Skolepolitikk fortsatt uten forskningsmessig forankring?

I forkant av Stortingsvalget i 2009 brakte forskning.no en artikkel hvor de gjennomgikk partienes skolepolitiske forslag, og – ved hjelp av førsteamanuensis Christian Beck ved Pedagogisk forskningsinstitutt og professor Thomas Nordahl ved Høgskolen i Hedmark – vurderte dem opp mot aktuell og relevant forskningslitteratur. For eksempel er lengre skoledag og økt lærertetthet sentrale forslag i mange av partienes programmer, selv om man altså ikke har klart å påvise en positiv læringseffekt av slike tiltak. Elevevaluering av lærere og mer metodefrihet i undervisningen er andre forslag som høster liten støtte hos forskerne.

Videre vil mange av oss sikkert huske Thomas Nordahls til dels knusende kritikk av norsk skole i et intervju på Dagsrevyen i januar i år. Her sa han at skolen de siste årene har satset for mye på tiltak som har vist seg å ha minimal læringseffekt, i følge den etter hvert så berømmelige metastudien av variabler som innvirker på læringsutbytte, foretatt av utdanningsforskeren John Hattie (Visible Learning, 2008): - Vi har satset mye på de ti dårligste av 138 variabler, sier Nordahl til NRK. I følge Nordahl er disse blant annet ansvar for egen læring, aldersblandede klasser, og baseskoler.

Hva er så situasjonen foran høstens valg? Har partienes skolepolitikere tatt innover seg den forskningen som er på feltet, og justert sin politikk deretter? Hvordan ser deres programmer ut i dag? Og selvsagt den store drøftningsoppgaven: I hvor stor grad bør partienes skolepolitikk ha forskningsmessig forankring?

Fortsettelse følger! (Eller er du meget velkommen til å bidra selv, med en kommentar under denne posten.)