Om anonymitet på nettet, ytringsfrihet, og mer demokrati

I kjølvannet av tragedien 22. juli har nettanonymitet, brunbloggere, antijihadistiske nettsider, og generell oppførsel på nettet kommet i fokus. Spørsmålet som stilles er noe sånt som dette: Har anonyme nettdebattanters eskalerende ekstremisme og ghettoisering skapt en idéverden som har bidratt til å fostre en massedrapsmann?

For eksempel skriver Kristin Halvorsen følgende på sin Facebookside: «Kan ikke bare alle nettredaktører umiddelbart bestemme at på deres sider aksepteres ikke anonyme innlegg? Folk får tørre å stå ved påstandene sine sånn at vi kan diskutere dem i dagslys!» Hun får i Aftenposten fredag 5. august støtte av Petter Bae Brandtzæg, som blant annet skriver at «diskusjonen om anonym nettkommunikasjon er viktig fordi den kan ha skapt et klima for ekstreme ytringer som kan ha næret Anders Behring Breivik. Anonyme fora kan bidra til en eskalering av ekstreme meninger og rekruttering av høyreekstreme meningsfeller.» Konklusjonen til Bae Brandtzæg blir at «demokratiet er tjent med en åpen og fordomsfri debatt i nettavisenes kommentarfelt. Nettavisene bør derfor ikke tilrettelegge for anonyme rop etter lasermannen. Følg heller Kristin Halvorsen råd: Alle nettredaktører bør umiddelbart bestemme at på deres sider aksepteres ikke anonyme innlegg.» Halvorsen og Bae Brandtzæg er ikke alene om å fremme disse tankene.

Jeg deler verken analysen eller konklusjonen til de ovennevnte
(obs: de følgende avsnittene blir litt klipp og lim av det jeg allerede har skrevet i debattrådene under de nevnte innleggene). I en tid hvor mange, som for eksempel statsministeren og Oslos ordfører, sier at vi skal møte den forferdelige tragedien 22. juli med mer demokrati, mener jeg at dette er en oppskrift på nøyaktig det motsatte: en begrensning av demokratiet, ikke en utvidelse og styrkning av det.

Knapt noen er uenige i at nettet er en flod av kommentarer og debattinnlegg som er utidige, ubehagelige, uhøflige, rasistiske, kontraproduktive og hatske. Generelt er det ikke min erfaring at fravær av anonymitet hindrer dette nevneverdig, men det er ikke det viktige her. Poenget er at Bae Brandtzæg og Halvorsen sin løsning på dette ikke er god, eller adekvat – men snarere en klassisk illustrasjon av det velkjente ordtaket om babyen og badevannet. 

Slik jeg ser det, er det særlig to feilaktige koblinger som har ført til denne konklusjonen: Den ene er at nulltoleranse for anonymitet vil gjøre at alle meninger vil få kjente meningsbærere. Jeg tror snarere at et stort spekter av ytringer og meninger i enda større grad vil forsvinne fra radaren til de fleste av oss, til enda mer lukkede rom på nettet, og føre til det stikk motsatte av det man må tro er intensjonen i forslaget.

Den andre er at det er en årsakssammenheng mellom anonymitet og motivasjonen bak tragedien den 22. juli. Paradoksalt nok var jo Behring Breivik sine innlegg på document.no både ikke anonyme, og også relativt moderate. Det blir nærliggende å trekke en parallell til en påstand om at dataspillene han spilte skaper personligheter som Behring Breiviks.

Spesielt i en slik situasjon som vi er i nå, bør vi ha i mente alle de situasjonene hvor det er viktig (og i noen tilfeller livsviktig) for et konstruktivt, inkluderende og informert ordskifte at man har mulighet til å ytre seg anonymt. Skal vi ha mange stemmer frem, må terskelen være så lav som mulig. Særlig er jeg forbauset over at kunnskapsministeren ikke har hatt det perspektivet med seg. Som lærerstudent vet jeg hvor mye velbegrunnet vegring det er blant skoleledere og lærere mot å ytre seg om forhold ved sin skole, nettopp av frykt for represalier (se for eksempel her, her og her). Etter mine mening trenger disse flere muligheter til å ytre seg anonymt i det offentlige rom, ikke færre. Dette er også bare ett i en lang rekke eksempler på tilfeller hvor anonymitet er viktig, riktig, og nødvendig (mange flere meget gode eksempler i tråden under Bae Brandtzæg sitt innlegg).

I et større perspektiv mener jeg også at det er et gode at ytringsfrihet ikke utelukkende står og faller på en statlig garanti – som jeg opplever er den logiske konsekvensen av følgende uttalelse fra forsker Cecilie Hellestveit i et intervju med Vårt Land: «Ytringsfrihet er at man med fullt navn kan stå for det man vil, uten at man blir forfulgt, kastet i fengsel, få bøter eller på annen måte straffes av samfunnet.» At vi etter hvert har fått en teknologisk infrastruktur som legger til rette for mer deltagelse og en lavere terskel for frie ytringer, er vel mest av alt et gode. Eksempelvis har sosiale medier nok vært en umistelig forutsetning for at den arabiske våren kunne skje – og hvor selvsagt tortur, forfølgelse, forsvinning og drap har vært, og fortsatt er, sannsynlige konsekvenser av å fremme ytringer under fullt navn.

Dette betyr selvsagt ikke at man trenger å godta alt av ytringer. For det første har stort sett alle samfunn noen begrensninger på ytringsfriheten, som vel de fleste stiller seg bak. For det andre er det ingen grunn til at ikke en redaktør eller moderator i et debattforum skal ha rett til å sensurere ren sabotasje av en dialog – selv om makten til å moderere og refusere lett kan misbrukes til å sensurere (en god løsning på hvem-skal-vokte-vokterne-problemet kan kanskje andre bidra med?). Det overordnede poenget er likevel at det bør være andre grunner enn anonymitet som eventuelt skal diskvalifisere en ytring.

Disse utspillene gjør meg også smått irritert. Jeg mener at det er en slags variant av det å rette baker for smed: Vi tar tak i det vi kan forby, enkelt og billig, og så tror vi at vi har gjort noe og løst et problem, og så kan vi være fornøyde med oss selv og lukke øynene for en mer ubehagelig virkelighet som rommer sannere og mer kompliserte årsaker. Likevel vil jeg altså håpe og tro at man etter hvert besinner seg, at vi skal tilskrive forslagene fra Bae Brandtzæg, Halvorsen og likesinnede et forsøk på å skape mening i det meningsløse, som et forsøk på å bidra til at dette forferdelige aldri skal skje igjen, og at vi vil få en mer edruelig samtale om dette med tid og stunder.

Forøvrig har bloggeren VamPus allerede skrevet mye av det samme som jeg har gjort her, bare bedre, mer informert, og fremfor alt mer lettfattelig (her og særlig her). Min rettferdiggjøring for å gi et så langt og omstendelig besyv til samtalen, får være at det alltid er en fordel med flere stemmer, at dette er en viktig sak, og at vi må passe litt på og minne hverandre om de bra tingene ved samfunnet vårt.

Avslutningsvis vil jeg prøve å løfte perspektivet litt. Etter min mening er dette egentlig en del av en enda større debatt:

Så mange har allerede hyllet statsministerens håndtering av situasjonen etter 22. juli. Også jeg er stolt av at vi har en statsminister som kan gråte offentlig over tapet av nære og kjære – og som kan stå ansikt til ansikt med grenseløs brutalitet, og besvare denne med en like så grenseløs invitasjon til positiv deltagelse i et nasjonalt fellesskap.

Men jeg vil gå skrittet videre, og hevde at han gjennom ord og handling nå har gitt alle borgere av Norge en stor utfordring og oppgave: å gi konkret innhold til lovnadene om mer toleranse, mer fellesskap, mer demokrati. Hva skal dette innebære i praksis? Diskusjonen om ytringsfrihet og nettanonymitet er i det perspektivet bare ett av mange viktige aspekter. (Jeg skal prøve å komme tilbake til dette i en senere post.) Ett viktig perspektiv mener jeg at vi må ha med oss: mer demokrati bør også bety mer opplevd, reell og konkret deltagelse av den enkelte borger i utformingen av samfunnet. Demokrati er ikke bare å stemme ved valg, å delta i debatter, eller å være fri fra forfølgelse. Det bør også, og kanskje enda mer, være en mulighet for oss alle til å være med og bidra til å skape den virkeligheten man selv står i og er en del av – som forbruker, på en arbeidsplass, i ens nærmiljø, i miljøspørsmål, i spørsmål om lokalisering av skoler, sykehus og annen infrastruktur, og mye annet. Disse mulighetene bør gis, av dem som har makt til det, og kreves, av dem som ikke enda har det.