Regn, regn, regn, regn

Uvisst av hvilken grunn (det vil si av helt naturlige årsaker), rinner dette diktet meg i hu i dag:

    REGN
        (Impromptu)

Sigbjørn Obstfelder (1866–1900).

          En er en, og to er to -
          vi hopper i vand,
          vi triller i sand.
          Zik zak,
          vi drypper på tag,
          tik tak,
          det regner idag.
         
          Regn, regn, regn, regn,
          øsende regn,
          pøsende regn,
          regn, regn, regn, regn,
          deilig og vådt
          deilig og råt!

          En er en, og to er to -
          vi hopper i vand,
          vi triller i sand.
          Zik zak,
          vi drypper på tag,
          tik tak,
          det regner idag.


Enkelt, vakkert, og genialt, og fremfor alt en hyllest til regnet!

Ellers også et godt eksempel på metriske virkemidler man kan sette imponerende ord på
 – for eksempel assonans, som er lydlikhet mellom vokaler i trykksterke stavelser (øsende regn/pøsende regn); alliterasjon, som er lydlikhet mellom konsonanter i trykksterke stavelser (deilig og vådt/deilig og rådt); kanskje til og med anaphora, som er å gjenta likt eller nært assosiert språklig materiale i begynnelse av verselinjer for emfase (vi hopper i vand/vi triller i sand/[...]vi drypper på tag); for ikke å snakke om homeoteleuton, som er repetisjon av like endinger i ord (øsende regn/pøsende regn og zik zak [...] tik tak); og kanskje masse annet som jeg ikke har tenkt på?

Diktet er også et godt eksempel på bruk av onomatopoeia, altså lydmalende eller lydhermende ord (zik zak, tik tak), som vi vet Obstfelder brukte hyppig i sin diktning. Men dette virkemiddelet tilhører vel poetikken snarere enn metrikken.

Merk også perspektivskiftene: Det veksler smidig mellom første person flertall i første strofe (vi hopper, vi triller) avrundet med det omnisciente epigrammet det regner i dag, som både oppsummerer første strofe og setter opp neste, der det omnisciente (regn regn regn regn) går over til en vurdering fra et ukjent opplevende subjekt (deilig og vådt, deilig og rådt). Og så da capo.

Det rent fonetisk eller subsegmentalt kompositoriske er likevel det som imponerer mest; prøv for eksempel å lese bare diktets vokaler i rekkefølge.