Sitatet over er etter hvert blitt en slager, jeg har sett det i litt forskjellige varianter, og er litt usikker på opphavsmannen (eller mer sannsylig kvinnen i dette tilfellet). Uansett, det er verdt å minne hverandre på en gang i blant, om ikke annet så for å reflektere litt over – og kanskje nå mer enn noen gang, nå som det etter hvert kan se ut som om det eneste kriteriet for viktighet, er målbarhet.
Alfie Kohn, som jeg ikke hadde hørt om før i kveld, inkorporerer slagordet i den litt halvlange snutten under (hold ut til etter summepausen, det er da det blir interessant), hvor han beskriver et undervisningsopplegg som kanskje kan inspirere oss alle – men kanskje ikke minst real- og naturfagsdidaktikerne blant oss, som, om jeg har forstått det riktig, ikke alltid er like tilfredse med hvor mye tid de kan bruke til ekte utforskning, eksperimentering, refleksjon og kritisk tenkning, gitt de ganske detaljert spesifiserte kompetansemålene i lærerplanen de er pålagt å dekke over.
Ellers er vel dette et godt eksempel på induktiv læring, eventuelt problembasert læring, som kanskje, slik kravene til lærernes praksis både er formulert og blir operasjonalisert i dag, i mindre grad blir benyttet i undervisningen enn det kunne og burde (og det poenget skal jeg komme tilbake til i en senere post).
[Oppdatering 29. januar, 21:34:] Det er selvsagt Linda McNeil, profesor i utdanningsvitenskap ved Rice University, som først formulerte ovensiterte sitat (og hun skrev significant, og ikke important).
Likte du denne? Her er noen flere poster om det samme temaet:
Hei Eivind
SvarSlettDette er kun en liten kommentar på en mulig språkfeil i teksten din.
I andre linje skriver du :" Uansett, det er hvert å minne....." . Burde ikke ordet "hvert" blitt skrevet verd/verdt jf. verdi? Ordet "hvert" er (mener jeg) et pronomen og plasseringen i setningen gir liten eller ingen mening. Correct me if I am wrong ;-)
Mener å ha lest på bloggen din et sted at du er en språkentusiast og gjerne vil rettes på hvis noen finner feil? Sorry, dette var litt pirkete. spesielt siden jeg liker bloggen godt og setter stor pris på din evne til å formulere deg presist og korrekt.
Hilsen pirkete, fast leser av bloggen din :-)
Oops, den var pinlig! Puh, litt godt og litt vondt på en gang..
SvarSlettFrem til noen finner opp en bedre terminologi, vil jeg vel legge skylden på et lite anfall av intrasystemisk homofonisk interferens (og/eller bare forvirring), altså at vi innenfor vårt eget språksystem ortografisk blander sammen ord som høres like ut når vi sier dem: Alle vet egentlig betydningsforskjellen mellom «og» og «å», som har to vidt forskjellige funksjoner i språket, men deres respektive ortografiske realisering i hver enkelt konkrete skrivesituasjon påvirkes av den til enhver tid «gale» muligheten, siden de uttales likt eller tilnærmet likt. Det er vanskelig å blande «to» og «and» på engelsk; derimot blander også «native speakers» «then» og «than» an mass, noe som selvsagt er utenkelig på norsk («da» og «enn»).
(At noen uttaler «åg», både når de mener «og» og «å», er et interessant fenomen for seg, som vel sikkert går under merkelappen hyperkorreksjon.)
Du har absolutt lest riktig! Jeg har til og med utlovet en belønning på «megen takk» til dem som finner feil og påpeker dem for meg. Så tusen takk!
Den sikreste tegnet på oppmerksom lesing er vel at man er i stand til å plukke ut skrivefeil i en tekst. At en tekst jeg har skrevet er verdt slik oppmerksomhet, er jo den beste anerkjennelsen en blogger kan få.
Tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger!
Hei
SvarSlettTakket være deg har jeg nå en frase jeg kan bruke på mine problemer med og/å ;-)
intrasystemisk homofonisk interferens. Digger den, selvkomponert antar jeg?
Tusen takk, og værsåarti', bruk i vei!
SvarSlettSelvkomponert på et vis, men står på kjempers skuldre, kunne aldri laget denne kombinasjonen uten at andre før meg hadde fylt enkeltordene med innhold.
Så får vi se om dette blir akseptert av terminologene, fenomenet interferens for eksempel (i en språkvitenskapelig sammenheng) er gjerne tenkt som intersystemisk, men synes det gir mening sammen med kombinasjonen av de kvalifiserende forleddene.
Uansett, som min gamle grammatikklærer Hans-Olav Enger pleide å si, "språk er demokrati, og alle har en stemme". Så språket, og kanskje terminologien også, blir som vi bruker det.