En liten hverdagshistorie fra skolenorge: M–––– skole hadde fått tallene fra de siste nasjonale prøvene. Resultatene var litt bedre enn forrige gang, og skolen lå også over snittet både i kommunen og på landsbasis.
Rektor sendte ut et skriv til sine lærere, hvor han kommenterte tallene. Han var naturlig nok fornøyd med årets prestasjoner, men mente fortsatt at det var et potensial for videre utvikling. Nå gjaldt det å identifisere de elevene som lå akkurat på grensen mellom ett mestringsnivå og det neste, og sette inn en ekstra innsats for å gi dem det lille løftet de trengte for å komme opp på et høyere nivå.
Noen som kjenner seg igjen? (Og nei, dette er ikke en osloskole, men en skole i en middels stor kommune et godt stykke fra hovedstaden.)
Dette høres jo helt tilforlatelig ut: Bør man ikke sette inn litt ekstra ressurser på å løfte noen elever et ekstra hakk, slik at den samlede statistikken blir litt bedre? En helt naturlig tilpasning til testregimets logikk; og samtidig i diametral motstrid til helt grunnleggende prinsipper skolen er ment å bygge på.
I opplæringslovens § 2-1 står det at «barn og unge har … rett til ein offentleg grunnskoleopplæring i samsvar med denne lova og tilhøyrande forskrifter»; det står ingenting om at noen elever har mer eller mindre rett enn andre. Og i opplæringslovens § 1-3 om tilpasset opplæring står det at «opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven»; det står ingenting om at denne tilpasningen skal tilgodeses noen utvalgte elever, til fordel for andre.
Alle elever skal bli gitt, og har krav på, den samme gode oppfølgingen, den samme kvaliteten på undervisningen. Alle elever har krav på et opplegg som tar utgangspunkt i de ferdigheter og det nivået de er på; som videreutvikler deres unike evner og anlegg; og som bringer dem videre i deres egne individuelle læringsprosesser, i deres eget tempo.
Derfor: Om man nedprioriterer noen elevers undervisning og oppfølging til fordel for de elevene som gir utslag på statistikken, så er det faktisk et brudd på skolens lovpålagte formål.
Logikken som ligger bak rektors tankegang er noenlunde som følger: Når det er knyttet noen fordeler til gode resultater på en prøve, og noen ulemper til mindre gode resultater (et eventuelt påslag i lønna, et positivt eller negativt oppslag i lokalpressen, økt eller redusert søkertall, det generelle snakket på bygda), og når det er en reell praktisk og organisatorisk mulighet til å ta grep som forbedrer resultatene på denne prøven, så er det naturlig å kanalisere ressurser dit de gir størst uttelling på statistikken – som i dette tilfellet vil si å oppfordre sine lærere til litt ekstra oppfølging til de elevene som enklest mulig kan løftes ett mestringsnivå på skalaen for de nasjonale prøvene. Noen få elever vil skåre på det høyeste nivået uansett, og det vil dermed være bortkastet tid og ressurser å prøve å løfte dem enda mer; mens noen elever vil aldri skåre høyere enn det laveste nivået, og vil dermed aldri gi noen valuta for eventuell ekstra innsats.
Skoleeiere, skoleledere, og lærere er stort sett helt vanlige mennesker; de aller færreste handler utifra ond vilje, eller med et bevisst ønske om å forfordele noen elever (antar jeg, eller jeg ønsker at det skal være slik, velg selv). Hvorfor så denne oppfordringen fra en helt vanlig rektor, som både er urettferdig, og i utakt med skolens intensjon og formål? Heri ligger det mest problematiske i testregimet som rir skolen nå: rektors atferd her er en helt rasjonell respons, en helt naturlig reaksjon på en erfart dynamikk i et system; og det krever faktisk litt ekstra tid og tankekraft for å kunne se bak denne naturlige instinktive reaksjonen.
Akkurat denne lille historien har en positiv avslutning: Skrivet fra rektor ble tatt opp på et senere møte i kollegiet. En av lærerne hadde på forhånd tatt seg tid til å tenke igjennom hva det faktisk ville gjøre med hennes undervisningspraksis om hun skulle følge oppfordringen om å identifisere elever som lå på vippen, og gi dem ekstra oppmerksomhet. Da dette kom opp på møtet, kunne hun derfor si som så: «Er det egentlig riktig å gjøre dette? Har ikke alle elevene krav på å få en like god undervisning?»
Svaret fra rektor var at selvsagt, det har de jo – vi skal jo se alle elevene, akkurat like mye.
Andre poster som på forskjellig vis drøfter testingens «makt over sinnene»:
Jeg synes du har en interessant blogg med flere spennende innlegg. I og med at jeg er rektor selv var dette innlegget ekstra interessant, og jeg har kommentert på min egen blogg: http://jjgangsoy.blogspot.com/2012/01/hvordan-respondere-pa-bli-kikket-i.html.
SvarSlettHei jjgangsoy,
SvarSlettVeldig hyggelig med positive tilbakemeldinger!
En annen ting som er veldig hyggelig, og oppløftende, er at det kommer fra en rektor som blogger. Håper mange flere rektorer følger ditt gode eksempel, og da særlig rektorer i osloskolen – og for eksempel denne glimrende oppfordringen fra ungdomsskolelærer Lena Skår Størseth: http://www.aftenbladet.no/meninger/Lojalitetens-pris-2855489.html
Jeg har enda ikke fått skrevet posten som skulle hete noe slikt som «Rektor i osloskolen - verdens sureste jobb?» – blant annet inspirert av tidligere undersøkelser om rektorers oppfatning av lojalitetskrav og mulighet til å ytre seg fritt om sin jobb (mer om det her: http://uv-net.uio.no/wpmu/lpu/2011/05/27/oppf%c3%b8lging-om-ytringsfrihet-i-skolen/#more-2286); oppslag i Dagbladet om roteringssystemene for rektorer i Oslo (http://www.dagbladet.no/2011/09/08/nyheter/skolepolitikk/innenriks/valg11/18015947/); og en kronikk av en tidligere rektor i Utdanning om hvorfor det er vanskelig å rekruttere lærere til osloskolen (http://utdanningsnytt.no/4/Meny-A/Debatt/Debattinnlegg-2011/Hvorfor-vil-ingen-vare-rektor-i-Oslo/#.TqcdJAPWZwY.facebook) – men jeg får kanskje ånden en dag, man får se.
Enn så lenge blir derfor oppfordringen, både til rektorer, lærere, elever og lærerstudenter, og særlig i Oslo, men egentlig overalt ellers også: Blogg!
Takk for det, og jeg er enig med deg at rektorstanden er lite synlige. Etter å ha studert ledelse sammen med mange flinke Oslo-rektorer de to siste årene, går jeg også med en liten blogg om Oslo-skolen i magen...
SvarSlettDet ser jeg frem til! Vi kan jo skrive hver vår, og så sammenligne ... :-)
SvarSlettEn tanke: Tenk om vi hadde hatt en form for nettforum for debatt, erfaringsutveksling og refleksjon over innholdet i og utførelsen av rollen som skoleleder for landets rektorer? Gjerne som en blogg, men kanskje andre formater også kunne ha vært formålstjenlige. Tror det kunne hatt en mengde positive ringvirkninger – særlig for en yrkesgruppe som skal virke i en etter det jeg antar ofte litt utsatt posisjon mellom krav og forventinger fra skoleeier på den ene siden, og lærerkollegiet på den andre – for ikke å snakke om krav og forventninger fra elever og deres foreldre, lokalsamfunnet som sådan rundt den enkelte skole, og den til enhver tid skiftende politiske ledelse.
Hm, når man skriver det slik, virker det jo som om rektoren er det sentrale navet i et enormt komplekst system. Jeg tror virkelig det hadde vært av stor allmenn interesse med et slikt forum, særlig for alle som er tilknyttet skolefeltet i en eller annen kapasitet. Noen der ute som tar utfordringen?