Som mange/noen sikkert/kanskje/kanskje ikke har lagt merke til, er jeg i full gang med å ekspandere mitt repertoar når det gjelder didaktisk bruk, og generell forståelse, av digitale verktøy (se f.eks. her og her). Som et ledd i dette bruker jeg herværende blogg for utprøving – først og fremst fordi dette er min egen personlige blogg, og her inne kan jeg gjøre nøyaktig som jeg vil (he he). Er du derfor (i) ikke spesielt datainteressert eller -kyndig, (ii) ikke har noen planer om å bli det, (iii) ikke interessert i å bli lærer ever, eller (iv) ikke spesielt opptatt av logistikken rundt presentasjonene av varieteter av det engelske språk klasse 1STD på Pers skal ha førstkommende fredag – kan du glatt se bort fra denne posten (men om du har svart bekreftende på ett eller flere av disse fire punktene og likevel er lærer og/eller generelt interessert i mine betraktninger om skole og skolepolitikk, henviser jeg til denne etiketten).
Så: dette er altså en prezi, the Zooming Presentation Editor, som jeg har laget helt selv, og bygd inn (altså embedded) i denne posten, og som på en snedig måte er ment å visuelt demonstrere hvordan vi i 1STD på Pers skal organisere fremleggene våre på fredag.
Dette vil bli en todelt øvelse, hvor elevene både skal ha et seks minutter langt fremlegg om en varitetet av engelsk (sørafrikansk engelsk, australsk engelsk, osv.) for resten av klassen, og evaluere hverandres fremlegg. Vi har derfor tre stasjoner: en hvor de presenterer, en hvor de vurderer, og en hvor de går ut på gangen og diskuterer seg frem til en karakter sammen med faglærer (vi er to kandidater pluss veileder/faglærer her, så dette prosjektet er helt dødfødt uten tilsvarende lærerressurser. He he igjen.)
Jeg har kalt Prezien «Presentation Rotation»:
Supernais! Ikke se den for fort, da blir du bilsyk. Utrolig stilig digitalt verktøy, et kult alternativ til powerpoint, og et meget godt eksempel på en sammensatt tekst laget i et digitalt medium, som faktisk er et av kompetansemålene i engelsk på vg1 («... produce composite texts using digital media»). Krever litt øving, men on balance vil jeg nok si at det er verdt det.
Ellers har jeg skrevet mer generelt om vurdering for læring (VFL) her.
Viser innlegg med etiketten til læreren. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten til læreren. Vis alle innlegg
onsdag 2. november 2011
søndag 16. oktober 2011
Litt mer om IQ, Mensa, og hvor mye tjener vi egentlig?
Og (i) hvor mye bør vi tjene, og (ii) hvordan bør vi tjene det vi tjener – de evige spørsmål altså, for alle oss som er eller skal bli lærere.
Nå har disse blitt enda mer aktualisert i forbindelse med mediestyret (se for eksempel her og her) rundt forskningen om den historiske utviklingen av læreres IQ, og hva som er årsakene til og eventuelt løsningene på denne situasjonen.
Jeg har allerede kommentert lærer-IQ-forskningen, men etter å ha lest om og hørt representanter fra Mensa kommentere de samme tallene, har jeg vel kommet til at det vil være enda mer prekært og betimelig med en øvre heller enn en nedre IQ-grense for å bli lærer; og at mensamedlemsskap i særdeleshet bør være automatisk diskvalifiserende både for å bli lærer, men også helst for absolutt alle slags jobber med et minimum av ansvar og viktighet i samfunnet vårt (og da særskilt for blivende statsministere). Forøvrig stiller jeg meg bak denne kritikken mot utspillene fra Mensa.
Men så var det det med status, lønn og rekruttering: vi er alle selvsagt interesserte i å tjene bra, og vi vil gjerne at våre fremtidige kollegers rekruttering (og dermed kompetanse?) ikke skal bli en funksjon av lav status og dårlig lønn. Selv om en hel masse andre ting enn IQ er viktige for å bli en god lærer, bør vi ikke underslå at den ovenenvnte forskningen peker på et mer overordnet problem for lærerstanden, nemlig at vi ikke i dag rekrutterer fra de beste kandidatene, og at dette henger sammen med statusutviklingen for lærere.
Så hvor mye tjener lærere i Norge? Som så ofte ellers er det OECD som har fasiten: her er tallene over hvor mye lærere tjener, i Norge og sammenlignet med lærere innen OECD-området, og sammenholdt med nasjonal BNP.
Jan Arild Snoen kommenterer tallene på minerva.no, og skriver blant annet at norske lærere i større grad enn i de fleste andre land kan tjene mer utenfor det yrket de er utdannet for; erfaring gir mindre uttelling i Norge enn i de fleste andre land; og at norske lærere tjener brukbart, men at lønnsnivået i Norge er generelt høyt, slik at gode lærere fristes ut av skolen. Den overordnede konklusjonen ser ut til å være at «norske lærere tjener ikke dårlig sammenlignet med andre land, men det generelle lønnsnivået i Norge er så høyt at det blir vanskelig å rekruttere og holde på de beste».
Snoen viser avslutningsvis til et meget edruelig og forfriskende lite ideologisk (denne dommen er utelukkende basert på det jeg har lest av konklusjonene) forskningsprosjekt om belønningssystemer for lærere. Studien han viser til, har blant annet funnet at lærere responderer positivt til «performance pay schemes», men at det likevel er slik at «... because taxpayers and their representatives want schools to build non-cognitive as well as cognitive skills, assessment based incentive schemes can never be more than one component of a broad system of incentives for educators».
Hva mener man så om dette? Bør vi alle tjene det samme, bør vår lønn utelukkende være en funksjon av målbare prestasjoner, eller er svaret et eller annet sted midt i mellom? Det er i hvert fall ikke noen tvil om at vi trenger gode måter å gjøre læreryrket attraktivt på: kvaliteten i skolen, og lærerstandens samlede kompetanse, er avhengig av at vi klarer å rekruttere, og å holde på, de beste kandidatene. Har du tanker om dette, eller gode forslag til løsninger? Kommenter gjerne under!
(Jeg har stjålet lenker, poeng, og tekst fra Ane Krogsæther Aarre og Klara Furuberg til denne posten.)
Nå har disse blitt enda mer aktualisert i forbindelse med mediestyret (se for eksempel her og her) rundt forskningen om den historiske utviklingen av læreres IQ, og hva som er årsakene til og eventuelt løsningene på denne situasjonen.
Jeg har allerede kommentert lærer-IQ-forskningen, men etter å ha lest om og hørt representanter fra Mensa kommentere de samme tallene, har jeg vel kommet til at det vil være enda mer prekært og betimelig med en øvre heller enn en nedre IQ-grense for å bli lærer; og at mensamedlemsskap i særdeleshet bør være automatisk diskvalifiserende både for å bli lærer, men også helst for absolutt alle slags jobber med et minimum av ansvar og viktighet i samfunnet vårt (og da særskilt for blivende statsministere). Forøvrig stiller jeg meg bak denne kritikken mot utspillene fra Mensa.
 |
| Fremtidens fornøyde lektorkandidat? |
Så hvor mye tjener lærere i Norge? Som så ofte ellers er det OECD som har fasiten: her er tallene over hvor mye lærere tjener, i Norge og sammenlignet med lærere innen OECD-området, og sammenholdt med nasjonal BNP.
Jan Arild Snoen kommenterer tallene på minerva.no, og skriver blant annet at norske lærere i større grad enn i de fleste andre land kan tjene mer utenfor det yrket de er utdannet for; erfaring gir mindre uttelling i Norge enn i de fleste andre land; og at norske lærere tjener brukbart, men at lønnsnivået i Norge er generelt høyt, slik at gode lærere fristes ut av skolen. Den overordnede konklusjonen ser ut til å være at «norske lærere tjener ikke dårlig sammenlignet med andre land, men det generelle lønnsnivået i Norge er så høyt at det blir vanskelig å rekruttere og holde på de beste».
Snoen viser avslutningsvis til et meget edruelig og forfriskende lite ideologisk (denne dommen er utelukkende basert på det jeg har lest av konklusjonene) forskningsprosjekt om belønningssystemer for lærere. Studien han viser til, har blant annet funnet at lærere responderer positivt til «performance pay schemes», men at det likevel er slik at «... because taxpayers and their representatives want schools to build non-cognitive as well as cognitive skills, assessment based incentive schemes can never be more than one component of a broad system of incentives for educators».
Hva mener man så om dette? Bør vi alle tjene det samme, bør vår lønn utelukkende være en funksjon av målbare prestasjoner, eller er svaret et eller annet sted midt i mellom? Det er i hvert fall ikke noen tvil om at vi trenger gode måter å gjøre læreryrket attraktivt på: kvaliteten i skolen, og lærerstandens samlede kompetanse, er avhengig av at vi klarer å rekruttere, og å holde på, de beste kandidatene. Har du tanker om dette, eller gode forslag til løsninger? Kommenter gjerne under!
(Jeg har stjålet lenker, poeng, og tekst fra Ane Krogsæther Aarre og Klara Furuberg til denne posten.)
torsdag 22. september 2011
Glogster! eller «Hvordan jeg plutselig ble litt forelska i Jens Stoltenberg»
Som kjent er «å kunne bruke digitale verktøy» en av de fem grunnleggende ferdighetene som skal være gjennomgående i alle fag i skolen, og, for en vordende lærer med respekt for seg selv (og sin profesjon), er det vel en fordel å kunne inneha litt av sliktno' også.
Herunder er derfor en Glogster, som jeg lagde for å øve meg på å lage glogstere, og som referanse for meg selv og eventuelt andre interesserte senere. Selv for en som er blottet for visuell estetisk kompetanse (for eksempel undertegnede), er dette faktisk både gjørbart og brukbart. Multimodal digital veggavis? Som man ser, kan den også innbygges i en post på en blogg (når jeg lærer meg å skrive HTML, skal jeg få den til å passe på siden også).
Herunder er derfor en Glogster, som jeg lagde for å øve meg på å lage glogstere, og som referanse for meg selv og eventuelt andre interesserte senere. Selv for en som er blottet for visuell estetisk kompetanse (for eksempel undertegnede), er dette faktisk både gjørbart og brukbart. Multimodal digital veggavis? Som man ser, kan den også innbygges i en post på en blogg (når jeg lærer meg å skrive HTML, skal jeg få den til å passe på siden også).
søndag 11. september 2011
Lærere som syter
Om lærere som syter og hvorfor
Tre innganger til denne posten:
– Undertegnede var til stede på Utdanningsforbundets valgdebatt torsdag denne uken (8. september). Etter at debatten var over, kom jeg i snakk med tre andre lærere. De fortalte alle at de opplevde lærerne som satt i salen og hadde stilt spørsmål til politikerne som så sytete at de selv ikke ønsket å ta ordet, av frykt for å bli assosiert med de andre lærerne og deres syting.
– I Magnus Marsdals Kunnskapsbløffen skriver forfatteren at han gjentatte ganger har fått innstendige henstillinger fra lærere som han intervjuer til boken sin, om at han for all del ikke må fremstille dem som sytete. Marsdal sier selv at han aldri har truffet på en yrkesgruppe som er så opptatte av at de ikke fremstår som sytete.
– Og endelig: er det ikke opplest og vedtatt, både i Norge og andre «land som vi sammenligner oss med», at det knapt finnes noen stand, gruppe eller klasse i samfunnet som klager og syter så mye som lærerne?
Om dette er sant eller ikke, er et empirisk spørsmål, og den empirien har jeg ikke (selv om et kjapt søk på Google gir oss en artig liten pekepinn: sammenlign lærere syter og leger syter). Jeg vil likevel i det følgende ha som et utgangspunkt både lærere selv, og samfunnet rundt, antar at det er sant at lærerne er den mest sytete yrkesgruppen. Og som eksempelet fra Kunnskapsbløffen viser: det er forbløffende at sytingen er blitt et så grunnleggende definitorisk trekk for lærerstanden, at de i tillegg til å faktisk syte, er blitt så bevisste over at de gjør det at de aktivt søker å unngå å bli fremstilt som en yrkesgruppe som syter.
Spørsmålene blir da: hvorfor er det blitt slik? Hva fører det til? Og hva kan man gjøre?
Tre innganger til denne posten:
– Undertegnede var til stede på Utdanningsforbundets valgdebatt torsdag denne uken (8. september). Etter at debatten var over, kom jeg i snakk med tre andre lærere. De fortalte alle at de opplevde lærerne som satt i salen og hadde stilt spørsmål til politikerne som så sytete at de selv ikke ønsket å ta ordet, av frykt for å bli assosiert med de andre lærerne og deres syting.
– I Magnus Marsdals Kunnskapsbløffen skriver forfatteren at han gjentatte ganger har fått innstendige henstillinger fra lærere som han intervjuer til boken sin, om at han for all del ikke må fremstille dem som sytete. Marsdal sier selv at han aldri har truffet på en yrkesgruppe som er så opptatte av at de ikke fremstår som sytete.
– Og endelig: er det ikke opplest og vedtatt, både i Norge og andre «land som vi sammenligner oss med», at det knapt finnes noen stand, gruppe eller klasse i samfunnet som klager og syter så mye som lærerne?
Om dette er sant eller ikke, er et empirisk spørsmål, og den empirien har jeg ikke (selv om et kjapt søk på Google gir oss en artig liten pekepinn: sammenlign lærere syter og leger syter). Jeg vil likevel i det følgende ha som et utgangspunkt både lærere selv, og samfunnet rundt, antar at det er sant at lærerne er den mest sytete yrkesgruppen. Og som eksempelet fra Kunnskapsbløffen viser: det er forbløffende at sytingen er blitt et så grunnleggende definitorisk trekk for lærerstanden, at de i tillegg til å faktisk syte, er blitt så bevisste over at de gjør det at de aktivt søker å unngå å bli fremstilt som en yrkesgruppe som syter.
Spørsmålene blir da: hvorfor er det blitt slik? Hva fører det til? Og hva kan man gjøre?
onsdag 7. september 2011
Vurdering for læring: semantisk imperialisme – og en mer instrumentalistisk undervisningspraksis?
Vurdering for læring (VFL) virker å være noe av det hotteste innen utviklingen av lærernes profesjonelle praksis. Kort fortalt handler det om systematisk, forutsigbar og kriteriebasert underveisvurdering eller såkalt formativ vurdering (informasjon til eleven for videre arbeid med fagene), som altså skiller seg fra en endelig summativ seleksjonsvurdering (informasjon til samfunnet).
Jeg har to problemer med dette: først reagerer jeg som menig språkbruker: vurdering (vurdere, fra lavtysk werderen, «fastsette verdien av noe») er for meg tilnærmet synonymt med verdsetting, gi noe en verdi. Dette gir utmerket mening når man fastsetter en endelig standpunktkarakter, hva enten det er relativt til en populasjon (pre-LK06), eller relativt til måloppnåelse på et sett med på forhånd fastlagte kriterier (post-LK06), altså sluttvurdering.
Derimot mener jeg at vurdering er et meget mindre anvendbart ord for å beskrive det som i hvert fall på våre PPU-forelesninger blir formidlet som innholdet i vurdering for læring: Her har vi allerede en rekke presise, beskrivende og godt etablerte ord og begreper, som vi med fordel kunne foretrukket: veiledning, konstruktiv kritikk, tilbakemelding (for ikke å si fremovermelding: nytalsk døgnflue, eller betimelig tetting av språklakune?); til og med coaching ville jeg foretrukket fremfor vurdering. Flere forslag noen?
Men nei: alt dette ser ut til å skulle rommes innenfor begrepet vurdering for læring. Dette mener jeg utvider den til nå – og gjennom årelang bruk fastsatte – normalitetsprofilen til ordet vurdering så dramatisk at jeg ikke finner noen mer dekkende betegnelse for dette enn semantisk imperialisme.
Det andre problemet er som følger: når noen føkker med språket, kan det godt være at de har en intensjon om å gjøre det samme med deg. Jeg tror ikke det er tilfeldig at man har landet på begrepet VFL, og ikke for eksempel «kontinuerlig, konstruktiv tilbakemelding med elevens beste i fokus» – og det kan ikke være bare fordi denne (dessverre, skal prøve meg på noe bedre um inkje so braadt) er utrolig mye mindre snappy.
Skolene er blitt produksjonsenheter, resultatenheter. Læring, og helst den som kan måles, er skolens produksjonsmål. Mengde tilført læring per elev per tid blir målet på den enkelte skolen, og skolevesenet som sådan, sin kvalitet. I lys av dette, er det dessverre altfor nærliggende å lese (eller at man også skal kunne lese) «vurdering for læring» som «preliminær verdsetting for identifisering av mest effektiv tilførsel av merverdi». [Huffameg, sterke ord dette her. Vil fortrinnsvis både bli tatt på alvor og oversett på samme tid, om det er mulig.]
Smak på forskjellen: «vurdering for læring», versus «tilbakemelding for eleven». Ord har makt, og former vår virkelighet. Jeg er selvsagt ikke mot gode, informerte, konstruktive tilbakemeldinger til elevene – slik jeg aldri fikk selv, og gjerne kunne ønsket meg, og savner også her på Blindern. Men vi bør gjøre dette med eleven i sentrum, med eleven som utgangspunkt, og til elevens beste – slik at ikke også dette skal bli, eller kan utnyttes til, enda et instrumentalistisk mistak.
(Takk til Oda Josefine Noven for inspirasjon til denne posten. Kunne ikke skrevet den uten deg! (Men det er selvsagt undertegnede som ene og alene står for innholdet.))
Jeg har to problemer med dette: først reagerer jeg som menig språkbruker: vurdering (vurdere, fra lavtysk werderen, «fastsette verdien av noe») er for meg tilnærmet synonymt med verdsetting, gi noe en verdi. Dette gir utmerket mening når man fastsetter en endelig standpunktkarakter, hva enten det er relativt til en populasjon (pre-LK06), eller relativt til måloppnåelse på et sett med på forhånd fastlagte kriterier (post-LK06), altså sluttvurdering.
Derimot mener jeg at vurdering er et meget mindre anvendbart ord for å beskrive det som i hvert fall på våre PPU-forelesninger blir formidlet som innholdet i vurdering for læring: Her har vi allerede en rekke presise, beskrivende og godt etablerte ord og begreper, som vi med fordel kunne foretrukket: veiledning, konstruktiv kritikk, tilbakemelding (for ikke å si fremovermelding: nytalsk døgnflue, eller betimelig tetting av språklakune?); til og med coaching ville jeg foretrukket fremfor vurdering. Flere forslag noen?
Men nei: alt dette ser ut til å skulle rommes innenfor begrepet vurdering for læring. Dette mener jeg utvider den til nå – og gjennom årelang bruk fastsatte – normalitetsprofilen til ordet vurdering så dramatisk at jeg ikke finner noen mer dekkende betegnelse for dette enn semantisk imperialisme.
Det andre problemet er som følger: når noen føkker med språket, kan det godt være at de har en intensjon om å gjøre det samme med deg. Jeg tror ikke det er tilfeldig at man har landet på begrepet VFL, og ikke for eksempel «kontinuerlig, konstruktiv tilbakemelding med elevens beste i fokus» – og det kan ikke være bare fordi denne (dessverre, skal prøve meg på noe bedre um inkje so braadt) er utrolig mye mindre snappy.
Skolene er blitt produksjonsenheter, resultatenheter. Læring, og helst den som kan måles, er skolens produksjonsmål. Mengde tilført læring per elev per tid blir målet på den enkelte skolen, og skolevesenet som sådan, sin kvalitet. I lys av dette, er det dessverre altfor nærliggende å lese (eller at man også skal kunne lese) «vurdering for læring» som «preliminær verdsetting for identifisering av mest effektiv tilførsel av merverdi». [Huffameg, sterke ord dette her. Vil fortrinnsvis både bli tatt på alvor og oversett på samme tid, om det er mulig.]
Smak på forskjellen: «vurdering for læring», versus «tilbakemelding for eleven». Ord har makt, og former vår virkelighet. Jeg er selvsagt ikke mot gode, informerte, konstruktive tilbakemeldinger til elevene – slik jeg aldri fikk selv, og gjerne kunne ønsket meg, og savner også her på Blindern. Men vi bør gjøre dette med eleven i sentrum, med eleven som utgangspunkt, og til elevens beste – slik at ikke også dette skal bli, eller kan utnyttes til, enda et instrumentalistisk mistak.
(Takk til Oda Josefine Noven for inspirasjon til denne posten. Kunne ikke skrevet den uten deg! (Men det er selvsagt undertegnede som ene og alene står for innholdet.))
mandag 5. september 2011
Prosjektstøtte til formidling om 22. juli fra Fritt Ord
Utlysningen fra Fritt Ord i sin helhet (lenke til utlysningen her):
«Styret i Fritt Ord var 15. august samlet til ekstraordinært møte for å reflektere over tragediene 22. juli.
Fritt Ord viderefører stiftelsens vedtektsfestede fokus på ytringsfriheten og ytringsfrihetens vilkår i det norske samfunnet. I tiden fremover er det nærliggende å gi spesiell oppmerksomhet til prosjekter som i ulike medieformer kan bidra til kunnskap og bredere debatt omkring terroranslagene – menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser av disse.
Fritt Ord vil særskilt øremerke inntil 15 millioner kroner til initiativer fra enkeltpersoner og grupper blant unge mennesker opp til 30 år til slike belysende og problematiserende prosjekter. Samarbeidspartnere kan eksempelvis være lærere, skoler, lag og organisasjoner, bibliotek, litteratur- og kulturhus. Søknader vil bli behandlet i puljer utover høsten 2011.
Stiftelsen vil ellers forsterke sine tiltak i Norge og internasjonalt for å ta opp aktuelle spørsmål om demokrati, ytrings- og informasjonsfrihet.
Kontakt: Erik Rudeng, direktør i Fritt Ord, tlf. 23 01 46 40 eller 99 53 65 25.»
Ifølge Lektorbladet må «de unge … selv stå som søkere, men prosjektarbeidet kan gjerne foregå i samarbeid med lærere, skoler, bibliotek m.v. Fritt Ord tror at skolene kan bli viktige aktører i dette arbeidet, og at de også kan dra nytte av tilbudet om ekstra finansiering.
Fritt Ord er åpne for råd, synspunkter og spørsmål som knytter seg til utlysningen.»
De fleste av oss som skal ut i praksis er under tredve, og mange av studentene på PPU og LeP har praksis denne høsten. Selv om man ikke søker, kan utlysningen i seg selv kanskje gi et incitament til å tenke gjennom hva og hvordan man eventuelt vil formidle rundt, og i forlengelsen av, 22. juli – og om hvordan elevene kan trekkes inn i dette og bidra selv.
Se også «Å møte elever etter 22. juli», og «En bønn for Anders Behring Breivik».
Tilsvar til Gunnar Stavrum – om testing, nasjonale prøver, lønnsinsentiver for lærere, og litt mer
[Om han, eller noen andre, er interesserte. Utgangspunktet er denne lederen i Nettavisen, og ordskiftet mellom oss i debattfeltet under. Mitt tilsvar ble som vanlig i overkant ordrikt, som kanskje er grunnen til at Face fant at de ikke ville publisere det. Så det kommer her:]
Hei Gunnar, takk for svar! Mulig at vi snakker forbi hverandre, men slik jeg oppfatter det, er vi nok grunnleggende uenige om flere forhold.
Utdanningsdirektoratet (Udir) frigir en del eksempeloppgaver og -prøver, i den hensikt at elever som skal ta nasjonale prøver, kan forberede seg på dem. Ifølge Udir selv, er «hensikten med å gjennomgå disse [...] at elevene skal bli kjent med oppgaveformatet og bli trygge på prøvesituasjonen før de skal ha nasjonale prøver». Det er ikke meningen at disse skal brukes til terping eller drilling, eller at man skal analysere dem for å finne mønstre, eller ord som har høy frekvens som man kan pugge, eller ta prøvene igjen og igjen for å øve på formatet. Udir igjen: «Det er læreplanene som styrer innholdet i opplæringen.»
Det springende punktet her, er om det å undervise etter læreplanen, og det å undervise for prøven, er det samme. Det er det ikke.
søndag 28. august 2011
Standardisert test
 |
| English: "To make a fair assessment, everyone will get the same test: Please climb that tree!" |
«Ulikhet er direkte innebygd i testsystemet vårt. Testene opererer som mekanismer for (re)produksjon av sosioøkonomiske og utdanningsmessig ulikhet. Høyrisiko, standardiserte tester er simpelthen «unequal by design». Dette er den skjulte læreplanen som oppstår i et system hvor høyrisiko standardiserte tester brukes»
(Au, Wayne (2009). Unequal by design. High-Stakes testing and the Standardization of Inequality. New York, London: Routledge).
Og salig Albert Einstein får siste ord i denne posten:
Everybody is a genius. But if you judge a fish by its ability to climb a tree, it will live its whole life believing that it is stupid.(Jeg har stjålet det meste av dette fra denne presentasjonen; Svein Tømmerdal D.y. gjorde meg oppmerksom på det meget passende Einstein-sitatet.)
lørdag 20. august 2011
Homeoteleuton – En gutt som heter Noorullah
Fra gresk homoioteleuton, «lik endelse».
FAMILIEDIKT
Jeg er en gutt som heter Noorullah
Jeg har en bror som er Hazratullah
Familien er stor, vi har òg Abdullah
Vår snilleste gutt, han heter Nasrullah
Faren til alle er Najibullah
Vår minste bror, det er Hamidullah
Broren til Pappa het Rahmatullah
Sønnen til broren hans er Rohullah
Fetter til onkel er Zahirullah
Faren vår har en bror, Nimatullah
Fetteren vår, det er Rapeullah
Broren han heter jo Himatullah
Og fetteren vår, det er Azizullah
Min gode venn, det er Sapeullah
Og min bestevenn, det er Omaidullah
Broren hans, det er jo Brakatullah
Snilleste gutt i familien Navidullah
Lillebror til dem alle er Naqibullah
Tror du dette er sant? Jeg bare tulla!
Noorullah Rasooli
Per Egil Hegges språkspalte i Aftenposten gjorde meg oppmerksom på dette herlige diktet fra en skoleavis på Romerike.
Slik jeg har forstått det, er det likevel tre kriterier som må oppfylles for at man skal kunne kalle et formgrep for et ekte homeoteleuton: at det er lik endelse; at man skaper en lik endelse ved å lage eller suffigere ord for anledningen; og at den faller på en trykksvak stavelse. Så referanseverket for akkurat dette metriske virkemiddelet, i hvert fall for oss nordmenn, er vel følgende:
Farao på ferie
FAMILIEDIKT
Jeg er en gutt som heter Noorullah
Jeg har en bror som er Hazratullah
Familien er stor, vi har òg Abdullah
Vår snilleste gutt, han heter Nasrullah
Faren til alle er Najibullah
Vår minste bror, det er Hamidullah
Broren til Pappa het Rahmatullah
Sønnen til broren hans er Rohullah
Fetter til onkel er Zahirullah
Faren vår har en bror, Nimatullah
Fetteren vår, det er Rapeullah
Broren han heter jo Himatullah
Og fetteren vår, det er Azizullah
Min gode venn, det er Sapeullah
Og min bestevenn, det er Omaidullah
Broren hans, det er jo Brakatullah
Snilleste gutt i familien Navidullah
Lillebror til dem alle er Naqibullah
Tror du dette er sant? Jeg bare tulla!
Noorullah Rasooli
Per Egil Hegges språkspalte i Aftenposten gjorde meg oppmerksom på dette herlige diktet fra en skoleavis på Romerike.
Slik jeg har forstått det, er det likevel tre kriterier som må oppfylles for at man skal kunne kalle et formgrep for et ekte homeoteleuton: at det er lik endelse; at man skaper en lik endelse ved å lage eller suffigere ord for anledningen; og at den faller på en trykksvak stavelse. Så referanseverket for akkurat dette metriske virkemiddelet, i hvert fall for oss nordmenn, er vel følgende:
Farao på ferie
I landet Miramarmora
var Farao på ferie
hos farmora og mormora.
var Farao på ferie
hos farmora og mormora.
En morgen klatret mormora
til Farao i furua,
og så begynte moroa.
til Farao i furua,
og så begynte moroa.
- Hva ler'u a'? sa farmora.
- Av mormora, den furia!
- Hvor ser'u a'? sa farmora.
I furua! sa Farao.
- Av mormora, den furia!
- Hvor ser'u a'? sa farmora.
I furua! sa Farao.
- Kom ned igjen! sa farmora
til mormora i furua.
- I morra, ja! sa mormora
til farmora til Farao.
til mormora i furua.
- I morra, ja! sa mormora
til farmora til Farao.
Du ser av vår historie
at det å dra på ferie
i landet Miramarmora
til farmora og mormora,
den furia i furua,
har Farao hatt moro av!
at det å dra på ferie
i landet Miramarmora
til farmora og mormora,
den furia i furua,
har Farao hatt moro av!
André Bjerke
fredag 19. august 2011
Å møte elever etter 22. juli
De brutale og tragiske hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya den 22. juli har preget oss på så mange måter, og naturlig nok også de elever vi kommer til å møte som lærer eller praksiskandidat i løpet av høsten. Dette er en samling av det jeg har funnet av nyttig informasjon, råd, veiledning, og ressurser for undervisning, som kan være til nytte både møtet med elever etter 22. juli.
Selvsagt er det en rekke hensyn man som lærer eller praksiskandidat må vurdere selvstendig i en slik situasjon, for eksempel om noen i klassen eller på skolen er direkte berørt av tragedien, hvilket klassetrinn man underviser på og hvor modne elevene er, hvor lang tid det har gått siden hendelsene, hvordan klassedynamikken er, og så videre. Det jeg poster her er ment som inspirasjon og til ettertanke, snarere enn fiks ferdige oppskrifter.
TV2 skole har utarbeidet egne undervisningsopplegg om 22/7. Flere pedagoger har deltatt i prosessen, og det hele er blitt kvalitetssikret av barnepsykolog Magne Raundalen. Opplegget dekker alle trinn, men med en hovedvekt på de yngre klassetrinnene. Du kan lese mer om dette i en artikkel i Aftenposten. Det hele ligger ute på tv2skole.no. Du må ha brukernavn og passord for å få tilgang, som du får ved å kontakte kundeansvarlig Håkon Kværn, hkv@tv2.no.
Supernytt, NRKs nyhetssendinger for barn mellom 8 og 12 år, hadde en egen sending viet til tragedien, og har også hatt flere sendinger hvor tragedien blir sett gjennom både barns og voksnes øyne. På NRK skole finner du flere nyhetsklipp, som på forskjellige måter tar tak i hendelsene i Oslo og på Utøya, og temaer knyttet til dette, som terror, rasisme, og demokrati.
Utdanningsdirektoratet har en egen omfattende veiledningsside, blant annet med råd til skolestart, og har også utarbeidet generelle veiledere for beredskap og krisehåndtering i skolen.
Kunnskapsdepartementet har også bidratt med innspill til hvordan man skal best møte det som har skjedd. På sidene til KD finner du brev fra kunnskapsministeren og ministeren for høyere utdanning til grunnskoler og videregående skoler, folkehøyskoler, og læresteder for høyere utdanning. Disse inneholder blant annet råd og veiledning i forbindelse med skolestart, hvordan man kan gi og søke hjelp, og hvordan man kan følge dette opp videre gjennom samtaler og undervisning.
På ungkondolanse.no kan barn og unge skrive sine egne kondolanser for ofrene 22/7.
Ellers vil det bli avholdt en åpen forelesningsrekke der temaer som er blitt aktualisert av terrorhandlingene skal belyses, i regi av UiO. Forelesningene skal holdes i Gamle Festsal i Universitetet i sentrum en rekke lørdager utover høsten. Disse vil bli holdt i Gamle Festsal i Universitetet i sentrum en rekke lørdager utover høsten. Første forelesning er allerede 27. august, hvor statsviter Anders Romarheim vil snakke om terrorisme.
Om noen savner noe under denne overskriften, er det bare å ta kontakt, eller skrive en kommentar i feltet under.
Selvsagt er det en rekke hensyn man som lærer eller praksiskandidat må vurdere selvstendig i en slik situasjon, for eksempel om noen i klassen eller på skolen er direkte berørt av tragedien, hvilket klassetrinn man underviser på og hvor modne elevene er, hvor lang tid det har gått siden hendelsene, hvordan klassedynamikken er, og så videre. Det jeg poster her er ment som inspirasjon og til ettertanke, snarere enn fiks ferdige oppskrifter.
TV2 skole har utarbeidet egne undervisningsopplegg om 22/7. Flere pedagoger har deltatt i prosessen, og det hele er blitt kvalitetssikret av barnepsykolog Magne Raundalen. Opplegget dekker alle trinn, men med en hovedvekt på de yngre klassetrinnene. Du kan lese mer om dette i en artikkel i Aftenposten. Det hele ligger ute på tv2skole.no. Du må ha brukernavn og passord for å få tilgang, som du får ved å kontakte kundeansvarlig Håkon Kværn, hkv@tv2.no.
Supernytt, NRKs nyhetssendinger for barn mellom 8 og 12 år, hadde en egen sending viet til tragedien, og har også hatt flere sendinger hvor tragedien blir sett gjennom både barns og voksnes øyne. På NRK skole finner du flere nyhetsklipp, som på forskjellige måter tar tak i hendelsene i Oslo og på Utøya, og temaer knyttet til dette, som terror, rasisme, og demokrati.
Utdanningsdirektoratet har en egen omfattende veiledningsside, blant annet med råd til skolestart, og har også utarbeidet generelle veiledere for beredskap og krisehåndtering i skolen.
Kunnskapsdepartementet har også bidratt med innspill til hvordan man skal best møte det som har skjedd. På sidene til KD finner du brev fra kunnskapsministeren og ministeren for høyere utdanning til grunnskoler og videregående skoler, folkehøyskoler, og læresteder for høyere utdanning. Disse inneholder blant annet råd og veiledning i forbindelse med skolestart, hvordan man kan gi og søke hjelp, og hvordan man kan følge dette opp videre gjennom samtaler og undervisning.
På ungkondolanse.no kan barn og unge skrive sine egne kondolanser for ofrene 22/7.
Ellers vil det bli avholdt en åpen forelesningsrekke der temaer som er blitt aktualisert av terrorhandlingene skal belyses, i regi av UiO. Forelesningene skal holdes i Gamle Festsal i Universitetet i sentrum en rekke lørdager utover høsten. Disse vil bli holdt i Gamle Festsal i Universitetet i sentrum en rekke lørdager utover høsten. Første forelesning er allerede 27. august, hvor statsviter Anders Romarheim vil snakke om terrorisme.
Om noen savner noe under denne overskriften, er det bare å ta kontakt, eller skrive en kommentar i feltet under.
mandag 15. august 2011
Sangria og selvfornektelse (til 100.000 kroner, ja)
[Dette er et tappert forsøk på litt politisk satire, i Opplysningskontoret/the Onion-stil. Inspirert av dette oppslaget i DN fredag (bør leses før man leser teksten under)]
 |
| Skolebyråd i Oslo, Torger Ødegaard (H). |
Skolebyråden har allerede hatt strålende suksess med sin dannelsesreise til Firenze, for 20 nøye utvalgte lederspirer fra Osloskolen. Nå følger han opp med en ny dannelsesreise, denne gangen med en annen gruppe tenåringer. Reisemålet er endret; det er selvsagt også det faglige innholdet:
- Vi har gitt et tilbud til fremtidens ledere. Nå gjør vi noe for fremtidens underordnede. Det skulle da bare mangle.
20 heldige elever i Osloskolen har vært gjennom en lang utsilingsprosess. Målet har vært å finne de aller mest egnede kandidatene. For i det hele tatt å bli vurdert, måtte elevene dokumentere at de minst var funksjonelle analfabeter etter ti års grunnskole; at de hadde fått Ikke Vurdert i alle fag de måtte ha tatt på videregående; og at de var diagnostisert med minst én alvorlig atferdsvanske, for eksempel AD/HD eller ADD. Blant de mange hundre Osloelevene som ble kalt inn til intervju (man forsøkte seg først med frivillig påmelding, men da var det av en eller annen grunn ganske laber interesse), ble de valgt ut som gjennom et for anledningen spesialutformet testdesign avslørte at de ikke på noen måter hadde drømmer, ambisjoner, eller mål i livet.
- Vi har allerede organisert skolen slik at den skal skape vinnere og tapere. De grepene vi tar her, er selvsagt for å styrke og underbygge den prosessen. Vi lykkes hver dag, det er bare å se på statistikken. Samfunnet har en mengde kjedelige og ubehagelige oppgaver som må løses, men som de fleste av oss helst ikke vil gjøre. Vi kan ikke stole på at folk skal komme til Norge fra utlandet i all fremtid for å ta drittjobbene våre. Noen av dem må vi gjøre selv. Her har skolen også et samfunnsansvar, og det er et ansvar vi er oss bevisst.
søndag 14. august 2011
Regn, regn, regn, regn
Uvisst av hvilken grunn (det vil si av helt naturlige årsaker), rinner dette diktet meg i hu i dag:
REGN
(Impromptu)
En er en, og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner idag.
Regn, regn, regn, regn,
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vådt
deilig og råt!
En er en, og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner idag.
Enkelt, vakkert, og genialt, og fremfor alt en hyllest til regnet!
Ellers også et godt eksempel på metriske virkemidler man kan sette imponerende ord på
REGN
(Impromptu)
 |
| Sigbjørn Obstfelder (1866–1900). |
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner idag.
Regn, regn, regn, regn,
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vådt
deilig og råt!
En er en, og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner idag.
Enkelt, vakkert, og genialt, og fremfor alt en hyllest til regnet!
Ellers også et godt eksempel på metriske virkemidler man kan sette imponerende ord på
mandag 8. august 2011
Til læreren: Johan Herman Wessels «Smeden og Bageren»
Da jeg gjorde research til min forrige post, kom jeg over denne geniale nettsiden fra Skoletorget med Wessels komiske dikt om smeden og bakeren. Diktet er gjengitt i sin helhet, det er pent illustrert med Theodor Kittelsens originale tegninger, og fremfor alt følges det opp med en serie ideer til filosofiske samtaler med utgangspunkt i teksten. Med andre ord, et fiks ferdig undervisningsopplegg som sikker passer i flere fag, men kanskje først og fremst i RLE eller norsk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)