale prøver, lønnsinsentiver for lærere, og litt mer

[Om han, eller noen andre, er interesserte. Utgangspunktet er denne lederen i Nettavisen, og ordskiftet mellom oss i debattfeltet under. Mitt tilsvar ble som vanlig i overkant ordrikt, som kanskje er grunnen til at Face fant at de ikke ville publisere det. Så det kommer her:]

Hei Gunnar, takk for svar! Mulig at vi snakker forbi hverandre, men slik jeg oppfatter det, er vi nok grunnleggende uenige om flere forhold.

Utdanningsdirektoratet (Udir) frigir en del eksempeloppgaver og -prøver, i den hensikt at elever som skal ta nasjonale prøver, kan forberede seg på dem. Ifølge Udir selv, er «hensikten med å gjennomgå disse [...] at elevene skal bli kjent med oppgaveformatet og bli trygge på prøvesituasjonen før de skal ha nasjonale prøver». Det er ikke meningen at disse skal brukes til terping eller drilling, eller at man skal analysere dem for å finne mønstre, eller ord som har høy frekvens som man kan pugge, eller ta prøvene igjen og igjen for å øve på formatet. Udir igjen: «Det er læreplanene som styrer innholdet i opplæringen.»

Det springende punktet her, er om det å undervise etter læreplanen, og det å undervise for prøven, er det samme. Det er det ikke.

Stråmannsargumentasjon fra skolebyråd Ødegaard

Oslos skolebyråd Torger Ødegaard (H) har ved flere anledninger møtt kritikere av Osloskolen og Høyres skolepolitikk med å insinuere at de er motstandere av at skolen skal lære elevene grunnleggende ferdigheter (her, her, og særlig her; Gunnar Stavrum gjentar dette i Nettavisen, Elisabeth Aspaker (H) i Dagsnytt 18) – nå sist i forbindelse med lanseringen av Magnus Marsdals bok Kunnskapsbløffen, hvor Ødegaard sier til NRK at han ikke ser noen problemer med den såkalte drillinga: «Det er bra at man trener på grunnleggende ferdigheter, at man trener seg på de fire regneartene, og at man øver til prøver.»

Skolebyråd i Oslo Torger Ødegaard (H).

(De grunnleggende ferdighetene er å kunne uttrykke seg muntlig; å kunne uttrykke seg skriftlig; å kunne regne; å kunne lese; og å kunne bruke digitale verktøy. Veiledning fra Utdanningsdirektoratet her, St.meld. nr 30 (2003–04) Kultur for læring, som kom i forkant av innføringen av grunnleggende ferdigheter her (kapittel fire er det mest relevante).)

Magnus Marsdal, forfatter av
Kunnskapsbløffen.

Denne insinuasjonen har selvsagt ingen rot i virkeligheten: det er knapt noe som har så stor oppslutning blant lærere, skoleforskere, pedagoger og politikere av alle farger, som innføringen av de grunnleggende ferdighetene i skolen.

Logikken som ligger bak satsningen på grunnleggende ferdigheter bygger på en analyse av hvorfor skolen reproduserer sosiale forskjeller, og er som følger: Tradisjonelt, men også i dag, har det vært en sammenheng mellom elevers sosial bakgrunn og skoleprestasjon. Forslagene til forlaringer er legio, men en av dem har gått slik: Skolen forutsetter kunnskap den ikke selv tar ansvar for å undervise i. Det betyr altså at undervisning på et relativt mer viderekommende nivå, forutsetter mer grunnleggende kunnskaper. Om skolen ikke selv underviser disse grunnleggende kunnskapene eller ferdighetene, vil det favorisere elever som kommer fra relativt mer ressurssterke hjem, og dermed kan få denne kunnskapen på andre måter.

Et enkelt eksempel: Ett av kompetansemålene i engelsk programfag studiespesialiserende utdanningsprogram (altså Vg2/3) er «at eleven skal kunne drøfte politiske forhold og system i den engelskspråklige verden med vekt på Storbritannia og USA». Om man skal kunne drøfte «politiske forhold og system», må man kunne lese og forstå meningsmålinger og valgresultat, valgsystemer og regler for mandatfordelinger, og om man skal kunne forstå dette, kreves det et minimum av matematiske kunnskaper, for eksempel at man kan lese statistikk og grafer, og at man forstår prosentregning. Om ikke skolen, på et tidligere tidspunkt, har tatt ansvar for å undervise disse ferdighetene, vil de falle fra som ikke har fått innsikt i dette annetstedsfra (og selvsagt vil dette kompetansemålet også forutsette at du kan lese og skrive, og bruke digitale verktøy).

Satsingen på grunnleggende ferdigheter er altså et aktivt grep for å motvirke denne dynamikken, hvor skolen har sagt at den selv skal ta ansvar for at elevene på et relativt mer grunnleggende nivå blir undervist i de ferdigheter man trenger for å kunne følge med i og forstå undervisningen på et relativt mer videregående nivå. Grunnleggende ferdigheter er ment å være både basisferdigheter, men også gjennomgående og kumulative gjennom et trettenåring løp i grunnskolen og den videregående opplæringen.

Jeg har selvsagt ikke snakket med alle lærere i Norge, eller alle skoleforskere eller pedagoger eller politikere. Men jeg vil utfordre Ødegaard eller andre til å finne ett eneste menneske tilknyttet skolefeltet som vil si seg uenig i argumentasjonen over, og intensjonen bak den praktiske utformingen den har fått (hvor vellykket det siste er opplever jeg mer som en faglig-pedagogisk debatt, men som likevel vil ha som grunnleggende utgangspunkt en enighet om det overordnede, som beskrevet over).

Om man gjennom dette grepet vil lykkes (helt eller delvis) med å utjevne sosiale forskjeller, er derimot en helt annen diskusjon.

Grunnleggende ferdigheter, operasjonalisert
med utgangspunkt i det gamle KRL-faget.

«Kunnskapsbløffen. Skoler som jukser, barn som gruer seg»

[Denne posten er i det alt vesentligste ment som ren folkeopplysning i forbindelse med ovenstående bokutgivelse. Som mange vil vite, er jeg også styremedlem i LPU, og har skrevet en tilsvarende post der. Både fordi det ikke er fullstendig overlapp mellom LPUs blogglesere og de som leser dette, men også fordi jeg, i motsetning til LPU som sådan, ikke er politisk nøytral, og kan tillate meg å mene litt i tillegg til bare å informere, blir posten her som følger:]

Kunnskapsbløffen. Skoler som jukser, barn som gruer seg er den siste utgivelsen fra forlaget Manifest, ført i pennen av Magnus Marsdal. Marsdal har reist rundt i skolenorge som en del av prosjektet «Nå snakker læreren», og har truffet lærere, skoleledere, og foreldre, som han har fått i tale om hvordan de opplever sin skolehverdag. Bokas vaskeseddel:

Norsk skolehverdag preges stadig mer av prestasjonstester. Før nasjonale prøver blir lærere befalt å legge vekk pensum for å drille elevene. Foreldre forteller om barn som rammes av søvnmangel og vondt i magen og gråter på grunn av prestasjonspresset.

Kunnskapsbløffen undersøker virkeligheten bak testresultatenes blanke fasade. Fører disse metodene til bedre læring? Hva skjer med den norske skolens grunnleggende verdier?

Et liten teaser fra boken kan du lese her, og et lengre avsnitt fra boken, som direkte omhandler påstandene om juks på nasjonale prøver i Oslo, finner du her.

Utgivelsen har allerede skapt debatt:

Sangria og selvfornektelse (til 100.000 kroner, ja)

[Dette er et tappert forsøk på litt politisk satire, i Opplysningskontoret/the Onion-stil. Inspirert av dette oppslaget i DN fredag (bør leses før man leser teksten under)]

Skolebyråd i Oslo, Torger Ødegaard (H).

Skolebyråden har allerede hatt strålende suksess med sin dannelsesreise til Firenze, for 20 nøye utvalgte lederspirer fra Osloskolen. Nå følger han opp med en ny dannelsesreise, denne gangen med en annen gruppe tenåringer. Reisemålet er endret; det er selvsagt også det faglige innholdet:

- Vi har gitt et tilbud til fremtidens ledere. Nå gjør vi noe for fremtidens underordnede. Det skulle da bare mangle.

20 heldige elever i Osloskolen har vært gjennom en lang utsilingsprosess. Målet har vært å finne de aller mest egnede kandidatene. For i det hele tatt å bli vurdert, måtte elevene dokumentere at de minst var funksjonelle analfabeter etter ti års grunnskole; at de hadde fått Ikke Vurdert i alle fag de måtte ha tatt på videregående; og at de var diagnostisert med minst én alvorlig atferdsvanske, for eksempel AD/HD eller ADD. Blant de mange hundre Osloelevene som ble kalt inn til intervju (man forsøkte seg først med frivillig påmelding, men da var det av en eller annen grunn ganske laber interesse), ble de valgt ut som gjennom et for anledningen spesialutformet testdesign avslørte at de ikke på noen måter hadde drømmer, ambisjoner, eller mål i livet.

- Vi har allerede organisert skolen slik at den skal skape vinnere og tapere. De grepene vi tar her, er selvsagt for å styrke og underbygge den prosessen. Vi lykkes hver dag, det er bare å se på statistikken. Samfunnet har en mengde kjedelige og ubehagelige oppgaver som må løses, men som de fleste av oss helst ikke vil gjøre. Vi kan ikke stole på at folk skal komme til Norge fra utlandet i all fremtid for å ta drittjobbene våre. Noen av dem må vi gjøre selv. Her har skolen også et samfunnsansvar, og det er et ansvar vi er oss bevisst.