Lærere som syter

Om lærere som syter og hvorfor
Tre innganger til denne posten:

 – Undertegnede var til stede på Utdanningsforbundets valgdebatt torsdag denne uken (8. september). Etter at debatten var over, kom jeg i snakk med tre andre lærere. De fortalte alle at de opplevde lærerne som satt i salen og hadde stilt spørsmål til politikerne som så sytete at de selv ikke ønsket å ta ordet, av frykt for å bli assosiert med de andre lærerne og deres syting.

 – I Magnus Marsdals Kunnskapsbløffen skriver forfatteren at han gjentatte ganger har fått innstendige henstillinger fra lærere som han intervjuer til boken sin, om at han for all del ikke må fremstille dem som sytete. Marsdal sier selv at han aldri har truffet på en yrkesgruppe som er så opptatte av at de ikke fremstår som sytete.

 – Og endelig: er det ikke opplest og vedtatt, både i Norge og andre «land som vi sammenligner oss med», at det knapt finnes noen stand, gruppe eller klasse i samfunnet som klager og syter så mye som lærerne?

Om dette er sant eller ikke, er et empirisk spørsmål, og den empirien har jeg ikke (selv om et kjapt søk på Google gir oss en artig liten pekepinn: sammenlign lærere syter og leger syter). Jeg vil likevel i det følgende ha som et utgangspunkt både lærere selv, og samfunnet rundt, antar at det er sant at lærerne er den mest sytete yrkesgruppen. Og som eksempelet fra Kunnskapsbløffen viser: det er forbløffende at sytingen er blitt et så grunnleggende definitorisk trekk for lærerstanden, at de i tillegg til å faktisk syte, er blitt så bevisste over at de gjør det at de aktivt søker å unngå å bli fremstilt som en yrkesgruppe som syter.

Spørsmålene blir da: hvorfor er det blitt slik? Hva fører det til? Og hva kan man gjøre?

Hvorfor syter lærere?
Og hvorfor syter man overhodet. Jeg har ikke funnet noen diagnostisk beskrivelse av syting, så dette blir mine egne betraktninger og spekulasjoner: syting er en måte å ytre en misnøye på som både er og oppfattes som klagete, sutrete og emosjonell; som gjerne skjer i en relasjon, men som likefullt er utelukkende selvsentreret; og som dermed er helt uegnet som et utgangspunkt for en produktiv eller konstruktiv dialog. Syting er nærmest per definisjon monologisk: man ønsker utløpet, ikke responsen.

Syting ser videre ut til å være forårsaket av en oppdemmet, uforløst og gjerne følelsesmessig reaksjon på en opplevd virkelighet. Og her fortsetter spekulasjonene: hva er årsaken(e) til at akkurat lærere syter? Kan vi tro at lærere i sin hverdag har så lite tid, så lite overskudd, og så lite rom for gjensidig samtale og konstruktiv dialog med sine kollegaer og overordnede – at de alltid er på etterskudd, og at de igjen og igjen opplever at de blir pålagt flere og flere arbeidsoppgaver, oppgaver som ofte oppleves som meningsløse og noen ganger regelrett nedverdigende, og som de uansett ikke har tilstrekkelig tid til og dermed ikke får gjort ordentlig – og at alt dette dag for dag bygger opp en frustrasjon som en gang i blant, i tide og utide, må komme ut, og dermed kommer ut som syting?

Andre profesjoner har satt av tid til profesjonsutvikling og læring, noe lærere har mye mindre anledning til enn det de ønsker. Skolen fremstår som pedagogisk stadig mer underledet, når skoleledere stadig oftere prioriterer administrative foran faglige oppgaver. Og på toppen av økende dokumentasjonskrav tømmes skolen for spesialpedagoger, helsesøstre og vaktmestere. 

Konsekvensene av sytingen
Et eller annet, og la oss for øyeblikket nøye oss med å kalle det «systemet» (for vi kan vel ikke tro at skolen tiltrekker seg sytete mennesker?), skaper dermed en overordnet yrkespersona hos lærerstanden: de fremstår som irrasjonelle, affektive, emosjonelle, sutrete og sytete. Kan vi som samfunn tillate at en slik yrkesgruppe styrer seg selv? Vil vi la dem få eierskap til sin egen profesjon? Vil vi trekke dem inn i faglig-profesjonell utvikling, vil vi gi dem tillit til å definere sin egen praksis, autonomi til å selv bestemme innholdet i sin yrkesutøvelse? Selvsagt ikke. Konklusjonen må bli at det de trenger, er rasjonalitet, logikk, handlekraft, struktur, lederskap. I dag er det Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet, skoleeierne og skolelederne som tilbyr alt dette – som i sum ser ut til å betimelig bøte på den manglende selvkontrollen innen lærerstanden som alle med selvsyn kan observere.

Problemet er at vi da mister den erfaringsbaserte, praksisnære kunnskapen i samtalen om skolens innhold – både i offentligheten, og innen de fora hvor premissene blir lagt: politikken, byråkratiet, akademia – og i kollegiene rundt omkring på den enkelte skole. Det er alvorlig når lærere unnlater å ytre seg for å unngå å fremstå som sytete. Kan vi til og med spekulere i om det er de mest reflekterte lærerne som tar et skritt tilbake, ser standen som sytete, og selv ikke ønsker å bli oppfattet slik – og at vi derfor mister de mest interessante, informerte og innsiktsfulle stemmene i samtalen om skolen? 

Hva kan vi gjøre?

Om vi godtar analysen så langt, ser svaret opplagt ut: lærere trenger mer tid i hverdagen til å samtale om inntrykk, opplevelser, og faglige og profesjonelle utfordringer og utvikling, på en rasjonell og konstruktiv måte. Det burde ikke være så vanskelig å få til, men kan kanskje være det innen dagens rammer. Undertegnede har bitt seg merke i Trine Skei Grandes oppfordring i kjølvannet av innstillingen fra det såkalte Tidsbrukutvalget, som fikk som mandat å se på hva lærerne buker tid på, og hva som eventuelt kan eller bør endres. Grande uttaler: kutt 25 % i lærernes papirarbeid, slik at undervisning, forberedelse til undervisning, oppfølging av elevene, og faglig fordypning og utvikling, kan få den tiden det fortjener. Her kan man legge inn de samtalene som lærerne kanskje trenger i løpet av en uke, og dermed forhåpentlig unngå sytinga. Bedre for dem selv, for elevene, for kollegiene, og kanskje for oss alle? Vi vil få både faglig flinkere lærere, og vi vil endelig kunne slippe å høre på sytingen deres. 

Til slutt

Dette er hentet fra Nynorskordboka: «syte (verb) klage, låte ille; ho berre går og syter»; «syte (substantiv) person, særleg kvinne, som syter mykje.»

Ikke nok med at de syter, de er til og med kvinner. Eller sagt på en annen måte: de gir uttrykk for hvordan de har det på en måte som er negativ, og på en måte som bare kvinner kan få det til.

Så oppfordringen er selvsagt: Dette må vi få snudd dere! Lærerne er skolens største ubrukte ressurs! Noen som har noen konstruktive, konkrete tips eller forslag?

(Og å foreslå å rekruttere flere mannlige lærere slik at kvinneandelen går ned, klarer man å tenke ut selv. Mer konstruktive forslag er påkrevd.)

(Denne teksten kunne ikke blitt som den ble uten flere lengre diskusjoner om temaet med Ane Krogsæter Aarre, som også har vært behjelpelig med konstruktive tips underveis i skrivingen; innspill, tekst, og overraskende perspektiver fra Klara Furuberg (mer om Klara her); og denne bloggposten skrevet av Mari Bjørnsdotter Vinjar, for tiden stasjonert i Cape Town.)

Se også:

• Vurdering for læring: semantisk imperialisme – og en mer instrumentalistisk undervisningspraksis?
• Følg debatten! Nasjonale prøver, grunnleggende ferdigheter, testdrilling, performace-based accountability
• Kloke lærere holder kjeft