LPU-rapport 1/2012: På terskelen til programspesialisering: Hva gjør LAP-studentene etter PPU?

Som noen lesere av herværende blogg allerede vil vite, er jeg p.t. fortsatt lektorstudent ved Universitetet i Oslo. I forlengelsen av dette er jeg også styremedlem i Blinderns tøffeste og sannsynligvis mest produktive studentforening, nemlig LPU – Lektorprogrammets programutvalg.

Fra 3. januar, i ukene før undervisningen her på Blindern starter opp, og som studenter flest bruker til å komme seg til hektene igjen etter jule- og nyttårsfeiring, sammenfattet vi data fra en spørreundersøkelse vi gjorde mot slutten av forrige semester, og utarbeidet en rapport på bakgrunn av analysene av tallene våre.

Nå foreligger den endelige rapporten i all sin prakt, titulert som denne posten.

Jeg er den første til å erkjenne at dette ikke har allmenn interesse, utenfor den meget enge krets av mennesker interesserte i organisatoriske sider ved lærerutdanning på universitetsnivå. Men (i) dette er bloggen min, og her gjør jeg hva jeg vil, og (ii) den ser så pen ut at jeg ikke kan la være å vise den frem.

Under er den publisert i visningsverktøyet issuu.com, som er et ganske kult (og gratis) nettbasert program særlig egnet for magasiner, aviser, og lignende. Den leser ikke word-dokumenter så bra som man kunne ønske, men det ser kult ut uansett. Klikk på expand, og så det lille ensideavgangenikonet oppe til høyre, så blir det bra. Ellers er det en lenke til en pdf-utgave av rapporten her.

Hvor lang er en sekssiders oppgave?

Og hvor mye tekst kan man egentlig få til å se ut som seks sider? Etter vel overstått PPU-eksamen (sensuren faller om tre uker, men vi krysser fingrene for at det skal gå greit) er det nok flere enn meg som har erfart at mye tid går med til å endre på fonter og stiler og overskrifter og avsnitt, slik at tekstens lengde skal overholde de formelle kravene. Her er det mange muligheter!

Jeg har derfor gått litt dypere inn i hvordan man kan manipulere en tekst for å oppfylle et krav til sideantall, og hvor mye faktisk variasjon i lengde man kan få mellom oppgaver som likevel oppfyller kravet.

Dette er selvsagt en generell betraktning, og gjelder alle eksamensformer hvor krav til lengde er angitt i sidetall; men PPU-eksamenen er et eksempel godt som noen, og er ellers den siste eksamenen jeg har tatt. Så da blir det den. 

Vurderingskriteriene for eksamen i PPU angir følgende formaliakrav relevante for denne diskusjonen:

• Tittel og mellomtitler
• Sideomfang: hver oppgave skal være på 6 sider, 1½ linje, 10 punkts Verdana eller 12 punkts Times Roman. Avsnittsmarkering med dobbelt linjeskift.

I tillegg finnes det en ferdig formatert mal* til oppgavene, som har angitte stiler til overskrifter og underoverskrifter. Utfordringen her blir altså å finne yttergrensene i lengde, samtidig som formaliakravene oppfylles. Jeg forutsetter at

• «6 sider» i praksis betyr at mer enn fem og en halv og mindre enn seks og en halv sider er akseptabelt
• det er akseptabelt å endre skriftstørrelse på de ferdigformaterte overskriftsstilene
• at «mellomtitler» betyr minst fire (innledning, teori, empiri, konklusjon); men at det er akseptabelt med undertitler; og at den øvre grensen for antall mellomtitler pluss undertitler er fjorten (1, 2, 2.1, 2.2, 2.3, 3, 3.1 osv.)

I den første oppgaven satte jeg overskriften på Arial 14 og fire mellomtitler på Arial 13. Jeg fjernet mellomrommet før titlene, og brukte 6 pt (hva nå det betyr) etter. Jeg brukte Verdana 10 for brød­teksten, og Verdana 9 for ett lengre uthevet sitat. Jeg brukte også såkalt myk bindestrek der det var mulig, altså en bindestrek som bare deler ord når de kommer i slutten av en linje. Jeg hadde tre avsnitt per side. Oppgavens lengde var på seks og en halv sider.  

I den andre oppgaven satte jeg stilene tilbake til den opprinnelige formateringen i malen: Arial 18 for overskriften, Arial 17 for mellomtitlene, og Arial 14 for undertitlene. Jeg brukte til sammen fjorten mellom- og undertitler. Brødteksten satte jeg til Times New Roman (TNR) 12, og det fremhevede sitatet til TNR 11. Jeg tok vekk alle myke bindestreker, og brukte fire avsnitt per side. Oppgavens lengde var fem og en halv side.

Resultatet? Oppgave 1 ble 19 212 tegn inkludert mellomrom; oppgave 2 fattige 12 329 tegn inkludert mellomrom. Oppgave 1 ble dermed i overkant av halvannen gang så lang som oppgave 2 (6,5 sider er 1,18 ganger så mye som 5,5 sider (om vi antar at «side» er en eksakt størrelse)).

Normalt angis krav til lengde pluss/minus ti prosent. Antar vi at mine tall er yttergrensene, blir midtpunktet 15 770 tegn, og avviket nesten 22 prosent i hver retning. Paradokset her er jo selvsagt at formaliakravene ellers er så ekstremt strenge. Det er for så vidt ikke et problem, men det rimer ikke med at kravet til lengde er så vagt. Den enkle og opplagte løsningen er selvsagt å sette kravet til et antall tegn (+/- 10 prosent), som er mye mer presist.

Og ellers: Er det noen som klarer det bedre enn meg, og som har noen triks for å få inn enda flere tegn i en seks siders oppgave? Si ifra!

*Det er en veldig søt liten feil i denne malen. Finles! (Og det er ikke jeg som har lagt den inn, lover!)

Vurdering for læring: semantisk imperialisme – og en mer instrumentalistisk undervisningspraksis?

Vurdering for læring (VFL) virker å være noe av det hotteste innen utviklingen av lærernes profesjonelle praksis. Kort fortalt handler det om systematisk, forutsigbar og kriteriebasert underveisvurdering eller såkalt formativ vurdering (informasjon til eleven for videre arbeid med fagene), som altså skiller seg fra en endelig summativ seleksjonsvurdering (informasjon til samfunnet).

Jeg har to problemer med dette: først reagerer jeg som menig språkbruker: vurdering (vurdere, fra lavtysk werderen, «fastsette verdien av noe») er for meg tilnærmet synonymt med verdsetting, gi noe en verdi. Dette gir utmerket mening når man fastsetter en endelig standpunktkarakter, hva enten det er relativt til en populasjon (pre-LK06), eller relativt til måloppnåelse på et sett med på forhånd fastlagte kriterier (post-LK06), altså sluttvurdering.

Derimot mener jeg at vurdering er et meget mindre anvendbart ord for å beskrive det som i hvert fall på våre PPU-forelesninger blir formidlet som innholdet i vurdering for læring: Her har vi allerede en rekke presise, beskrivende og godt etablerte ord og begreper, som vi med fordel kunne foretrukket: veiledning, konstruktiv kritikk, tilbakemelding (for ikke å si fremovermelding: nytalsk døgnflue, eller betimelig tetting av språklakune?); til og med coaching ville jeg foretrukket fremfor vurdering. Flere forslag noen?

Men nei: alt dette ser ut til å skulle rommes innenfor begrepet vurdering for læring. Dette mener jeg utvider den til nå – og gjennom årelang bruk fastsatte – normalitetsprofilen til ordet vurdering så dramatisk at jeg ikke finner noen mer dekkende betegnelse for dette enn semantisk imperialisme.

Det andre problemet er som følger: når noen føkker med språket, kan det godt være at de har en intensjon om å gjøre det samme med deg. Jeg tror ikke det er tilfeldig at man har landet på begrepet VFL, og ikke for eksempel «kontinuerlig, konstruktiv tilbakemelding med elevens beste i fokus» – og det kan ikke være bare fordi denne (dessverre, skal prøve meg på noe bedre um inkje so braadt) er utrolig mye mindre snappy.

Skolene er blitt produksjonsenheter, resultatenheter. Læring, og helst den som kan måles, er skolens produksjonsmål. Mengde tilført læring per elev per tid blir målet på den enkelte skolen, og skolevesenet som sådan, sin kvalitet. I lys av dette, er det dessverre altfor nærliggende å lese (eller at man også skal kunne lese) «vurdering for læring» som «preliminær verdsetting for identifisering av mest effektiv tilførsel av merverdi». [Huffameg, sterke ord dette her. Vil fortrinnsvis både bli tatt på alvor og oversett på samme tid, om det er mulig.]

Smak på forskjellen: «vurdering for læring», versus «tilbakemelding for eleven». Ord har makt, og former vår virkelighet. Jeg er selvsagt ikke mot gode, informerte, konstruktive tilbakemeldinger til elevene – slik jeg aldri fikk selv, og gjerne kunne ønsket meg, og savner også her på Blindern. Men vi bør gjøre dette med eleven i sentrum, med eleven som utgangspunkt, og til elevens beste – slik at ikke også dette skal bli, eller kan utnyttes til, enda et instrumentalistisk mistak.

(Takk til Oda Josefine Noven for inspirasjon til denne posten. Kunne ikke skrevet den uten deg! (Men det er selvsagt undertegnede som ene og alene står for innholdet.))

Intervju i Lektorbladet om PPU-debatten høsten 2010

Undertegnede har blitt intervjuet i siste nummer av Lektorbladet, som en del av en oppfølgingssak om den ganske brutale PPU-debatten som herjet på Blindern sist høst, og som jeg selv også deltok i.

I begynnelsen av dette året bestemte jeg meg egentlig for ikke å bidra noe mer inn i akkurat denne debatten. Men da jeg ble spurt av Lektorbladet om å svare på noen spørsmål, sa jeg likevel ja. Grunnen var (i) at jeg hadde uttalt meg ganske bastant om en del forhold, og opplevde at jeg måtte vise at jeg kunne stå for det jeg hadde sagt; og (ii) at dette var ment som en oppfølgings/tilbakeblikk-sak, som jeg både håper og tror ikke vil sette i gang noe som kan minne om det vi opplevde høsten 2010.

Mine svar er godt representert i Lektorbladet. Men som jo ofte skjer når jeg først setter meg ned og skriver noe, blir det kjapt en del tekst, og svarene mine i sin helhet fikk naturlig nok ikke plass i Lektorbladet sin artikkel. Uten helheten blir delene litt tomme, så derfor, om noen skulle være interesserte, bringer jeg her Lektorbladets spørsmål, og mine svar, uredigert og i sin helhet – og til og med med lenker, for de spesielt spesielt interesserte: