Å tjene på kunnskapsbløff: Testindustriens logikk, og fraværet av faglig korrektiv

Det stadig voksende og etter hvert enorme testregimet som omslutter skolen, er igjen i fokus etter utgivelsen av Magnus Marsdals bok Kunnskapsbløffen. I mangel av kritiske røster fra lærere og skoleledere selv, som ofte har meget rasjonelle grunner for å holde kjeft (se også denne artikkelen fra Utdanningsforbundet, eller boken til Marsdal), har Marsdal satt seg fore å dokumentere noen av de uheldige konsekvensene et stadig større fokus på tester medfører, i kombinasjon med blant annet offentliggjøring av resultater, økonomiske insentiver knyttet til prestasjoner, og fritt skolevalg: Lærere og skoleledere jukser med resultatene, annen læring blir satt på vent til fordel for prøvepugging, ressurser blir dirigert dit de gir den høyeste målbare uttellingen, og en helt unødig opplevelse av frykt, angst, og nederlagsfølelse blir påført mange elever.

Alle disse testene blir selvsagt laget av noen. Testindustrien er enorm, kompleks, og vanskelig å tallfeste: PISA, PISA+, TIMSS, TIMSS advanced, PIRLS, nasjonale prøver, Osloprøver, kartleggingsprøver, listen er lengre enn dette. Prøvene skal ikke bare avholdes, de skal også forberedes, rettes og dokumenteres. Og alt dette kommer selvsagt på toppen av alle andre dokumenteringskrav en lærer og en skole er pålagt; vanlige eksamener og sluttvurderinger; og den daglige pedagogisk-diagnostiske underveisvurderingen en lærer gjør av sine elever.

I tillegg er det en egen konsultasjons- og vurderingsindustri som blir trukket inn i skolen, ofte av skoleeier selv (altså kommunen), for å kartlegge styringsstrukturer, organisasjonskvalitet og læringsutbytte: Læringslaben (om de fortsatt holder på), Ernst & Young, PricewaterhouseCoopers, Senter for økonomisk forskning, og så videre.

Et påfallende trekk i denne og tidligere debatter om testing, og fokuset for akkurat denne posten, er det nærmest totale fraværet av korrigerende innspill fra de fagmiljøene som faktisk utarbeider prøvene. Disse er høyst kompetente, har lang erfaring i å utarbeide og vurdere testene, og vet best hva det er og hva de ikke er, og hvordan de best bør brukes. Hva er årsaken til denne øredøvende stillheten?

For å besvare dette, må vi vite litt om dynamikken i systemene disse fagmiljøene er en del av og responderer på:

Etter PISA-sjokket i desember 2001 ble det et enormt fokus på skolens innhold og faglige nivå: Vi trodde vi var best i verden (her også), men så var vi midt på treet (hva PISA sier noe om, og hva det ikke sier noe om, er en debatt i seg selv. Poenget her er den virkeligheten PISA og andre testresultater skapte). Man mente at lærerne hadde gått usjekket altfor lenge, at vi visste lite eller ingenting om hva som egentlig skjedde i klasserommet, og at vi hadde for lite informasjon om hva og hvor mye elevene faktisk lærte. Ett av svarene på dette var å starte et mer omfattende kartleggingsregime rundt skolen.

Parallelt med dette skjedde det en utvikling i Universitets- og høyskolesektoren: Økt krav til publisering, økte krav til studentgjennomstrømming, og fremfor alt økte krav til eksterne inntekter for forskningsmiljø, institutter, og fakulteter. Eksterne inntekter er for eksempel forskning, kartlegging, eller datainnsamling på oppdrag fra et privat firma, eller en kommunal eller statlig virksomhet, som kommer på toppen av overføringer fra staten. For å holde forskerne i ørene (og hjelpe dem som administrerer forskerne med det samme), er studentenes utdanninger systematisk underfinansiert: Man får for eksempel av departementet 70 øre per krone det koster å utdanne en lektorstudent på Blindern, og må dermed dekke inn det resterende gjennom å ta på seg betalte oppdrag fra eksterne oppdragsgivere (å si nei til en økning i studenttallet, som er lik en pengeoverføring fra staten, som igjen gjør at man må forske mer for å dekke inn balansen, er i dette systemet tilnærmet utenkelig).

I tillegg er det konkurranse mellom de forskjellige forskningsmiljøene om å tiltrekke seg forskningsmidler. Prøveteknologien til de nasjonale prøvene i lesing, regning og engelsk blir for eksempel levert av fire forskjellige fagmiljø rundt om i landet.

Min vurdering er at dette har to meget uheldige konsekvenser: for det første vil universiteter og høyskoler ha et sterkt insentiv til å gjøre det de kan for å tiltrekke seg oppdragsforskning – på samme tid som de vil ha et tilsvarende sterkt insentiv til å unnlate å si ifra eller innta en kritisk holdning til hvordan forskningen blir brukt, eller hva den måtte føre til av eventuelle utilsiktede konsekvenser: du biter ikke hånden som gir deg mat. Konsekvensen i dette tilfellet er at dem som sitter med den aller beste kunnskapen om hva tester er, hva det ikke er, og hvordan de best bør brukes, unnlater å virke som det faglige korrektivet de skulle vært, om testen for eksempel brukes feil, eller om feilaktige slutninger blir trukket på bakgrunn av dem. Man vil, bevisst eller ubevisst, vektlegge forskning som sier at testing fører til økt læringsutbytte, samtidig som man vil, bevisst eller ubevisst, legge mindre vekt på forskning som sier det motsatte, og som advarer mot økt bruk av testing.

Den andre konsekvensen er mer spekulativ, men jeg prøver meg likevel: Det er vanskelig ikke å anta at man, bevisst eller ubevisst, vil dirigere ressurser dit konkurransen om penger er hardest, til fordel for de pengene man får gratis: Basisbevilgningen til kjernedriften som studentenes utdanning jo er, triller inn fra departementet hvert år; de eksterne forskningsmidlene må man konkurrere om hele tiden. Det betyr at man vil bruke uforholdsmessig mye tid, penger og ressurser på å gjøre seg lekre for dem som bestiller nye oppdrag av deg, til fordel for tid, penger og ressurser til for eksempel oppfølging av studentene.

Alt dette tror jeg i og for seg selv er meget uheldig. Men jeg vil her trekke det hele tilbake til inngangen til denne teksten, og søke å anføre et mer overordnet dilemma: Er vi som samfunn tilfreds med at de fagmiljøene som utdanner lærere, skaper et verktøy for et testregime som bidrar til frykt, juks, og en falsk virkelighet, i det selvsamme miljøet lærerstudenter utdannes til – og at inntektene fra denne virksomheten finansierer utdanningen til de kommende generasjoner lærere, som igjen skal være gode forbilder for våre barn?

I siste instans er selvsagt alt dette skattepenger, via departement til enten Utdanningsdirektoratet eller skoleeier, til forskningsmiljø. Er dette den beste bruken av pengene? Får vi det vi ønsket oss, og ønsker oss, at skolen skal være gjennom dette systemet, eller finnes det bedre alternativer?
Jeg har skrevet dette uten tall, for de er det ikke så lett å finne. Hvor mye bruker vi på testing per i dag, for eksempel sammenlignet med tiden frem mot PISA-sjokket? Jeg skal prøve å gjøre en jobb med det, og kommer tilbake om jeg finner ut av det. Og er det noen der ute som har lyst til å bidra, så blir jeg glad om du tar kontakt.

Til slutt vil jeg komme med noen presiseringer: For det første: Jeg er overhodet ikke mot etterrettelig, objektiv og gjerne mye informasjon om hva skolen produserer, og hvordan barn lærer best. Jeg er meget skeptisk til hvordan testregimet fungerer nå, men jeg ønsker selvsagt ikke at vi skal slutte å forske på hva som skaper en god skole, en forskning som gjerne er praksisnær, og som bidrar til for eksempel kompetanseutvikling og bedre metodikk for den enkelte lærer, kollegium eller skole.

For det andre: Jeg er ikke på noen som helst måte ute etter å «ta» noen. Jeg tror ikke overhodet ikke at noen involverte enkeltpersoner gjør noe av ond vilje. Mitt anliggende er det systemiske, og hva det gjør med oss.

For det tredje: Jeg en slags «ikke-person» i akkurat denne debatten: jeg er ikke direkte involvert eller berørt (som en lærer, helsesøster, spesialpedagog, skoleleder, skoleeier, elev eller forelder ville kunne vært), og jeg kjenner heller ikke noe fra «innsiden», som for eksempel en ansatt ved et universitet kunne gjort. Nettopp av den grunn håper jeg at noen vil hjelpe meg med analysen, og særlig med tallmaterialet som bør ligge til grunn om den skal bli etterrettelig og presis (så ta gjerne kontakt!).

Jeg har skrevet dette ut fra ektefølt engasjement i saken, fordi jeg er nysgjerrig, ut fra et oppriktig ønske om en åpen, informert og faglig fundert debatt – og selvsagt fordi jeg ønsker at den skolen jeg selv skal ut i etter endt studium, skal være et godt sted å være.

Bygg ut marka!

Aftenposten har hatt et omfattende valgkampintervju med Carl I Hagen; det eneste han sa som visstnok var verdt en egen sak, var selvsagt at han (skrekk og gru) vil bygge i Oslomarka. At Aftenposten velger å blåse opp det som vekker mest oppsikt/avsky/selger mest aviser/genererer mest klikk på nettet, er så sin sak. At de i artikkelen overhodet ikke klarer å skjule at de oppfatter forslaget som skrullete Frp-politikk, er noe ganske annet. Dette er nemlig et glimrende forslag.

Oslomarka. Finn én feil.

Det fundamentalistiske totalvernet av Oslo-marka er helt meningsløst. Dette er misforstått og usosialt naturvern av verste slag, frontet av knickersadelen og besteborgerskapet i kompaniskap med miljøvernere på autopilot fra venstresida. Folk vil bo i Oslo, og det burde de få lov til, uten å måtte bruke hele lønna på leie eller nedbetaling av gjeld. Totalvernet gjør at det blir tilnærmet umulig å komme inn på boligmarkedet for førstegangsetablerere; lavtlønnede taper i kampen om å få bo i Oslo, og må enten flytte ut og pendle, eller flytte ut og finne seg jobb et annet sted; og det blir en unødig bøyg for dem som vil flytte hit fra andre steder, om de da ikke har kapital til å utkonkurrere noen som allerede bor her. Alt i alt blir får vi en mer eksklusiv og ekskluderende by, og i en valgkamp hvor politikere av alle sjatteringer priser det mangfoldige Oslo, burde dette være et tankekors av dimensjoner. Et mangfold av rikinger? Nei takk.

Ett argument mot å flytte Markagrensen følger en slags gir-vi-lillefingeren-så-forsvinner-hele-hånden-logikk. Hvorfor skulle det skje? Vi klarer å sette av friområder overalt som vi ønsker å bevare, Bygdøy, Ormøya, Ekeberg, Den engelske parken, og så videre. Et fornuftig vern av Marka vil skje nærmest av seg selv, rett og slett fordi så mange av oss bruker den, fordi vi er glad i den, og dermed vil vi passe på den. Det kan ikke stå i motstrid til en fornuftig, nennsom, godt planlagt, og sosialt innrettet utbygging.

Bygger vi ut i Marka, kan vi også lette presset på friarealene som vi har igjen inne i byen, og slippe å bygge høyere og tettere (som Hagen vil gjøre i tillegg, så her er vi altså uenig).

Marka er enorm. Inkludert Marka, er Oslo Europas største by i utstrekning. Hadde vi tatt med oss Majorstua på tur i Marka og mistet det, hadde vi aldri funnet det igjen (om det ikke gikk t-bane dit).

Byen derimot er full av folk, noe som også gjelder for Blindern, som ikke på noen måte er dimensjonert for det studentantallet som går der i dag, noe som kan bli ganske irriterende noen ganger. Hva med å flytte Campus ut i Marka et sted, bygge for 50 000 + studenter, og bruke Blindern som studentby? I love it.

Puh! De som etter å ha lest dette nå har plassert meg mitt i Frp-land, kan lese det jeg har skrevet for eksempel her, her, eller her.

Standardisert test

English: "To make a fair assessment, everyone will get the same test: Please climb that tree!"

En klassiker til glede for nye og gamle lesere, aktuell er den også:

«Ulikhet er direkte innebygd i testsystemet vårt. Testene opererer som mekanismer for (re)produksjon av sosioøkonomiske og utdanningsmessig ulikhet. Høyrisiko, standardiserte tester er simpelthen «unequal by design». Dette er den skjulte læreplanen som oppstår i et system hvor høyrisiko standardiserte tester brukes»

(Au, Wayne (2009). Unequal by design. High-Stakes testing and the Standardization of Inequality. New York, London: Routledge).

Og salig Albert Einstein får siste ord i denne posten:

Everybody is a genius. But if you judge a fish by its ability to climb a tree, it will live its whole life believing that it is stupid.

(Jeg har stjålet det meste av dette fra denne presentasjonen; Svein Tømmerdal D.y. gjorde meg oppmerksom på det meget passende Einstein-sitatet.)

Gunnar Stavrums grunnleggende ferdigheter

I en smått panegyrisk leder under overskriften «Bravo, Lektorlaget», berømmer Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum Lektorlaget for sin fortsatt uttalte støtte (f.eks. her) til de nasjonale prøvene. Det blir for mye å gå inn på alt jeg er uenig i i Stavrums fremstilling, men jeg vil korrigere en grunnleggende misforståelse, som dessverre også ser ut til å være meget utbredt:

Jeg sakser fra lederen:

En motforestilling er at lærerne kan drille elevene i å svare riktig på matematikkspørsmål og gi korrekt svar på engelsk og norsk.

Skrekk og gru! Det er altså ille og nærmest juks at man forbereder seg på prøver?

Ironi til side …

Jeg kan ikke tolke dette på noen annen måte enn at Stavrum dermed mener at det må være en god ting å øve/pugge/terpe til nasjonale prøver («drille» er ordet han selv bruker). Vel, dette er altså det stikk motsatte av det som er riktig, altså helt feil: Hele poenget med nasjonale prøver og andre i utgangspunktet objektive kartleggingsprøver, er at man nettopp ikke øver til prøven. Derimot skal man jobbe med skole og fag slik det er beskrevet i læreplanen, og så skal prøven gi en objektiv kartlegging av hvordan eleven (og eventuelt klassen, og skolen, og kommunen) ligger i forhold til et på forhånd utarbeidet kategoriseringssystem.

Mer eller mindre fokus på drilling i forkant av en nasjonal prøve kan altså gi de absurde utslagene at eksempelvis en presumptivt svak klasse som driller mye vil prestere høyere enn en presumptivt sterkere klasse som fokuserer på skolens egentlige innhold. Motsatt kan man tenke at en gruppe med presumptivt sterke elever som driller mye før en prøve, vil oppnå en meget høy skår på prøven, men vil ha lært mindre i forberedelsesperioden enn en gruppe med presumptivt svakere elever, som paradoksalt nok vil kunne ha kommet lenger i arbeidet med læreplan, kompetansemål og grunnleggende ferdigheter i den samme perioden.

Jeg er i utgangspunktet overhodet ikke negativ til gode kartleggingsverktøy, og nasjonale prøver kan kanskje være ett slikt. Skal de bli det, forutsetter det imidlertid at de er objektive, at de dekker alle de fem grunnleggende ferdighetene og ikke bare to av dem, at de for all del ikke må rettes av læreren til den klassen som tar den(!), at det ikke medfølger en økonomisk belønning eller andre insentiver å skåre høyt på dem, at den enkelte lærer opplever dem som et brukbart pedagogisk verktøy, at vi alle er i stand til å forstå at man ikke kan slutte fra resultater på en nasjonal prøve til en lærer eller skoles relative faglige kvalitet (dette er en meget stor utfordring), og sikkert masse annet som jeg ikke har tenkt på.

Stavrum avslutter med å mene at

I stedet for å demonisere prøvene, bør man forenes om noen få ønsker:

• Prøvene må være felles over hele landet.
• De må vise hvordan elevene scorer mot andre i samme årskull.
• Alle må med, hvis det ikke er helt spesielle forhold.
• Resultatene må være offentlige.

Hva slags «ønsker» er egentlig dette? Det er jo nøyaktig slik vi har det nå. (Lett å tolke dette som et nå-må-vi-slutte-rekkene-og-ikke-være-så-negative-og-kritiske-argument, men skal ikke gå den veien, nei, nei). Har vi ikke høyere ambisjoner enn dette, så er nedsiden med de nasjonale prøvene uendelig større enn oppsiden, og de bør avvikles umiddelbart. 

Oppsummert må man kunne slå fast at debatten i kjølvannet av Marsdals Kunnskapsbløffen har demonstrert en skrikende mangel på en sjette grunnleggende ferdighet: Grunnleggende ferdighet i forskningsmetodikk.

Stavrum, Ødegaard, Aspaker og andre har ved flere anledninger insinuert at kritikere av testregimet i skolen er mot at skolen underviser elever i grunnleggende ferdigheter. Jeg har skrevet mer om hvor feil det er her. 

Ellers vil jeg henvise til Utdanningsdirektoratets sider om dette, for eksempel «Hva er nasjonale prøver?»

Ikke mat trollene!

I kjølvannet av tragedien 22. juli har vi fått en debatt om debatten: Hvordan skal vi møte og imøtegå ytringer som er hatske, fremmedfiendtlige, og fundert på en feilaktig fremstilling av virkeligheten? Særlig anonyme debatter i nettmedienes kommentarfelt, og forskjellige mer eller mindre blå-brune blogger og nettfora, har blitt utpekt som om ikke en årsak til at dette forferdelige kunne skje, så i hvert fall som medansvarlige i å skape et tankeklima hvorfra en person har utledet og rettferdiggjort en slik ekstrem handling. I hvilken grad denne analysen er korrekt, skal jeg ikke gå inn på her (men jeg har skrevet mer utførlig om relaterte ytringsfrihetsspørsmål og nettanonymitet blant annet her og særlig her). Derimot ser det ut som om manges respons i disse dager springer ut av en analyse tilnærmet lik denne, som for eksempel kunnskapsminister Kristin Halvorsens «Jeg skal si ifra»-kampanje på Facebook.

Kunnskapsminister
Kristin Halvorsen.

Halvorsen skriver at hun «lenge vært frustrert over nettdebatter med usakligheter og rasistiske kommentarer», og at «vi burde vært flinkere til å svare på den slags kommentarer». Hun oppfordrer blant annet til å skrive kommentarer som imøtegår fremmedfiendtlige innlegg, og korrigere innlegg som baserer seg på faktafeil. Jeg betviler ikke intensjonen, og strategien kan kanskje lykkes i noen tilfeller. Altfor ofte tror jeg likevel at dette er en kontraproduktiv måte å tilnærme seg debattene på.

Strategien over forutsetter nemlig (i) den klassiske kraften-i-det-bedre-argument-tanken, og (ii) at alle hele tiden er villige til å justere sin virkelighetsoppfatning i møte med bedre argumenter. Slik er det selvsagt ikke. Noen vil aldri ønske å gå inn i et konstruktivt ordskifte hvor dialogdeltagerne kontinuerlig bygger kunnskap sammen i møte med hverandres fakta og argumenter, men deltar derimot bare for gleden i å sabotere. Jeg snakker selvsagt om troll.

Gjennom folkemytologien lærer vi at når trollene kommer ut i lyset, så vil de sprekke. Problemet er at disse trollene sitter trygt bak PC-ene sine i et eller annet dulgt rom (gjerne på en liten hybel, eller hjemme hos sine foreldre). Der vil vi aldri nå dem via nettet, og de vil heller aldri ha noe ønske om å bevege seg ut i noe dagslys.

Derimot lever de av oppmerksomhet og respons: Jo mer vi responderer på deres håpløse argumenter og skrudde virkelighetsoppfatninger, jo oftere vi møter usaklighet med saklighet, jo mer vi prøver å irettesette aktiv sabotasje, hets, skittkasting, og hitling, jo mer ivrige vil de bli, og jo mer vil de vokse og trives (og formere seg? Kanskje ikke, men noen ganger føles det slik).

Den balanserte oppfordringen til vår felles nettatferd er derfor selvsagt å se sin meddebattant an: er det et troll, eller er det et menneske? Og så overse trollene, og diskutere med menneskene.

Kanskje det fortsatt er slik at troll sprekker når solen skinner på dem. Men å få nettrollene ut i lyset, det klarer vi aldri. Ikke mat trollene! 

Ordsky fra UDE: «Innsats nytter – skolenes resultater og forbedringsområder»

Ordene er hentet fra Utdanningsetaten i Oslo sin resultatoversikt over hvordan samtlige osloskoler med ungdomstrinn presterer på brukerundersøkelser, avgangskarakterer og nasjonale prøver. Rektorene kommenterer tallene, og det er intervjuene med rektorene som har generert ordskyen. Alle har fått standardspørsmål, som selvsagt har gjort at noen ord har fått en unaturlig høy frekvens. Jeg har tatt vekk noen få innholdstomme ord.

Spørsmålene til rektorene:

• Har skolen nådd målene for 2010?
• Hvordan vil du kommentere skolens resultater?
• Hvordan følges resultatene opp?
• Hvordan vil du kommentere brukerundersøkelsen?
• Hvilke resultater er skolen mest fornøyd med?   

Denne rapporten er forøvrig noe av det beste jeg har sett i hele mitt liv. Må oppleves!

Jeg har brukt Wordle for å lage denne ordskyen – og ja, det er et lite men sikkert viktig ledd i min generelle digitale dannelse, så viktig for vordende lærere nå til dags.  

Likte du denne posten? Her er noen flere poster om osloskolen, testing, og hvordan testregimet styrer adferden vår i skolen:

• Hverdagen under testregimet 
• Forsterket (!) lærerutdanning
• «Denne gangen søker jeg ikke om lov til å sette i gang»
• Fritt skolevalg = enkjønnede skoler?
• Stråmannsargumentasjon fra skolebyråd Ødegaard
• Kloke lærere holder kjeft

Stråmannsargumentasjon fra skolebyråd Ødegaard

Oslos skolebyråd Torger Ødegaard (H) har ved flere anledninger møtt kritikere av Osloskolen og Høyres skolepolitikk med å insinuere at de er motstandere av at skolen skal lære elevene grunnleggende ferdigheter (her, her, og særlig her; Gunnar Stavrum gjentar dette i Nettavisen, Elisabeth Aspaker (H) i Dagsnytt 18) – nå sist i forbindelse med lanseringen av Magnus Marsdals bok Kunnskapsbløffen, hvor Ødegaard sier til NRK at han ikke ser noen problemer med den såkalte drillinga: «Det er bra at man trener på grunnleggende ferdigheter, at man trener seg på de fire regneartene, og at man øver til prøver.»

Skolebyråd i Oslo Torger Ødegaard (H).

(De grunnleggende ferdighetene er å kunne uttrykke seg muntlig; å kunne uttrykke seg skriftlig; å kunne regne; å kunne lese; og å kunne bruke digitale verktøy. Veiledning fra Utdanningsdirektoratet her, St.meld. nr 30 (2003–04) Kultur for læring, som kom i forkant av innføringen av grunnleggende ferdigheter her (kapittel fire er det mest relevante).)

Magnus Marsdal, forfatter av
Kunnskapsbløffen.

Denne insinuasjonen har selvsagt ingen rot i virkeligheten: det er knapt noe som har så stor oppslutning blant lærere, skoleforskere, pedagoger og politikere av alle farger, som innføringen av de grunnleggende ferdighetene i skolen.

Logikken som ligger bak satsningen på grunnleggende ferdigheter bygger på en analyse av hvorfor skolen reproduserer sosiale forskjeller, og er som følger: Tradisjonelt, men også i dag, har det vært en sammenheng mellom elevers sosial bakgrunn og skoleprestasjon. Forslagene til forlaringer er legio, men en av dem har gått slik: Skolen forutsetter kunnskap den ikke selv tar ansvar for å undervise i. Det betyr altså at undervisning på et relativt mer viderekommende nivå, forutsetter mer grunnleggende kunnskaper. Om skolen ikke selv underviser disse grunnleggende kunnskapene eller ferdighetene, vil det favorisere elever som kommer fra relativt mer ressurssterke hjem, og dermed kan få denne kunnskapen på andre måter.

Et enkelt eksempel: Ett av kompetansemålene i engelsk programfag studiespesialiserende utdanningsprogram (altså Vg2/3) er «at eleven skal kunne drøfte politiske forhold og system i den engelskspråklige verden med vekt på Storbritannia og USA». Om man skal kunne drøfte «politiske forhold og system», må man kunne lese og forstå meningsmålinger og valgresultat, valgsystemer og regler for mandatfordelinger, og om man skal kunne forstå dette, kreves det et minimum av matematiske kunnskaper, for eksempel at man kan lese statistikk og grafer, og at man forstår prosentregning. Om ikke skolen, på et tidligere tidspunkt, har tatt ansvar for å undervise disse ferdighetene, vil de falle fra som ikke har fått innsikt i dette annetstedsfra (og selvsagt vil dette kompetansemålet også forutsette at du kan lese og skrive, og bruke digitale verktøy).

Satsingen på grunnleggende ferdigheter er altså et aktivt grep for å motvirke denne dynamikken, hvor skolen har sagt at den selv skal ta ansvar for at elevene på et relativt mer grunnleggende nivå blir undervist i de ferdigheter man trenger for å kunne følge med i og forstå undervisningen på et relativt mer videregående nivå. Grunnleggende ferdigheter er ment å være både basisferdigheter, men også gjennomgående og kumulative gjennom et trettenåring løp i grunnskolen og den videregående opplæringen.

Jeg har selvsagt ikke snakket med alle lærere i Norge, eller alle skoleforskere eller pedagoger eller politikere. Men jeg vil utfordre Ødegaard eller andre til å finne ett eneste menneske tilknyttet skolefeltet som vil si seg uenig i argumentasjonen over, og intensjonen bak den praktiske utformingen den har fått (hvor vellykket det siste er opplever jeg mer som en faglig-pedagogisk debatt, men som likevel vil ha som grunnleggende utgangspunkt en enighet om det overordnede, som beskrevet over).

Om man gjennom dette grepet vil lykkes (helt eller delvis) med å utjevne sosiale forskjeller, er derimot en helt annen diskusjon.

Grunnleggende ferdigheter, operasjonalisert
med utgangspunkt i det gamle KRL-faget.

Er muslimer terrorister?

Etter 22. juli ble Carl I Hagens famøse utsagn om at «ikke alle muslimer er terrorister, men (nesten?) alle terrorister er muslimer» trukket tilbake inn i offentligheten, sikkert av mange tenkt som et blant flere eksempler på utsagn som er med på å skape grobunn for islamofobi og i verste fall en ekstrem handling lik den vi nå har opplevd i Norge (som Eva Joly hevder her).

I motsetning til tidligere har journalister og andre denne gangen giddet å sjekke fakta. Flere (f.eks. her) har henvist til Europols statistikker, som viser at et minimalt antall terroraksjoner i Europa blir begått av muslimer, og har ment at dette har vært en gjendrivelse av Hagens påstand. På motsatt hold har Jan Arild Snoen gjennomgått terroraksjoner på verdensbasis – denne er saklig og faktatung, men forutsetter i mange tilfeller at man aksepterer som terror det andre ville sett på som krig eller motstandskamp, og gir forrang til antall drepte fremfor antall terroraksjoner – som delvis støtter Hagens utsagn, i hvert fall om utsagnet hadde vært «mye tyder på at på verdensbasis er muslimer ansvarlige for brorparten av de omkomne i terroraksjoner». Og Kristin Halvorsen har satt i gang en «jeg skal si i fra»-kampanje på Facebook, hvor hovedbudskapet er å møte rasisme, fremmedfrykt og feilaktige fremstillinger av virkeligheten med fakta og saklig argumentasjon – i et innlegg på sidens vegg skriver hun at «av 209 terroraksjoner i Europa i 2010 - ble 3 utført av muslimer - 206 av nasjonalister og andre grupper».

Som bringer oss rett over til det jeg anser som det store problemet i denne debatten: antagonistene tror at de argumenterer for eller mot Hagens utsagn; egentlig fører de en debatt hvor han har lagt premissene: Om Hagen hadde sagt «alle terrorister er kristne» eller «alle terrorister er verdikonservative», så ville de færreste av oss ha sagt «nei Hagen, statistikken viser oss at bare er et meget lite mindretall av alle terrorhandlinger blir begått av kristne/verdikonservative». I stedet ville vi sagt at terror er uforenlig med et kristent eller verdikonservativt livssyn.

Lenge var det en ren medial refleks – hver gang det skjedde en terrorhandling i den arabiske verden, eller etter 11. september, Madrid og London – å trekke en eller annen stakkars norsk muslim foran kamera og spørre om han tok avstand fra terror (glitrende kommentert av Bård og Harald i Tazte Priv). De fleste sa da det som alle vi andre ville sagt: «Selvsagt tar jeg avstand fra terror, fordi terror er uforenlig med mitt livssyn».


På tide å slutte med dette?

Terrorister er verken muslimer, kristne eller verdikonservative. Terrorister er gærninger og kriminelle, og bør behandles deretter.

(At (alle?) terrorister legitimerer sine handlinger i en eller annen ideologi, er i så måte en helt annen sak – og noe som heller underbygger et utsagn som «alle terrorister er terrorister».)

Og om vi skal tro på tallene til forfatter av boken Islamofobi, Mattias Gardell, er «støtten til demokrati i muslimske stater like stor som demokratistøtten i Vesten» (Morgenbladet, 13.05.2011), mellom 85 og 93 prosent. Det ser altså ut til at langt de fleste muslimer er demokrater, ikke ulikt langt de fleste ikke-muslimer. Så kan vi kanskje slutte å tenke på mennesker som kler på seg eksplosiver og sprenger seg i luften i en folkemengde for å ta med seg flest mulige til det hinsidige som politiske aktører, og heller som kriminelle eller helst gale. Den dagen vi tillater at det også kan finnes sjuke, skrudde mennesker i den arabiske verden, er vi kommet et langt skritt mot å bli kvitt vår kollektive islamofobi. Debatten som føres nå, hjelper oss ingenting.

«Kunnskapsbløffen. Skoler som jukser, barn som gruer seg»

[Denne posten er i det alt vesentligste ment som ren folkeopplysning i forbindelse med ovenstående bokutgivelse. Som mange vil vite, er jeg også styremedlem i LPU, og har skrevet en tilsvarende post der. Både fordi det ikke er fullstendig overlapp mellom LPUs blogglesere og de som leser dette, men også fordi jeg, i motsetning til LPU som sådan, ikke er politisk nøytral, og kan tillate meg å mene litt i tillegg til bare å informere, blir posten her som følger:]

Kunnskapsbløffen. Skoler som jukser, barn som gruer seg er den siste utgivelsen fra forlaget Manifest, ført i pennen av Magnus Marsdal. Marsdal har reist rundt i skolenorge som en del av prosjektet «Nå snakker læreren», og har truffet lærere, skoleledere, og foreldre, som han har fått i tale om hvordan de opplever sin skolehverdag. Bokas vaskeseddel:

Norsk skolehverdag preges stadig mer av prestasjonstester. Før nasjonale prøver blir lærere befalt å legge vekk pensum for å drille elevene. Foreldre forteller om barn som rammes av søvnmangel og vondt i magen og gråter på grunn av prestasjonspresset.

Kunnskapsbløffen undersøker virkeligheten bak testresultatenes blanke fasade. Fører disse metodene til bedre læring? Hva skjer med den norske skolens grunnleggende verdier?

Et liten teaser fra boken kan du lese her, og et lengre avsnitt fra boken, som direkte omhandler påstandene om juks på nasjonale prøver i Oslo, finner du her.

Utgivelsen har allerede skapt debatt:

Bedre demokrati med Fox News?

Dette er et debattinnlegg som jeg sendte til DN forrige onsdag (17. august), men som ikke ble tatt inn i avisen. Det er skrevet som et tilsvar til ønsket fra to representanter for Frp om et norsk nyhetsmedium etter mal av amerikanske Fox News, som de skrev en kronikk om i DN, og som det står mer om i denne artikkelen fra Aftenposten.no. Jeg har allerede skrevet en post her på bloggen om dette, og om du allerede har lest den, er det som kommer under bare det jeg anså som de beste punktene fra den posten.

  

Bedre demokrati med Fox News?

I en kronikk i DN 17. august fortviler Frp’s Aina Stenersen og Brage Baklien over mediesituasjonen i Norge: Journalistene er venstrevridde, avisene driver propaganda mot Frp, alternative synspunkter kommer ikke frem – og alt dette i en tid da «ytringsfriheten er under press», ifølge kronikkforfatterne.

Til aftenposten.no sier Stenersen at de «ønsker mer demokratiske norske medier». Diagnosen er en medial ensretting av Nord-Koreanske proporsjoner. Medisinen er enkel: Norge trenger sin versjon av Fox News.

Carl I Hagen, fra filmen Få meg på for faen.
Også aktuell i forhold til debatten
om et nytt mørkeblått nyhetsmedium.

Mer demokrati, mer ytringsfrihet, altså. Vel, det bør være rimelig å hevde at en forutsetning for mer og bedre demokrati, er en generelt opplyst og kunnskapsrik befolkning. Problemet er at om du får verden mediert gjennom tv-kanalen Fox News, så vil du vite mindre om verden, og ikke mer. Studier viser til og med at jo mer du ser av Fox' nyheter, jo mindre reell kunnskap om verden sitter du igjen med.

Og hva skjer da med demokratiet? Om du for eksempel trodde at en gal irakisk diktator sto i ledetog med Al-Qaeda (67 % av Fox News' seere trodde dette), er det naturlig å støtte et parti som ønsker å gå til et militært forkjøpsangrep på landet. Om du mener at menneskeskapte utslipp ikke fører til klimaendringer (stort flertall av Fox’ seere tror dette), er det naturlig å støtte et parti som ikke ønsker utslippsbegrensninger. Og mener du at alle terrorister er muslimer (67,5 % av Frps velgere mener at Carl I Hagens uttalelser er «helt greie»), er det naturlig å støtte et parti som – vel, som fyrer opp under fremmedfrykt og islamofobi, og som lover å være din venn i kampen mot snikislamisering av samfunnet.

Skulle man da ta Stenersen og Bakliens bekymring for en udemokratisk norsk presse på alvor, er det ved første øyekast besynderlig at de mener at en kanal som Fox News ville vært bra for demokratiet. Men sett i lys av at de fortsatt mener at alle verdens terrorister er muslimer, og sikkert har lyst til at et stort nyhetsmedium skal si det samme, er kanskje ikke dette utspillet så underlig likevel: For et parti som lever av å fremstille virkeligheten ukorrekt, må det være en stor ulempe å bli korrigert av mediene. Da er det bedre med et medium som formidler virkeligheten slik de ønsker at den skal være, nemlig uten rot i virkeligheten.

Homeoteleuton – En gutt som heter Noorullah

Fra gresk homoioteleuton, «lik endelse».

FAMILIEDIKT
Jeg er en gutt som heter Noorullah
Jeg har en bror som er Hazratullah
Familien er stor, vi har òg Abdullah
Vår snilleste gutt, han heter Nasrullah
Faren til alle er Najibullah
Vår minste bror, det er Hamidullah
Broren til Pappa het Rahmatullah
Sønnen til broren hans er Rohullah
Fetter til onkel er Zahirullah
Faren vår har en bror, Nimatullah
Fetteren vår, det er Rapeullah
Broren han heter jo Himatullah
Og fetteren vår, det er Azizullah
Min gode venn, det er Sapeullah
Og min bestevenn, det er Omaidullah
Broren hans, det er jo Brakatullah
Snilleste gutt i familien Navidullah
Lillebror til dem alle er Naqibullah
Tror du dette er sant? Jeg bare tulla!

Noorullah Rasooli 

Per Egil Hegges språkspalte i Aftenposten gjorde meg oppmerksom på dette herlige diktet fra en skoleavis på Romerike.

Slik jeg har forstått det, er det likevel tre kriterier som må oppfylles for at man skal kunne kalle et formgrep for et ekte homeoteleuton: at det er lik endelse; at man skaper en lik endelse ved å lage eller suffigere ord for anledningen; og at den faller på en trykksvak stavelse. Så referanseverket for akkurat dette metriske virkemiddelet, i hvert fall for oss nordmenn, er vel følgende:

Farao på ferie

I landet Miramarmora
var Farao på ferie
hos farmora og mormora.

En morgen klatret mormora
til Farao i furua,
og så begynte moroa.

- Hva ler'u a'? sa farmora.
- Av mormora, den furia!
- Hvor ser'u a'? sa farmora.
I furua! sa Farao.

- Kom ned igjen! sa farmora
til mormora i furua.
- I morra, ja! sa mormora
til farmora til Farao.

Du ser av vår historie
at det å dra på ferie
i landet Miramarmora
til farmora og mormora,
den furia i furua,
har Farao hatt moro av!

André Bjerke

Å møte elever etter 22. juli

De brutale og tragiske hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya den 22. juli har preget oss på så mange måter, og naturlig nok også de elever vi kommer til å møte som lærer eller praksiskandidat i løpet av høsten. Dette er en samling av det jeg har funnet av nyttig informasjon, råd, veiledning, og ressurser for undervisning, som kan være til nytte både møtet med elever etter 22. juli.

Selvsagt er det en rekke hensyn man som lærer eller praksiskandidat må vurdere selvstendig i en slik situasjon, for eksempel om noen i klassen eller på skolen er direkte berørt av tragedien, hvilket klassetrinn man underviser på og hvor modne elevene er, hvor lang tid det har gått siden hendelsene, hvordan klassedynamikken er, og så videre. Det jeg poster her er ment som inspirasjon og til ettertanke, snarere enn fiks ferdige oppskrifter.

TV2 skole har utarbeidet egne undervisningsopplegg om 22/7. Flere pedagoger har deltatt i prosessen, og det hele er blitt kvalitetssikret av barnepsykolog Magne Raundalen. Opplegget dekker alle trinn, men med en hovedvekt på de yngre klassetrinnene. Du kan lese mer om dette i en artikkel i Aftenposten. Det hele ligger ute på tv2skole.no. Du må ha brukernavn og passord for å få tilgang, som du får ved å kontakte kundeansvarlig Håkon Kværn, hkv@tv2.no.

Supernytt, NRKs nyhetssendinger for barn mellom 8 og 12 år, hadde en egen sending viet til tragedien, og har også hatt flere sendinger hvor tragedien blir sett gjennom både barns og voksnes øyne. På NRK skole finner du flere nyhetsklipp, som på forskjellige måter tar tak i hendelsene i Oslo og på Utøya, og temaer knyttet til dette, som terror, rasisme, og demokrati.

Utdanningsdirektoratet har en egen omfattende veiledningsside, blant annet med råd til skolestart, og har også utarbeidet generelle veiledere for beredskap og krisehåndtering i skolen.

Kunnskapsdepartementet har også bidratt med innspill til hvordan man skal best møte det som har skjedd. På sidene til KD finner du brev fra kunnskapsministeren og ministeren for høyere utdanning til grunnskoler og videregående skoler, folkehøyskoler, og læresteder for høyere utdanning. Disse inneholder blant annet råd og veiledning i forbindelse med skolestart, hvordan man kan gi og søke hjelp, og hvordan man kan følge dette opp videre gjennom samtaler og undervisning.

På ungkondolanse.no kan barn og unge skrive sine egne kondolanser for ofrene 22/7.

Ellers vil det bli avholdt en åpen forelesningsrekke der temaer som er blitt aktualisert av terrorhandlingene skal belyses, i regi av UiO. Forelesningene skal holdes i Gamle Festsal i Universitetet i sentrum en rekke lørdager utover høsten. Disse vil bli holdt i Gamle Festsal i Universitetet i sentrum en rekke lørdager utover høsten. Første forelesning er allerede 27. august, hvor statsviter Anders Romarheim vil snakke om terrorisme.

Om noen savner noe under denne overskriften, er det bare å ta kontakt, eller skrive en kommentar i feltet under.

FrP vil ha norsk versjon av Fox News

I en kronikk i Dagens Næringsliv 17. august foreslår Aina Stenersen og Brage Baklien, begge Frp, at de ønsker en norsk versjon av Fox News. Overfor aftenposten.no begrunner Stenersen, bystyrekandidat og politisk rådgiver for Frp's stortingsgruppe, dette med at «de ønsker mer demokratiske norske medier», «det hadde vært bra for demokratiet», og «prinsippet er mer demokrati i Norge».

Mer demokrati, altså. Vel, det bør være rimelig å hevde at en forutsetning for mer og bedre demokrati i et samfunn, er en generelt opplyst og kunnskapsrik befolkning. Vi tar valg hver dag basert på det vi kan om verden, og fremfor alt skal vi hvert annet år stemme frem partier basert på det vi vet om deres politikk, og det partiene hevder er problemer og utfordringer i samfunnet, og løsninger på disse.

Problemet er at om du får verden mediert gjennom tv-kanalen Fox News, så vil du vite mindre om verden, og ikke mer. For eksempel viser studier (f.eks. denne og denne) at jo mer du ser Fox' nyheter og bruker kanalens andre tjenester, jo mindre reell kunnskap om verden sitter du igjen med.

Og hva skjer da med demokratiet? Om du for eksempel trodde at en gal irakisk diktator sto i ledetog med Al-Qaeda (67 % av Fox News' seere trodde dette), var det naturlig å støtte et parti som gikk til et militært forkjøpsangrep på landet. Om du mener at et flertall av forskere mener at klimaendringer ikke kan forklares av menneskeskapte utslipp (stort flertall av Fox News' seere tror dette), er det naturlig å støtte et parti som ikke ønsker begrensninger av disse utslippene. Og mener du at alle terrorister er muslimer (67,5 % av Frp's velgere mener at Carl I Hagens uttalelser er «helt greie»), er det naturlig å støtte et parti som – vel, som fyrer opp under fremmedfrykt og islamofobi, og som lover å være din venn i kampen mot snikislamisering av samfunnet.

Sangria og selvfornektelse (til 100.000 kroner, ja)

[Dette er et tappert forsøk på litt politisk satire, i Opplysningskontoret/the Onion-stil. Inspirert av dette oppslaget i DN fredag (bør leses før man leser teksten under)]

Skolebyråd i Oslo, Torger Ødegaard (H).

Skolebyråden har allerede hatt strålende suksess med sin dannelsesreise til Firenze, for 20 nøye utvalgte lederspirer fra Osloskolen. Nå følger han opp med en ny dannelsesreise, denne gangen med en annen gruppe tenåringer. Reisemålet er endret; det er selvsagt også det faglige innholdet:

- Vi har gitt et tilbud til fremtidens ledere. Nå gjør vi noe for fremtidens underordnede. Det skulle da bare mangle.

20 heldige elever i Osloskolen har vært gjennom en lang utsilingsprosess. Målet har vært å finne de aller mest egnede kandidatene. For i det hele tatt å bli vurdert, måtte elevene dokumentere at de minst var funksjonelle analfabeter etter ti års grunnskole; at de hadde fått Ikke Vurdert i alle fag de måtte ha tatt på videregående; og at de var diagnostisert med minst én alvorlig atferdsvanske, for eksempel AD/HD eller ADD. Blant de mange hundre Osloelevene som ble kalt inn til intervju (man forsøkte seg først med frivillig påmelding, men da var det av en eller annen grunn ganske laber interesse), ble de valgt ut som gjennom et for anledningen spesialutformet testdesign avslørte at de ikke på noen måter hadde drømmer, ambisjoner, eller mål i livet.

- Vi har allerede organisert skolen slik at den skal skape vinnere og tapere. De grepene vi tar her, er selvsagt for å styrke og underbygge den prosessen. Vi lykkes hver dag, det er bare å se på statistikken. Samfunnet har en mengde kjedelige og ubehagelige oppgaver som må løses, men som de fleste av oss helst ikke vil gjøre. Vi kan ikke stole på at folk skal komme til Norge fra utlandet i all fremtid for å ta drittjobbene våre. Noen av dem må vi gjøre selv. Her har skolen også et samfunnsansvar, og det er et ansvar vi er oss bevisst.

Skolepolitikk fortsatt uten forskningsmessig forankring?

I forkant av Stortingsvalget i 2009 brakte forskning.no en artikkel hvor de gjennomgikk partienes skolepolitiske forslag, og – ved hjelp av førsteamanuensis Christian Beck ved Pedagogisk forskningsinstitutt og professor Thomas Nordahl ved Høgskolen i Hedmark – vurderte dem opp mot aktuell og relevant forskningslitteratur. For eksempel er lengre skoledag og økt lærertetthet sentrale forslag i mange av partienes programmer, selv om man altså ikke har klart å påvise en positiv læringseffekt av slike tiltak. Elevevaluering av lærere og mer metodefrihet i undervisningen er andre forslag som høster liten støtte hos forskerne.

Videre vil mange av oss sikkert huske Thomas Nordahls til dels knusende kritikk av norsk skole i et intervju på Dagsrevyen i januar i år. Her sa han at skolen de siste årene har satset for mye på tiltak som har vist seg å ha minimal læringseffekt, i følge den etter hvert så berømmelige metastudien av variabler som innvirker på læringsutbytte, foretatt av utdanningsforskeren John Hattie (Visible Learning, 2008): - Vi har satset mye på de ti dårligste av 138 variabler, sier Nordahl til NRK. I følge Nordahl er disse blant annet ansvar for egen læring, aldersblandede klasser, og baseskoler.

Hva er så situasjonen foran høstens valg? Har partienes skolepolitikere tatt innover seg den forskningen som er på feltet, og justert sin politikk deretter? Hvordan ser deres programmer ut i dag? Og selvsagt den store drøftningsoppgaven: I hvor stor grad bør partienes skolepolitikk ha forskningsmessig forankring?

Fortsettelse følger! (Eller er du meget velkommen til å bidra selv, med en kommentar under denne posten.)

Regn, regn, regn, regn

Uvisst av hvilken grunn (det vil si av helt naturlige årsaker), rinner dette diktet meg i hu i dag:

    REGN
        (Impromptu)

Sigbjørn Obstfelder (1866–1900).

          En er en, og to er to -
          vi hopper i vand,
          vi triller i sand.
          Zik zak,
          vi drypper på tag,
          tik tak,
          det regner idag.
         
          Regn, regn, regn, regn,
          øsende regn,
          pøsende regn,
          regn, regn, regn, regn,
          deilig og vådt
          deilig og råt!

          En er en, og to er to -
          vi hopper i vand,
          vi triller i sand.
          Zik zak,
          vi drypper på tag,
          tik tak,
          det regner idag.


Enkelt, vakkert, og genialt, og fremfor alt en hyllest til regnet!

Ellers også et godt eksempel på metriske virkemidler man kan sette imponerende ord på

Siste (?) fra meg om nettanonymitet: Øgrim, Øy, og Bjørnstjerne Bjørnson

Kanskje dukker det opp noe mer i denne debatten, men så langt opplever jeg at jeg har fått sagt det jeg kan si (se tidligere innlegg her på Spor etter spor). Selv om jeg har fått masse støtte fra andre nettdebattanter, opplever jeg likevel at det har vært en massiv, ensidig og overveldende aksjon fra «eliten» for å begrense mulighetene til å delta anonymt i nettdebatter. Det er aldri særlig artig å være en enmannnsminoritet, så derfor er det ekstra hyggelig å lese denne saken fra nrk.no.

Mer om nettmediers kommentarfelt og nettanonymitet: «kunstgressing»

Debatten om anonymitet på nettet ble mer omfattende enn jeg hadde trodd; man kan vel gå så lang som å si at den har «rast», helt siden kunnskapsminister Kristin Halvorsen for et par uker siden skrev en etter hvert hyppig omtalt oppdatering på sin Facebookprofil om at nettmediene burde stenge sine kommentarfelt for anonyme bidragsytere, og at «folk får tørre å stå ved påstandene sine sånn at vi kan diskutere dem i dagslys!» Selv har jeg skrevet hvorfor jeg er uenig med Halvorsen og andre som vil begrense muligheten til anonyme kommentarer her, og litt mer om hvorfor jeg mener at det å eventuelt stenge kommentarfelt i de største nettmediene helt er et problem for et informert og demokratisk ordskifte her.

Debatten har absolutt vært perspektivrik, men ett stort, viktig meget interessant moment er ikke berørt, noe som jeg mener er en av de største utfordringene ved fri allmenn tilgang til mediers (alle mediers denne gangen) kommentarfelt, nemlig det fenomenet som kalles astroturfing:  aksjoner som er initiert, og gjerne betalt, av aktører med politiske interesser, men som tilsynelatende fremstår som grasrotaksjoner – altså «skinngrasrotaksjoner», som navnet «astroturfing» betegner godt (AstroTurf er en kommersiell produsent av kunstgress).

Hvorfor er jeg plutselig enig med Hege Storhaug?

Fra Stortingets talerstol mandag 25. juli ba statsministeren oss om at tragedien i regjeringskvartalet og på Utøya ikke måtte føre til en «heksejakt på ytringer». Men allerede den 27. møttes Magnus Marsdal og Hege Storhaug m.fl. i Dagsnytt 18 for å diskutere « ... hvordan vårt samfunn kunne avføde slike ekstreme synspunkter og forakt for menneskeliv» (sitat NRK – hele debatten transkribert her), noe som i hvert fall for denne lytter så ut til å bli starten på nettopp det statsministeren advarte mot.

Til læreren: Johan Herman Wessels «Smeden og Bageren»

Da jeg gjorde research til min forrige post, kom jeg over denne geniale nettsiden fra Skoletorget med Wessels komiske dikt om smeden og bakeren. Diktet er gjengitt i sin helhet, det er pent illustrert med Theodor Kittelsens originale tegninger, og fremfor alt følges det opp med en serie ideer til filosofiske samtaler med utgangspunkt i teksten. Med andre ord, et fiks ferdig undervisningsopplegg som sikker passer i flere fag, men kanskje først og fremst i RLE eller norsk.

Skoletorget.no er ellers «nettstedet for samtale og dialog i skolen», med undervisningressurser fritt tilgjengelig for alle som trenger inspirasjon til, eller en god ramme for, en filosofisk samtale i klasserommet. Hittil ukjent for meg, men etter en rudimentær klikkerunde på siden, er dommen klar: Anbefales!

Litt mer om begrensning av nettanonymitet: å rette baker for smed

Som jeg har skrevet om før, tar nå mange til orde for å begrense muligheten til anonyme ytringer i nettmedienes kommentarfelt. En del av argumentasjonen går på at anonym nettkommunikasjon « ... kan ha skapt et klima for ekstreme ytringer som kan ha næret Anders Behring Breivik» (jeg har forklart hvorfor jeg er kritisk til dette her).

I et mer overordnet perspektiv mener jeg at dette forslaget har klare likhetstrekk med andre grep som tas for å forhindre ting man ikke liker, som jeg synes best kan forklares som varianter av den gamle parabelen om å rette baker for smed: Å gjøre et grep som er enkelt og billig (avrette bakeren, som man tross alt har en til av), fremfor å foreta seg noe som kanskje mer utfordrende, kostbart eller komplisert (avrette smeden, og dermed måtte lære opp en ny smed/tiltrekke seg en fra et annet sted, som kanskje utnytter situasjonen og krever bedre lønns- og arbeidsvilkår).

Forslaget om å hindre en potensiell grobunn og motivering for fremtidige gale massemordere ved å forby anonyme innlegg i nettmedier (billig, men sannsynligvis minimal effekt), minner om forsøket på å forhindre prostitusjon (komplisert og sammensatt problematikk) – og derigjennom (må vi tro) å hjelpe kvinner ut av en vanskelig tilværelse – ved å kriminalisere kjøp av sex (billig og uforpliktende); eller om de tullete og smålige debattene for og imot skolefrukt (billig, uansett om du er for eller i mot), som overskygger den viktige debatten om kvalitet i skole og lærerutdanning (langvarig, komplisert, og potensielt dyrt); eller de endeløse diskusjonene om bruk av hijab i forskjellige sammenhenger (billig, uansett om du er for eller imot), som overskygger den viktige debatten om integrering og samling om felles verdier i samfunnet vårt (potensielt dyrt, i alle tilfeller mer komplisert og utfordrende).

I Wessels opprinnelige dikt ender man med å ta livet av en uskyldig mann; i iveren etter å begrense hatefulle ytringer, kan vi risikere å også begrense frie ytringer. Det bør det ikke være verdt (vet at jeg har postet denne tegningen før, men den passer her også):
 

Litt mer om nettdebatter, og nettmediers kommentarfelt

I min forrige post her på Spor etter spor argumenterte jeg for at det fortsatt, og kanskje nå mer enn noensinne, er viktig å bevare muligheten til å ytre seg anonymt på nettet. En radikal innskrenkning av denne muligheten, som det nå ser ut til at mange tar til orde for, vil etter min mening føre til et tilsvarende radikalt demokratisk underskudd i verdensvevens store felles meningsbrytning.

Men denne posten skal handle om noe litt annet: Jeg vil nemlig hevde at det er et vel så alvorlig demokratisk problem at flere av våre toneangivende og dagsordensettende nettsteder og nettaviser i altfor mange tilfeller stenger sine kommentarfelt for kommentarer under viktige saker.

Om anonymitet på nettet, ytringsfrihet, og mer demokrati

I kjølvannet av tragedien 22. juli har nettanonymitet, brunbloggere, antijihadistiske nettsider, og generell oppførsel på nettet kommet i fokus. Spørsmålet som stilles er noe sånt som dette: Har anonyme nettdebattanters eskalerende ekstremisme og ghettoisering skapt en idéverden som har bidratt til å fostre en massedrapsmann?

For eksempel skriver Kristin Halvorsen følgende på sin Facebookside: «Kan ikke bare alle nettredaktører umiddelbart bestemme at på deres sider aksepteres ikke anonyme innlegg? Folk får tørre å stå ved påstandene sine sånn at vi kan diskutere dem i dagslys!» Hun får i Aftenposten fredag 5. august støtte av Petter Bae Brandtzæg, som blant annet skriver at «diskusjonen om anonym nettkommunikasjon er viktig fordi den kan ha skapt et klima for ekstreme ytringer som kan ha næret Anders Behring Breivik. Anonyme fora kan bidra til en eskalering av ekstreme meninger og rekruttering av høyreekstreme meningsfeller.» Konklusjonen til Bae Brandtzæg blir at «demokratiet er tjent med en åpen og fordomsfri debatt i nettavisenes kommentarfelt. Nettavisene bør derfor ikke tilrettelegge for anonyme rop etter lasermannen. Følg heller Kristin Halvorsen råd: Alle nettredaktører bør umiddelbart bestemme at på deres sider aksepteres ikke anonyme innlegg.» Halvorsen og Bae Brandtzæg er ikke alene om å fremme disse tankene.

Jeg deler verken analysen eller konklusjonen til de ovennevnte

Min Første Bloggpost: «Kloke lærere holder kjeft»

- blir en oversen debattaktig tekst om ytringsfrihet i skolen. Jeg skrev denne i mai en gang, da debatten om ytringsfrihet raste som verst, og i forlengelsen av en undersøkelse utført av Lektorlaget og gjengitt i Aftenposten (lenke til LPU sin blogg om dette; undertegnede har skrevet denne posten), som viste at en stor andel av spurte lærere vegret seg for å uttale seg offentlig om forhold ved sin egen skole.

Jeg prøvde å få den på trykk i noen aviser, alle sa nei, og så ble det ferie, og så skjedde 22. juli.

Formålet med teksten var å prøve å analysere noe av det jeg antar er dynamikken bak ytringsvegringen blant lærere. Forøvrig har jeg i ettertid tenkt at analysen har ganske stor overføringsverdi til andre lignende institusjonelle virksomheter, og det ikke bare for eksempel kommunale virksomheter. Men mer om det senere.

Ellers tenker jeg at dette også har en viss relevans i forhold til de siste dagers tildels meget interessante debatt om ytringsfrihet generelt, i forlengelsen av tragedien 22. juli. Og tilsist: det er absolutt ikke en ulempe om man på magisk vis makter å hensette seg til stemningen i en sinna senvåres skoledebatt. Ok, her kommer den:

Kloke lærere holder kjeft

Aftenposten har i det siste satt søkelyset på den manglende åpenhetskulturen i Oslo-skolen. I Aften torsdag 9. juni nærmer vi oss det parodiske: Avisen ringte rundt til lærere og spurte om de opplevde at de kunne uttale seg offentlig, noen svarer bekreftende, men da de blir spurt om de kan bli sitert på det, må det klareres med ledelsen først. Fungerende utdanningsdirektør Kjell Richard Andersen kommenterer saken ved å si at mangel på åpenhet er et alvorlig problem, men at det hele må bero på en «misforståelse»: Det er selvsagt full frihet for ansatte i kommunale etater i Oslo til å ytre seg; ifølge Aften vil han invitere alle ansatteorganisasjoner til et møte før sommeren, for å rydde opp i denne misforståelsen.

Enhver «misforståelse» kan utvikle seg til å bli et stort problem, men bør likevel være en bagatell å ordne opp i. Jeg tror at utfordringen er større enn som så – og at den manglende åpenhetskulturen bunner i noe mer enn en mental feilkobling fra lærere og skoleledere sin side. Det er heller en negativ, og sannsynligvis utilsiktet, konsekvens av en villet politikk over mange år – som rammer alle som er en del av skolefeltet, fra den alminnelige lærer, via rektorer til områdedirektører.

Slik jeg ser det, er dynamikken som følger: De videregående skolene i Oslo er satt opp mot hverandre i et markeds- og konkurransesystem. Søkertall og gjennomføringsprosent er de to akser systemet dreier rundt. Først og sist vil alt handle om å opparbeide seg et best mulig omdømme. En skole som har et godt rykte vil få høye søkertall, og kan velge og vrake blant de mest skoleflinke og høyest motiverte elevene. Dyktige og motiverte elever gir gode klassemiljø, som det er tilfredsstillende for en lærer å jobbe i. Kombinasjonen av et godt utgangspunkt og god jobbing gir gode resultater og en høy gjennomføringsprosent. Offentliggjøring av testresultater, og generell ryktespredning, kommuniserer dette til omverdenen, som igjen styrker skolens omdømme, som igjen tiltrekker de beste eleven ved neste inntak. Den positive spiralen har selvsagt sitt negative motstykke.

I et slikt system har alle involverte et sterkt incentiv til å unngå å tilføre noe som helst til offentligheten som kan skade skolens omdømme: Om du er lærer, er du gjerne ansatt til å undervise i ett eller to fag. Sier du noe kritikkverdig om faget ditt, og det kommer ut blant potensielle søkere til faget, risikerer du at de søker seg vekk, og du ender opp enten med en klasse med mindre skoleflinke og/eller motiverte elever, som det er mindre tilfredsstillende å undervise for – eller for få søkere til at det kan rettferdiggjøres å opprettholde fagtilbudet på skolen din.

Er du rektor, trenger du søkere til å fylle opp klassene til lærerne dine, som du selv har ansatt og er ansvarlig for at har noe fornuftig å gjøre. Og er du områdedirektør, så er du ansvarlig for å oppnå gode resultater i ditt område (og får kanskje til og med resultatlønn?). Gode prestasjoner skapes av gode elever, som forflytter seg til området med det beste omdømmet.

Dermed er talevegringen blant lærerne ikke en mental feilkobling, men en rasjonell respons på et erfart system. Når omdømmet til skolen er av altoverskyggende viktighet, blir det en kollektiv innsats, bevisst og ubevisst, formelt og uformelt, å kontrollere strømmen av informasjon som tilflyter offentligheten. Derfor vil det etter hvert bygges opp en ryggmargsrefleks blant de nederst i hierarkiet å henvise høyere opp i systemet, eller bruke en annen form for unnvikelsesstrategi, når man blir spurt om å si sin mening av en journalist. Og derfor vil de høyere opp i hierarkiet gjøre hva de kan for å fremstå best mulig utad, og slutte rekkene innad.

Det er nesten blitt et mantra i skolen om å «gå tjenestevei» for å påpeke kritikkverdige forhold. Det opplagte resultatet er jo at selv om skolen debatteres kontinuerlig og iherdig i offentligheten, blir debattene stort sett preget av akademikere (som oftest er pedagoger uten lærerutdannelse), politikere, fagforeningene og samfunnssynsere, og altså i liten grad dem som står midt i det, nemlig lærerne og skolelederne selv.

Det er en mengde problemer med dette, men en god behandling vil kreve en kronikk for seg. Ett er i hvert fall sikkert: altfor ofte blir media tenkt på som en siste utvei – å «gå ut i media», som et våpen – og dermed blir offentlighetens rom redusert til et instrument for å oppnå et resultat, og vi får en uhellig allianse mellom sensasjonshungrige aviser og utilfredse lærere fulle av opparbeidet agg.

Konsekvensen av dette resonnementet er kanskje fundamentale systemendringer – men den videre debatten om dette håper jeg at andre vil engasjere seg i. For min egen del er jeg i hvert fall ikke klar for å foreslå for eksempel ordningen med fritt skolevalg avviklet. Jeg har imidlertid et enkelt forslag til direktør Andersens planlagte ansatteorganisasjonsmøte: Oppfordre alle dine ansatte til å slutte å gå tjenestevei med noe som helst, og bruk media først! Skriv avisinnlegg, opprett en blogg, bruk sosiale medier og ellers alle tenkelige arenaer for kommunikasjon og debatt. Forslaget vil løse en serie med problemer: lærerne og fagforbundene vil slutte å klage. Det vil skape en kritisk masse av kritikk som gjør at ingen enkeltskoler trenger å frykte at de kommer dårligere ut enn andre. Og vi vil få frem en bredde og dybde av stemmer og erfaringer, en spontan (og gratis!) erfaringsspredning, som bare kan virke positivt for utviklingen av en bedre skole. Kan vi til og med få til en positiv samtale om skole som ikke bare handler om for eller mot, rett og galt, men hvor gode forslag og konstruktiv faglig kritikk kan komme frem?

Og kanskje det viktigste av alt: vi vil få lærere som kan fremstå som de trygge, samfunnsengasjerte og selvbevisste forbildene de bør være – de som har fått i oppdrag fra samfunnet om å introdusere kommende generasjoner til aktiv deltagelse i vårt deliberative demokrati. Det gjør de ikke i dag, når de verken forstår, eller evner å nyttiggjøre seg, en av vårt samfunns aller mest fundamentale borgerrettigheter, nedfelt allerede i grunnloven av 1814: ytringsfriheten.