 |
| Yelping, og også yling? Men glem bildet om du vil lese novellen. |
Oppgaven var altså ordet yelp fra Dave Eggers novelle «When They Learned to Yelp» (se lenken over for hele novellen), og ordet jeg valgte som beste norske ekvivalent i denne bestemte ko-teksten ble yle. Hele oversettelsen ble dermed slik [litt oppdatert/oppfreshet 9. mars 2012]:
Da de lærte å yle
De var eldre enn de fleste da de lærte å yle. Folk flest, av de fleste generasjoner, i de fleste av verdens nasjoner, lærer å yle i ung alder. Noen er født ylende, noen lærer det når de lærer sitt morsmål. Yling, som man pleier å si, kommer med territoriet. Men disse menneskene, de vi snakker om her – født i USA i en bestemt tidsalder – de hadde ikke lært å yle.
«Hva er dette du mener?» sa deres utenlandske venner. «Dette du mener at dere enda ikke har lært å yle? Hva er dette, du er fra Canada?»
Å yle: Åpne munnen. Trekk sammen magen, som før en rap, eller før du kaster opp. Form så et ord, tusen ord, men uttal ingen. I stedet for ordene du kunne forsøkt, lag en lyd. Lyden er en kombinasjon av tre lyder. Hver av disse står for en tredel av ditt yl.
For det første: Den skingrende lyden du kunne lage om du dunker hodet i underkanten av en åpen kjøkkenskapdør. Den er plutselig, skarp, sint. Den bærer i seg smertens idioti.
For det andre: Den jamrende delen. Se for deg at du ikke har sovet på mange dager, og at du etter disse mange dagene blir bokset i magen. Så blir du beordret å løpe over nærmeste kolle og tilbake. Når du kommer tilbake, blir du bokset i brystet. Du ber om nåde. De ler og dreper hunden din. De knuser tingene du er glad i. Dette er jammeret du må legge deg på minne. Dette er utmattelse.
For det tredje: Den siste faktoren i ylet ditt er stønnet. Stønnet er maktesløshetens stønn. Stønnet er sjokket i møtet med naturkrefters herjinger. Et jordras. Et snøskred. Brutalitet. En flom. Macheter. Denne delen av ylet sier at du aldri trodde at du kunne bli overrasket eller overveldet, men at det var feil. Du trodde ikke, etter å ha sett omtrent ti tusen mord på tv, etter å ha lest så mye historie, at noe kunne trenge inn til deg. Men det var feil. Du ønsket ikke at det var feil.
Når du setter sammen disse tre tingene – skingeret, jammeret, stønnet – og komprimerer dem til et skarpt utbrudd som veller opp fra leveren og utstøter seg fra alle seks eller syv forskjellige kroppsåpninger samtidig, så har du ylt.
Yling kan ikke øves på, eller tvinges frem. Yling skjer bare provosert.
Ylet er økonomisk. Det sier en god del på en kostnadseffektiv måte. Ordene, spørsmålene og utsagnene som er omfattet av ett kjapt yl: Faen! Shit! Helvete! Hvordan kunne du? Hvordan kunne du? Hvordan kan hendene dine gjøre sånn? Jeg nekter å tro det. Ikke gjør det mer. Vær så snill. Herregud. Herregud. Herregud. Jævler! Dyr! Stakkars mann. Stakkars kvinner. Se på armen hennes. Se på ansiktet hans. Jeg kan ikke tro det. Jeg nekter å tro det. For noen drittsekker. For noen jævla drittsekker. Det skal ikke være slik. Slikt som dette skal ikke skje. Til helvete med alt dette. Jeg gir opp. Nei, jeg vil slåss. Nei, jeg vil gi opp. Nei, jeg vil slåss.
Men for amerikanere av en bestemt generasjon har det inntil nylig ikke vært noe yling. Mange av disse ord er blitt sagt, følelser følt, og spørsmål stilt, men aldri har de blitt tilstrekkelig konsentrert – for det trengs en overveldende offensiv av stimuli, gradvis og så plutselig toppet – for å bli et yl. Deres foreldre hadde ylt, de fleste av dem, og garantert deres besteforeldre. Men de hadde ikke de, noe som gjorde dem både sterkere og mindre sterke på samme tid.
De som har ylt, har fått grunnen revet bort under seg. Grunnen forsvinner vekk, og yleren farer ned mellom 100 og 500 meter, gjennom en smal sjakt. Så må yleren på egen hånd finne en vei tilbake, opp til lyset.
Yling kan gjøres på skyfrie dager. Yling kan gjøres uavhengig av årstid. Over alt. De ylte i vakre Sarajevo. De ylte på Haitis sukkerhvite strender.
Yling kan imidlertid også gjøres – blir svært ofte gjort – langt borte fra kilden for dets yling. John Lundgren fra Pittsfield, Massachusetts, forteller å ha ylt mens han satt på tribunen på sin nieses landhockeykamp; mannen ved siden av hadde sagt «har du hørt hva som har skjedd?» og da John hørte hva som hadde skjedd, ylte han. Abby Peterson fra Cliffside, Idaho, forteller at hun ylte da hun flettet datterens hår mens de så på nyhetene. Hun strøk datterens glatte, rødoransje lokker da hun så noe på tv-en, og med hendene på datterens hode så ylte hun. Chinaka Hodge fra Oakland husker at hun var på biblioteket, foran en hvit pc, og et stille, blått gulvteppe under seg. På skjermen, da hun satte seg, var en kort, kornete film, som hun så selv om hun visste at hun ikke måtte se den. Og hun ylte. Hun falt 270 meter og nå, mange måneder senere, er hun fortsatt på vei tilbake til overflaten.
Man hadde et håp om at disse menneskene aldri ville erfare lyden vi snakker om. At de ville klare seg gjennom livet uten yling. Men nå har de og millioner andre, amerikanere av en bestemt generasjon, fulgt i fotsporene til sine foreldre og besteforeldre og milliarder andre før dem. De har lært å yle. De kan ikke glemme hvordan det føltes – det svir, det svir – da lyden kom ut av dem, men de kan prøve å hjelpe dem som enda ikke har ylt til å leve et ylefritt liv. Det er dette vi ønsker. Dette er det eneste vi kan gjøre.
Så: Basert på en nøye vurdering av alle innsendte forslag, og endeløse indre-monologe drøftinger i denne suverent subjektive enmannsjuryen, er det dermed Iver, med sitt forslag om ule (som satte meg på sporet av yle, så jeg hadde ikke kommet på dette uten han), som kom nærmest fasiten, og som vinner premien (igjen, se lenken over) – om han vil ha den, da.
(Og neida, driver ikke med noen form for subtil form for jobbsøking med alt dette styret, neidda neida.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar