Siste (?) fra meg om nettanonymitet: Øgrim, Øy, og Bjørnstjerne Bjørnson

Kanskje dukker det opp noe mer i denne debatten, men så langt opplever jeg at jeg har fått sagt det jeg kan si (se tidligere innlegg her på Spor etter spor). Selv om jeg har fått masse støtte fra andre nettdebattanter, opplever jeg likevel at det har vært en massiv, ensidig og overveldende aksjon fra «eliten» for å begrense mulighetene til å delta anonymt i nettdebatter. Det er aldri særlig artig å være en enmannnsminoritet, så derfor er det ekstra hyggelig å lese denne saken fra nrk.no.

Mer om nettmediers kommentarfelt og nettanonymitet: «kunstgressing»

Debatten om anonymitet på nettet ble mer omfattende enn jeg hadde trodd; man kan vel gå så lang som å si at den har «rast», helt siden kunnskapsminister Kristin Halvorsen for et par uker siden skrev en etter hvert hyppig omtalt oppdatering på sin Facebookprofil om at nettmediene burde stenge sine kommentarfelt for anonyme bidragsytere, og at «folk får tørre å stå ved påstandene sine sånn at vi kan diskutere dem i dagslys!» Selv har jeg skrevet hvorfor jeg er uenig med Halvorsen og andre som vil begrense muligheten til anonyme kommentarer her, og litt mer om hvorfor jeg mener at det å eventuelt stenge kommentarfelt i de største nettmediene helt er et problem for et informert og demokratisk ordskifte her.

Debatten har absolutt vært perspektivrik, men ett stort, viktig meget interessant moment er ikke berørt, noe som jeg mener er en av de største utfordringene ved fri allmenn tilgang til mediers (alle mediers denne gangen) kommentarfelt, nemlig det fenomenet som kalles astroturfing:  aksjoner som er initiert, og gjerne betalt, av aktører med politiske interesser, men som tilsynelatende fremstår som grasrotaksjoner – altså «skinngrasrotaksjoner», som navnet «astroturfing» betegner godt (AstroTurf er en kommersiell produsent av kunstgress).

Litt mer om nettdebatter, og nettmediers kommentarfelt

I min forrige post her på Spor etter spor argumenterte jeg for at det fortsatt, og kanskje nå mer enn noensinne, er viktig å bevare muligheten til å ytre seg anonymt på nettet. En radikal innskrenkning av denne muligheten, som det nå ser ut til at mange tar til orde for, vil etter min mening føre til et tilsvarende radikalt demokratisk underskudd i verdensvevens store felles meningsbrytning.

Men denne posten skal handle om noe litt annet: Jeg vil nemlig hevde at det er et vel så alvorlig demokratisk problem at flere av våre toneangivende og dagsordensettende nettsteder og nettaviser i altfor mange tilfeller stenger sine kommentarfelt for kommentarer under viktige saker.

Om anonymitet på nettet, ytringsfrihet, og mer demokrati

I kjølvannet av tragedien 22. juli har nettanonymitet, brunbloggere, antijihadistiske nettsider, og generell oppførsel på nettet kommet i fokus. Spørsmålet som stilles er noe sånt som dette: Har anonyme nettdebattanters eskalerende ekstremisme og ghettoisering skapt en idéverden som har bidratt til å fostre en massedrapsmann?

For eksempel skriver Kristin Halvorsen følgende på sin Facebookside: «Kan ikke bare alle nettredaktører umiddelbart bestemme at på deres sider aksepteres ikke anonyme innlegg? Folk får tørre å stå ved påstandene sine sånn at vi kan diskutere dem i dagslys!» Hun får i Aftenposten fredag 5. august støtte av Petter Bae Brandtzæg, som blant annet skriver at «diskusjonen om anonym nettkommunikasjon er viktig fordi den kan ha skapt et klima for ekstreme ytringer som kan ha næret Anders Behring Breivik. Anonyme fora kan bidra til en eskalering av ekstreme meninger og rekruttering av høyreekstreme meningsfeller.» Konklusjonen til Bae Brandtzæg blir at «demokratiet er tjent med en åpen og fordomsfri debatt i nettavisenes kommentarfelt. Nettavisene bør derfor ikke tilrettelegge for anonyme rop etter lasermannen. Følg heller Kristin Halvorsen råd: Alle nettredaktører bør umiddelbart bestemme at på deres sider aksepteres ikke anonyme innlegg.» Halvorsen og Bae Brandtzæg er ikke alene om å fremme disse tankene.

Jeg deler verken analysen eller konklusjonen til de ovennevnte