Mer om nettmediers kommentarfelt og nettanonymitet: «kunstgressing»

Debatten om anonymitet på nettet ble mer omfattende enn jeg hadde trodd; man kan vel gå så lang som å si at den har «rast», helt siden kunnskapsminister Kristin Halvorsen for et par uker siden skrev en etter hvert hyppig omtalt oppdatering på sin Facebookprofil om at nettmediene burde stenge sine kommentarfelt for anonyme bidragsytere, og at «folk får tørre å stå ved påstandene sine sånn at vi kan diskutere dem i dagslys!» Selv har jeg skrevet hvorfor jeg er uenig med Halvorsen og andre som vil begrense muligheten til anonyme kommentarer her, og litt mer om hvorfor jeg mener at det å eventuelt stenge kommentarfelt i de største nettmediene helt er et problem for et informert og demokratisk ordskifte her.

Debatten har absolutt vært perspektivrik, men ett stort, viktig meget interessant moment er ikke berørt, noe som jeg mener er en av de største utfordringene ved fri allmenn tilgang til mediers (alle mediers denne gangen) kommentarfelt, nemlig det fenomenet som kalles astroturfing:  aksjoner som er initiert, og gjerne betalt, av aktører med politiske interesser, men som tilsynelatende fremstår som grasrotaksjoner – altså «skinngrasrotaksjoner», som navnet «astroturfing» betegner godt (AstroTurf er en kommersiell produsent av kunstgress).


Wikipedialenken over gir mange gode eksempler på hvordan dette skjer, de fleste hentet fra USA. Jeg vil trekke frem ett, fra Kina, nemlig den løst sammensatte grupperingen som gjerne benevnes som «50 cent party». Dette er en betegnelse på bloggere og nettdebattanter som, under skinn av å være vanlige privatpersoner, deltar i debatter og poster kommentarer i nettmediene som er positive til kommunistpartiet, og som mottar en liten sum penger for hvert innlegg som støtter opp under partilinjen i den enkelte sak. Formålet er selvsagt å skape et inntrykk blant den jevne mediebruker om at partiet og partiets politikk har en bredere folkelige støtte enn det som er tilfellet i virkeligheten.

Filmen (Astro)Turf Wars tar også for seg denne problematikken, mens den britiske samfunnsdebattanten George Monbiot skriver innsiktsfullt og oppdatert om fenomenet i The Guardian i februar d.å.

Om dette er noe som skjer i stor skala i en norsk virkelighet vet jeg ingenting om; uansett mener jeg at selve fenomenets blotte eksistens fordrer en mer nyansert og innsiktsfull debatt om hvordan vi som samfunn skal legge til rette for det opplyste og deliberative demokratiet de fleste av oss ønsker seg, hvor «kraften i de bedre argumenter» skal få komme til sin rett.

«The trollface», ifølge Wikipedia brukt
 til å indikere trolling.

Derfor mener jeg at vi har større utfordringer i et offentlig ordskifte enn at noen deltagere gjerne vil bevare sin anonymitet. Det bør også være nok å henvise til tråden under aksjonen «Nei til multikulturelt senter på Stiklestad» (har blitt gjort oppmerksom på denne gjennom Øyvind Strømmens kommentar i mandagens Klassekampen om brune blogger) – hvor ytringene er så outrerte og gærne at man ikke vet om man skal le eller gråte – selv om altså alle som gir sin mening i debatten gjør det gjennom sin egen Facebookprofil – for å finne eksempler på utfordringer i en offentlig debatt som ikke lar seg løse ved å hindre folk i å være anonyme. VG melder i dag at de vil begrense sine kommentarfelt til dem som logger seg på gjennom Facebook. At dette skal hindre trollene i å fremme sine vanvittige ytringer, har jeg liten tro på.

Dette er en viktig og vanskelig debatt. Hvorfor tar da så mange til orde for den enkle og tilsynelatende lite effektive løsningen det er å forby anonymitet, i stedet for å tenke kreativt og konstruktivt rundt det å fremme en god debattkultur? Og leser du dette: hva er dine forslag for å fremme en god debattkultur, det være seg på nettet og overalt ellers?