Aftenposten har i det siste satt søkelyset på den manglende åpenhetskulturen i Oslo-skolen. I Aften torsdag 9. juni nærmer vi oss det parodiske: Avisen ringte rundt til lærere og spurte om de opplevde at de kunne uttale seg offentlig, noen svarer bekreftende, men da de blir spurt om de kan bli sitert på det, må det klareres med ledelsen først. Fungerende utdanningsdirektør Kjell Richard Andersen kommenterer saken ved å si at mangel på åpenhet er et alvorlig problem, men at det hele må bero på en «misforståelse»: Det er selvsagt full frihet for ansatte i kommunale etater i Oslo til å ytre seg; ifølge Aften vil han invitere alle ansatteorganisasjoner til et møte før sommeren, for å rydde opp i denne misforståelsen.
Enhver «misforståelse» kan utvikle seg til å bli et stort problem, men bør likevel være en bagatell å ordne opp i. Jeg tror at utfordringen er større enn som så – og at den manglende åpenhetskulturen bunner i noe mer enn en mental feilkobling fra lærere og skoleledere sin side. Det er heller en negativ, og sannsynligvis utilsiktet, konsekvens av en villet politikk over mange år – som rammer alle som er en del av skolefeltet, fra den alminnelige lærer, via rektorer til områdedirektører.
Slik jeg ser det, er dynamikken som følger: De videregående skolene i Oslo er satt opp mot hverandre i et markeds- og konkurransesystem. Søkertall og gjennomføringsprosent er de to akser systemet dreier rundt. Først og sist vil alt handle om å opparbeide seg et best mulig omdømme. En skole som har et godt rykte vil få høye søkertall, og kan velge og vrake blant de mest skoleflinke og høyest motiverte elevene. Dyktige og motiverte elever gir gode klassemiljø, som det er tilfredsstillende for en lærer å jobbe i. Kombinasjonen av et godt utgangspunkt og god jobbing gir gode resultater og en høy gjennomføringsprosent. Offentliggjøring av testresultater, og generell ryktespredning, kommuniserer dette til omverdenen, som igjen styrker skolens omdømme, som igjen tiltrekker de beste eleven ved neste inntak. Den positive spiralen har selvsagt sitt negative motstykke.
I et slikt system har alle involverte et sterkt incentiv til å unngå å tilføre noe som helst til offentligheten som kan skade skolens omdømme: Om du er lærer, er du gjerne ansatt til å undervise i ett eller to fag. Sier du noe kritikkverdig om faget ditt, og det kommer ut blant potensielle søkere til faget, risikerer du at de søker seg vekk, og du ender opp enten med en klasse med mindre skoleflinke og/eller motiverte elever, som det er mindre tilfredsstillende å undervise for – eller for få søkere til at det kan rettferdiggjøres å opprettholde fagtilbudet på skolen din.
Er du rektor, trenger du søkere til å fylle opp klassene til lærerne dine, som du selv har ansatt og er ansvarlig for at har noe fornuftig å gjøre. Og er du områdedirektør, så er du ansvarlig for å oppnå gode resultater i ditt område (og får kanskje til og med resultatlønn?). Gode prestasjoner skapes av gode elever, som forflytter seg til området med det beste omdømmet.
Dermed er talevegringen blant lærerne ikke en mental feilkobling, men en rasjonell respons på et erfart system. Når omdømmet til skolen er av altoverskyggende viktighet, blir det en kollektiv innsats, bevisst og ubevisst, formelt og uformelt, å kontrollere strømmen av informasjon som tilflyter offentligheten. Derfor vil det etter hvert bygges opp en ryggmargsrefleks blant de nederst i hierarkiet å henvise høyere opp i systemet, eller bruke en annen form for unnvikelsesstrategi, når man blir spurt om å si sin mening av en journalist. Og derfor vil de høyere opp i hierarkiet gjøre hva de kan for å fremstå best mulig utad, og slutte rekkene innad.
Det er nesten blitt et mantra i skolen om å «gå tjenestevei» for å påpeke kritikkverdige forhold. Det opplagte resultatet er jo at selv om skolen debatteres kontinuerlig og iherdig i offentligheten, blir debattene stort sett preget av akademikere (som oftest er pedagoger uten lærerutdannelse), politikere, fagforeningene og samfunnssynsere, og altså i liten grad dem som står midt i det, nemlig lærerne og skolelederne selv.
Det er en mengde problemer med dette, men en god behandling vil kreve en kronikk for seg. Ett er i hvert fall sikkert: altfor ofte blir media tenkt på som en siste utvei – å «gå ut i media», som et våpen – og dermed blir offentlighetens rom redusert til et instrument for å oppnå et resultat, og vi får en uhellig allianse mellom sensasjonshungrige aviser og utilfredse lærere fulle av opparbeidet agg.
Konsekvensen av dette resonnementet er kanskje fundamentale systemendringer – men den videre debatten om dette håper jeg at andre vil engasjere seg i. For min egen del er jeg i hvert fall ikke klar for å foreslå for eksempel ordningen med fritt skolevalg avviklet. Jeg har imidlertid et enkelt forslag til direktør Andersens planlagte ansatteorganisasjonsmøte: Oppfordre alle dine ansatte til å slutte å gå tjenestevei med noe som helst, og bruk media først! Skriv avisinnlegg, opprett en blogg, bruk sosiale medier og ellers alle tenkelige arenaer for kommunikasjon og debatt. Forslaget vil løse en serie med problemer: lærerne og fagforbundene vil slutte å klage. Det vil skape en kritisk masse av kritikk som gjør at ingen enkeltskoler trenger å frykte at de kommer dårligere ut enn andre. Og vi vil få frem en bredde og dybde av stem
mer og erfaringer, en spontan (og gratis!) erfaringsspredning, som bare kan virke positivt for utviklingen av en bedre skole. Kan vi til og med få til en positiv samtale om skole som ikke bare handler om for eller mot, rett og galt, men hvor gode forslag og konstruktiv faglig kritikk kan komme frem?
Og kanskje det viktigste av alt: vi vil få lærere som kan fremstå som de trygge, samfunnsengasjerte og selvbevisste forbildene de bør være – de som har fått i oppdrag fra samfunnet om å introdusere kommende generasjoner til aktiv deltagelse i vårt deliberative demokrati. Det gjør de ikke i dag, når de verken forstår, eller evner å nyttiggjøre seg, en av vårt samfunns aller mest fundamentale borgerrettigheter, nedfelt allerede i grunnloven av 1814: ytringsfriheten.
