Vurdering for læring: semantisk imperialisme – og en mer instrumentalistisk undervisningspraksis?

Vurdering for læring (VFL) virker å være noe av det hotteste innen utviklingen av lærernes profesjonelle praksis. Kort fortalt handler det om systematisk, forutsigbar og kriteriebasert underveisvurdering eller såkalt formativ vurdering (informasjon til eleven for videre arbeid med fagene), som altså skiller seg fra en endelig summativ seleksjonsvurdering (informasjon til samfunnet).

Jeg har to problemer med dette: først reagerer jeg som menig språkbruker: vurdering (vurdere, fra lavtysk werderen, «fastsette verdien av noe») er for meg tilnærmet synonymt med verdsetting, gi noe en verdi. Dette gir utmerket mening når man fastsetter en endelig standpunktkarakter, hva enten det er relativt til en populasjon (pre-LK06), eller relativt til måloppnåelse på et sett med på forhånd fastlagte kriterier (post-LK06), altså sluttvurdering.

Derimot mener jeg at vurdering er et meget mindre anvendbart ord for å beskrive det som i hvert fall på våre PPU-forelesninger blir formidlet som innholdet i vurdering for læring: Her har vi allerede en rekke presise, beskrivende og godt etablerte ord og begreper, som vi med fordel kunne foretrukket: veiledning, konstruktiv kritikk, tilbakemelding (for ikke å si fremovermelding: nytalsk døgnflue, eller betimelig tetting av språklakune?); til og med coaching ville jeg foretrukket fremfor vurdering. Flere forslag noen?

Men nei: alt dette ser ut til å skulle rommes innenfor begrepet vurdering for læring. Dette mener jeg utvider den til nå – og gjennom årelang bruk fastsatte – normalitetsprofilen til ordet vurdering så dramatisk at jeg ikke finner noen mer dekkende betegnelse for dette enn semantisk imperialisme.

Det andre problemet er som følger: når noen føkker med språket, kan det godt være at de har en intensjon om å gjøre det samme med deg. Jeg tror ikke det er tilfeldig at man har landet på begrepet VFL, og ikke for eksempel «kontinuerlig, konstruktiv tilbakemelding med elevens beste i fokus» – og det kan ikke være bare fordi denne (dessverre, skal prøve meg på noe bedre um inkje so braadt) er utrolig mye mindre snappy.

Skolene er blitt produksjonsenheter, resultatenheter. Læring, og helst den som kan måles, er skolens produksjonsmål. Mengde tilført læring per elev per tid blir målet på den enkelte skolen, og skolevesenet som sådan, sin kvalitet. I lys av dette, er det dessverre altfor nærliggende å lese (eller at man også skal kunne lese) «vurdering for læring» som «preliminær verdsetting for identifisering av mest effektiv tilførsel av merverdi». [Huffameg, sterke ord dette her. Vil fortrinnsvis både bli tatt på alvor og oversett på samme tid, om det er mulig.]

Smak på forskjellen: «vurdering for læring», versus «tilbakemelding for eleven». Ord har makt, og former vår virkelighet. Jeg er selvsagt ikke mot gode, informerte, konstruktive tilbakemeldinger til elevene – slik jeg aldri fikk selv, og gjerne kunne ønsket meg, og savner også her på Blindern. Men vi bør gjøre dette med eleven i sentrum, med eleven som utgangspunkt, og til elevens beste – slik at ikke også dette skal bli, eller kan utnyttes til, enda et instrumentalistisk mistak.

(Takk til Oda Josefine Noven for inspirasjon til denne posten. Kunne ikke skrevet den uten deg! (Men det er selvsagt undertegnede som ene og alene står for innholdet.))

«Kunnskapsbløffen. Skoler som jukser, barn som gruer seg»

[Denne posten er i det alt vesentligste ment som ren folkeopplysning i forbindelse med ovenstående bokutgivelse. Som mange vil vite, er jeg også styremedlem i LPU, og har skrevet en tilsvarende post der. Både fordi det ikke er fullstendig overlapp mellom LPUs blogglesere og de som leser dette, men også fordi jeg, i motsetning til LPU som sådan, ikke er politisk nøytral, og kan tillate meg å mene litt i tillegg til bare å informere, blir posten her som følger:]

Kunnskapsbløffen. Skoler som jukser, barn som gruer seg er den siste utgivelsen fra forlaget Manifest, ført i pennen av Magnus Marsdal. Marsdal har reist rundt i skolenorge som en del av prosjektet «Nå snakker læreren», og har truffet lærere, skoleledere, og foreldre, som han har fått i tale om hvordan de opplever sin skolehverdag. Bokas vaskeseddel:

Norsk skolehverdag preges stadig mer av prestasjonstester. Før nasjonale prøver blir lærere befalt å legge vekk pensum for å drille elevene. Foreldre forteller om barn som rammes av søvnmangel og vondt i magen og gråter på grunn av prestasjonspresset.

Kunnskapsbløffen undersøker virkeligheten bak testresultatenes blanke fasade. Fører disse metodene til bedre læring? Hva skjer med den norske skolens grunnleggende verdier?

Et liten teaser fra boken kan du lese her, og et lengre avsnitt fra boken, som direkte omhandler påstandene om juks på nasjonale prøver i Oslo, finner du her.

Utgivelsen har allerede skapt debatt: