tirsdag 22. oktober 2013

Ambulerende romfolk-drevet kaffebar


Dette er en forretningsidé. Den er helt gratis.

Idéen er enkelt fortalt at man plasserer en kaffeautomat (lik de som allerede finnes i for eksempel Narvesen-kiosker) på en tralle/kjerre/vogn eller tilsvarende, som kan dras/dyttes/sykles rundt, for eksempel i de store byenes gågater og parker og ellers der det er eller samles mange mennesker.  

Disse ambulerende kaffebarene kan betjenes av de av romfolket som er på besøk her hos oss. De kunne fått noen fine uniformer, gjerne inspirert av deres bakgrunn med kanskje et litt «etnisk» tilsnitt, så de er lett gjenkjennbare. Hvis de i tillegg får litt vask og stell, kan det inngi tillit til at de selger et pålitelig og bra produkt. 

Som med stort sett alt annet: Noen har tenkt på dette før. Men min idés kombinasjon av elementer er muligvis litt ny. Skjermdump herfra, hvor det også er en lengre beskrivelse av hvordan dette fungerer.

Selv om man kan kjøpe kaffe på hvert et gatehjørne, er det sikkert et marked for en kaffebar som kommer til deg når du sitter på en benk i Spikersuppa eller på Torgalmenningen og leser en bok eller snakker med en venn og gjerne skulle hatt en kaffe, men ikke gidder å gå til nærmeste kaffebar. Eller når du ser på en eller annen form for tilstelning eller arrangement eller lignende, og du har lyst på kaffe, men ikke vil forlate arrangementet før det er ferdig.

Kanskje kunne man også lage en app, som kan brukes til enten å bestille en kaffe til der du sitter, eller til å «kalle på» kaffebaren til der du sitter, så du kan kjøpe en kaffe.

Jeg tenker selvfølgelig også at dette vil være en positiv måte å sysselsette romfolket på, heller enn at de sitter og tigger. Kanskje det kan endre vårt syn på dem? For eksempel vil det føre til masse kjøp-og-salg-drevet interaksjon mellom romfolket og resten av befolkningen; kanskje tanken om at «kjennskap er vennskap» vil ha noe for seg her. 


Uansett vil det kanskje bli en snakkis, og sikkert få litt medieoppmerksomhet, og garantert generere en bråte CSR-poeng for den eller de som eventuelt tar seg bryet med å gjøre dette.

Som nevnt først: Dette er en helt gratis idé til et nytt forretningskonsept, som hvem som helst kan gjøre hva som helst med. Jeg håper bare at det skjer.


lørdag 8. juni 2013

Hvem skriver OL-propagandaen? «Arven fra Lillehammer» 25.10.12 versus «Derfor sier vi ja til et nytt Oslo-OL» 3.6.13

Eller er det snakk om et rent plagiat? Uansett:
Aftenposten 25. oktober 2012:
Marianne B. Skou, rådgiver, KS bedrift.


Aftenposten 3. juni 2013:
Finn Christian Jagge, Cato Zahl Pedersen, Anne Herseth Barlo, Sara Nordenstam, Janne Svegården, Olaf H. Thommessen.
[…]

Et «regnskap» i plus [sic]
Et regnskap i pluss
OL ga «Lillehammer» (fem kommuner og to fylker) fantastiske idrettsarenaer, etterlengtet infrastruktur, nye kulturbygg, oppgraderte lokalsamfunn.
OL ga Lillehammer-regionen med fem kommuner og to fylker flotte idrettsarenaer, etterlengtet infrastruktur, nye kulturbygg og oppgraderte lokalsamfunn.
[…]

Det totale OL-regnskapet må også omhandle hva OL betydde for folk, hva det ga av opplevelser og muligheter og hva det tilførte av kompetanse.
Et OL-regnskap må også ha med ringvirkninger langt utenfor de ukene lekene varer. Regnskapet må dreie seg om hva OL vil bety for folk, hva det gir av opplevelser og muligheter, og hva det vil tilføre av kompetanse - på arrangørstedene og i hele landet.
Birkebeinerarrangementene hadde ikke vært det de er i dag uten Lillehammer-OL. Hafjell og Kvitfjell hadde ikke eksistert som destinasjoner. Litteraturfestivalen på Lillehammer neppe heller. For å nevne noe.
Birkebeinerarrangementene hadde ikke vært det de er i dag uten Lillehammer-OL. Hafjell og Kvitfjell hadde ikke eksistert som folkekjære sportsdestinasjoner. Litteraturfestivalen på Lillehammer neppe heller.
Hva OL gjorde med noe så uidentifiserbart som «sjelen» til lillehamringer og opplendinger i form av stolthet og tro på seg selv, kan heller ikke undervurderes.

Hva OL gjør med noe så uidentifiserbart som «folkesjelen» i form av stolthet og tro på seg selv, skal heller ikke undervurderes.

[…]

Vitamininnsprøyting

Hva det betyr at ikke bare et lokalmiljø, men en hel nasjon går sammen om et slikt gigantarrangement og hva det betyr å få det til, er heller ikke noe vi kan prissette.

Hva det betyr at ikke bare et lokalmiljø, men en hel nasjon går sammen om et slikt gigantarrangement, og med mye av verdens oppmerksomhet rettet mot seg, er heller ikke noe vi kan sette ren økonomisk pris på.
For ikke å snakke om betydningen av OL for norsk idrett. Det ga en vitamininnsprøyting vi aldri har sett maken til.

Norge tok ikke et eneste gull under Calgary-OL i 1988. I alle årene senere har vi hatt imponerende resultater under flere Vinter-OL. Dette er i stor grad Lillehammer-OLs fortjeneste. Det ga en vitamininnsprøyting norsk idrett aldri har sett maken til.
Og hva med profileringen av Norge og norsk kultur i utlandet?

Innsatsen til tusenvis av frivillige kan omregnes i penger, men hvordan regner man om kompetanseutvikling, arrangementserfaring, omdømmebygging og nasjonal stolthet i kroner og øre? Og hvor mye er idrettsglede verdt? Eller at barn som ellers ikke ville lært å gå på ski, gjør det?

Innsatsen til tusenvis av frivillige kan sikkert omregnes i penger, men hvordan beregner man kompetanseutvikling, arrangementserfaring, omdømme og nasjonal stolthet? Hvor mye er idrettsglede og fremveksten av nye sportstalent verdt? Hva er verdien av at barn som ellers ikke ville lært å gå på ski får lære dette, eller at befolkningen i landets raskest voksende storby får utfolde seg i nye og sårt tiltrengte idrettsanlegg?
[…]

Det er få som i dag tør påstå at OL i 1994 var negativt for Lillehammer, for innlandsregionen og for Norge.

Ikke alt gikk etter planene for Lillehammer. Det er likevel få som i dag kan påstå at OL i 1994 var negativt for Lillehammer, for Innlandet eller for Norge.
Mer enn et idrettsarrangement


Verdier, ja.

OL er et idrettsarrangement. Naturligvis er det det, og bare det, hvis man ikke greier å løfte blikket og se at OL er en mulighet til å skape varige virkninger, langt utover idretten.
OL er et idrettsarrangement. Samtidig OL er noe langt mer. Greier vi å løfte blikket, ser vi også muligheten til å skape varige virkninger langt utover idretten

Noe i retning av det de fikk til i Oslo i 1952, med studentbyen på Sogn, men i vår tid, med våre vyer og våre muligheter.

En fantastisk anledning til å sette miljø på kartet, til å få sving på turistnæringen, til å få fart på byutviklingen og få på plass etterlengtet infrastruktur.
OL er en enestående anledning til å få sving på turistnæringen, få fart på byutviklingen og etterlengtede infrastrukturutbygginger.
[…]


«Arven fra Lillehammer» er sitert etter den originale disposisjonen; klippene fra «Derfor sier vi ja ...» er plassert inn der det passet (og hvorfor deler av teksten fikk hvit bakgrunn, det aner jeg ikke).

Et tilleggspoeng: Som mange sikkert har fått erfare: Det er overordentlig vanskelig å få spalteplass på Aftenpostens debattsider. Oftest svarer de ikke en gang. At de rydder spaltene sine for to nærmest likelydende tekster med platt og pinlig sannsynligvis skattepengebetalt puteargumentasjon er jo et slag i trynet for alle oss andre som aldri kommer på trykk. 

lørdag 6. oktober 2012

Om C. I. Hagen, bønneromsforbud, og hvilke lærdommer vi bør trekke av det

Bønn, som etter alt å dømme foregår i et rom.
Kan føre til selvmordsbombing.
I dag (lørdag 6. oktober) leser jeg på nettavisen dittOslo at Fremskrittspartiets representant i Oslo bystyre Carl I. Hagen vil ta saken om bønnerom på videregående skoler til Stortinget. Ifølge artikkelen sier Hagen blant annet at han vil ha et nasjonalt forbud mot muslimske bønnerom på norske skoler, og begrunner dette med at bønnerom vil føre til «en type segregering, som ville vise hvem som er “gode” muslimer eller ikke. Noen ville føle seg tvunget til å delta», og viser til at han «får rapporter om mange som blir presset til å bruke Hijab eller fotside klær. Muslimske kvinner som går vestlig kledd risikerer å bli kalt horer. Noen nekter å delta i ordinær gymundervisning og det kommer krav om kjønnsdelt svømmeundervisning». Dette presset kommer ifølge Hagen fra radikale muslimer.

Dette er et klokt initiativ fra Hagen. Muslimske bønnerom rundt om på skolen vil sannsynligvis tiltrekke seg ekstremistiske elementer, som igjen vil radikalisere unge norske muslimer, bidra til økt gruppepress mot dem som allerede er, eller er i ferd med å bli, bedre integrert i det norske samfunnet, og vil – i aller verste fall – kunne skape et klima som kan legge til rette for at en ung norsk-muslim vil utøve terror, enten i utlandet, eller i verste fall på norsk jord. Og hvilken rektor vil vel ha på sin samvittighet at det at han la til rette for bønn, kunne forårsake noe slikt?

Men jeg synes ikke Hagen går langt nok. Muslimer møtes jo meg bekjent i bønnerom for å ha bønn hver eneste fredag? Kan vi ikke også der risikere at mer moderate muslimer føler at de blir presset til å delta av de som er mer radikale? Og at disse møtepunktene kan benyttes av eldre og mer radikale elementer til å radikalisere de yngre? Jeg mener at om Hagen skal ha noe som helst troverdighet i denne saken, så bør han ta den logiske konsekvensen av sin egen argumentasjon, og også gå inn for å forby bønnerom som ikke er tilknyttet skoler.

Videre vil jeg hevde at man med fordel kan benytte seg av den samme strategien for å få bukt med veldig mange av de problemene samfunnet sliter med i dag, som har den fellesnevneren at de er forårsaket av at enten institusjoner eller lokaliteter legger til rette for at mennesker kommer sammen på forskjellige måter. Den katolske kirken har for eksempel tiltrukket seg pedofile elementer i århundrer. En meget enkel og effektiv måte å få bukt med dette problemet på – altså overgrep av katolske prester mot yngre gutter i den katolske kirken – må jo være å avvikle den katolske kirken en gang for alle. Ingen katolsk kirke = ingen katolske prester spesielt eller katolikker generelt = ingen pedofili i den katolske kirken.

Men dette vil selvsagt ikke bli en endelig løsning på problemet med pedofili. Det vil jo fortsatt finnes både voksne, barn de kan forgripe seg på, og steder det kan foregå. Én måte å gå frem på kunne være å forby alle steder voksne og barn møtes: skolen, fritidsklubber, idrettsforeninger, musikkorps, og så videre. ALLE disse arenaene tiltrekker seg jo overgripere, og tar man vekk arenaene, tar man vekk mulighetene for overgrep.

Men likevel er det jo ingen garanti, man kan jo risikere at overgripere finner frem til barn andre steder. Derfor tror jeg det tryggeste er å avvikle systemet med prokreasjon, altså det at mennesker produserer avkom, siden det faktisk er den faktiske forekomsten av barn som skaper anledningen for pedofili og dermed må være roten til dette problemet. Så: ingen barn = ingen form for dårlig behandling av barn, for eksempel pedofili.

Denne formelen tror jeg vi med samfunn som hell kunne overført til alle sektorer. Har vi problemer i trafikken, for eksempel at noen kjører for fort, kan vi jo bare forby all trafikk. Har vi problemer med promillekjøring, kan vi forby alkohol. Om vi har problemer med uetisk behandling av dyr, kan vi jo bare slutte med dyr. Og så videre.

Og, som vi vet, de fleste ulykker skjer i hjemmet, og det er i nære relasjoner det forekommer mest vold. Så det er helt klart at det er her det vil være mest å hente på å innføre forbud. Hva med å avvikle ekteskapet? Og å forby folk å bo sammen? Eller å innføre et forbud mot i det hele tatt å ha et hjem? Her, og sett i sammenheng med forbudet mot å få barn, tror jeg vi kan begynne å nærme oss en formel for et samfunn helt uten vold, overgrep, ulykker og problemer av noe slag.

Hagen har satt i gang noe her, ønsker ham lykke til! 

torsdag 16. august 2012

TRANSLATE OR DIE

I anledning oppstart på mitt nye studieprogram, master i oversettelse, og for samtidig å overbevise dem som trenger det (for eksempel undertegnede) om at det jeg tar til på nå, er en (samfunns)nyttig beskjeftigelse, bringer jeg følgende smått apokalyptiske sitat:

As this world shrinks together like an aging orange and all peoples in all cultures move closer together (however reluctantly and suspiciously) it may well be that the crucial sentence for our remaining years on earth may be very simple:
           TRANSLATE OR DIE.
The lives of every creature on the earth may one day depend on the instant and accurate translation of one word.

Paul Engle, Writing from the World II, 1985.

Nå skal det tillegges at dette ble skrevet mot slutten av den kalde krigen, da trusselen om MAD fortsatt var høyst levende for veldig mange. Likevel, det er jo ganske rocka, og man vet jo aldri hva fremtiden vil bringe. Mulighetene for en total utslettelse av alt liv er jo overhodet ikke borte, selv om trusselen er mindre overhengende nå enn den var da. Så: Oversettelse er viktig!

Lærerråd - et profesjonsnært tenkerom

Bloggkollektivet Lærerråd er i gang!

Sammen med Klara, Ane, og noen venner som jeg enda ikke kjenner, er jeg altså utrolig stolt over å kunne si at jeg deltar på dette nye profesjonsnære tenkerommet for skoleinteresserte mennesker.

Som mange sikkert vet, var lærerrådet en institusjon som tidligere fantes på den enkelte skole, men som ble avviklet under Hernes' tid som utdanningsminister. Etter hva jeg har forstått, var begrunnelsen å gjøre skolen mer styrbar, og dermed lettere reformerbar, ved å fjerne et brysomt maktorgan på grasrota.


Slik kunne kanskje et lærerråd se ut; uansett, en institusjon som er forsvunnet fra skolen. Denne bloggen er vårt bidrag til igjen å gjøre det interessant å ta lærere med på råd.

Mange oppfattet nok lærerrådsmøtene som litt syklubbaktige mens de holdt på – og det var først da de var forsvunnet, at man oppdaget rådenes egentlige verdi, og hva man hadde mistet.

Vårt utgangspunkt er at vi antar at lærere er sultefôret på fora for drøfting og samtenking, samtidig som vi mener at lærerstemmer – og andre grasrotstemmer, som elever, lærere, og skoleledere – mangler i den mer offentlige samtalen om skole, som i altfor stor grad er okkupert av profesjonelle menere.

Vi håper at Lærerråd kan bli et forum med lav terskel for deltagelse, både i kommentarfeltene under innleggene, og for alle dem som måtte ønske å bidra med vikarinnlegg på bloggen. Ta kontakt!

torsdag 10. mai 2012

Om utdanning, kvalitet, og Vanebo

Tidligere Fpu-leder, nå Civita-lærling, Ove @Vanebo besvarer i gårsdagens Universitas sitt eget spørsmål «Hva er kvalitet i utdanningen?». Jeg er generelt positivt innstilt til mer kvalitet i utdanningen, men etter å ha lest Vanebos kronikk, er jeg positivt overbevist om at spørsmålet om hva kvalitet er, ikke bør overlates til Vanebo og hans meningsfeller.

For eksempel skriver Vanebo at «regjeringen prøver å få til et begrep om kvalitet, bl.a. gjennom forskriften om kvalitet i høyere utdanning. Dessverre er ofte utfallet at man konkluderer med at det ikke er mulig å rangere noe som helst.» Så Vanebos definisjon av kvalitet i høyere utdanning er «noe som helst som kan rangeres»?

Videre skriver han, om sin tid som ungdomspolitiker, at «jeg kan knapt huske at temaet kvalitet var på dagsorden. Kanskje fordi vi vet for lite om emnet?» En annen mulig årsak til denne påståtte historiske mangelsykdom er jo at Vanebo ikke har noe godt begrep om hva kvalitet faktisk er, og at dette ualminnelig arrogante «vi» egentlig bare har én referent i den virkelige verden. Den tolkningen understøttes av (i) setningen «skal man legge til grunn [for [måling av?] kvalitet] tilfredshet, karakterer, erfaring blant professorene eller mer eller mindre diffuse begreper som «originalitet»?» hvor svaret gjennomgående er «nei», og (ii) at Vanebos løsning på problemet er studiekvalitet.no, hvor ingen av indikatorene sier noe om kvalitet. 

Jeg kunne gått gjennom hver enkelt indikator, men nøyer meg med to: En av indikatorene er poenggrenser for å komme inn på de respektive utdanningene, som er et absurd mål på kvalitet, i og med at dette er et mål på noe som skjer før studenten begynner på utdanningen, og altså ikke kan si noe som helst om utdanningens kvalitet. En annen er «verdier fra kandidatundersøkelsen», som er subjektive gjennomsnittsvurderinger på et så høyt abstraksjonsnivå at de ikke på noen måte kan gi noen informasjon til dem som tilbyr utdanningen om konkrete tiltak for å gjøre utdanningen bedre (som i følge den ovenstående tekst er et viktig poeng for Vanebo), og like gjerne kan si noe om for eksempel generell trivsel som for eksempel god og formålstjenlig underveisvurdering, eller godt skrevet pensum, eller inspirerende forelesninger, og dermed ikke sier noe meningsfullt om kvalitet.

(Men hadde vi kunnet gi en informert sammenlignende beskrivelse, utdanning for utdanning, av studiets underveisvurdering; eller av pensum, for eksempel om det var godt skrevet, relevant, oppdatert og interessant; eller av forelesningene, for eksempel om de var inspirerende og relevante; eller av kontakten mellom studenter og vitenskapelige ansatte; eller av den hjelp, støtte og oppfølging utdanningenes respektive administrasjon gav studentene; eller av sammenhengen mellom utdanningens beskrevne kompetanseområder og hvordan disse er operasjonaliserte og realiserte i undervisningen, og vurderte mot slutten av utdanningen; osv, osv, kunne vi nærmet oss en beskrivelse av en utdannings kvalitet.)

Vanebo skriver også at «muligens bidrar også manglende kunnskapsoversikt til at enkelte universiteter blir monomane innenfor visse områder, og kun opptatt av det man er god på.» Muligens? Dette er latterlig. Har Vanebo en god grunn til å mene dette, bør han komme med den. Ellers er det jo bare en håpløs spekulasjon. Når i tillegg «manglende kunnskapsoversikt» skal bøtes på med studiekvalitet.no, hvis innhold ikke kan sies å komme inn under noen meningsfull definisjon av kunnskap, blir det absurde fullkomment.

Ellers er det nivå av arroganse her, som det er vanskelig å vite om man skal le eller gråte av. Oppsummert er Vanebos poeng noe slikt som at «frem til nå har absolutt ingen i hele Norge visst noe om kvalitet, alle andres forsøk på å si noe om det har vært neglisjerbare, mens vi derimot, både (i) vet hva det er, og (ii) har laget en kvalitetsoversikt som alle dere andre kan bruke». Tenker Vanebo på seg selv som en slags kvalitetsjesus?

«Til sist er åpenhet også et godt prinsipp.» Jadda jadda. Men å bruke et ideelt prinsipp som brekkstang og finklær for et misforstått tiltak neddynket i blå-blå ideologi, burde rammes av noen andre gode prinsipper, som for eksempel prinsippet om generelt å avstå fra kynisk og instrumentell bruk av gode prinsipper.

onsdag 2. mai 2012

Lukt av hasj og løk, snitting av fitter

Hans Rotmo har i dag fått mye oppmerksomhet (NRKVG) og til dels sterk kritikk for teksten til sangen «Vi fra andre», som ifølge Rotmo selv er ment som et innspill i innvandringsdebatten. Teksten er bygget over Wergelands «Vi ere en nasjon vi med»; originalens «vi» er beholdt, men denne gangen er det altså «innvandrede til Norge» som er den pronominelle referenten, og sangen blir dermed en katalog over hva dette «vi» er, gjør og mener per i dag. Sangen kan lastes ned fra Rotmo sin egen hjemmeside, hvor du også kan lese Rotmos egen kommentar til teksten.

«Vi fra andre» er hentet fra denne plata. 
Mange har i dag ment at sangteksten er rasistisk, at den fremmer stereotypier, og at den ikke har noen rot i virkeligheten. For eksempel fremstilles innvandrede som at de (generelt, må man tro, det er et ganske stort «vi» her) lukter løk og hasj, at de snylter på velferdsstaten, at de ønsker en total omveltning i samfunnet, og så videre. Verseparet «Omskjæring er vår kultur/Og vi har mer på lur» viser tydelig at «vi» bringer med seg en kultur som ikke bare er eksotisk men også uakseptabel i et samfunn tuftet på vestlige verdier, og at de også har en ukjent og potensielt truende side, altså at det er «mer der det kommer fra».

Jeg mener imidlertid at dem som har reagert i dag, ikke har sett nøye nok på teksten: Dette er opplagt ikke ment rasistisk, men derimot satirisk. Via det selvbekjennende «vi»'s håpløst virkelighetsfjerne gjennomgang av sin gruppes grunnleggende felles kjennetegn, demonstrerer Rotmo med all mulig tydelighet hvilket forvrengt, misforstått og stereotypt bilde «folk flest» har av «innvandrere», et bilde som gjennomgående ser ut til å være dannet langt fra enhver reell kontakt med den virkelige verden – altså de menneskene som grupperes under dette bildet, og deres handlinger og holdninger. Resultatet blir gjerne, som teksten så utmerket viser, en meningsløs collage av løst og fast, rykter og fordommer, halv- og usannheter, og håpløse generaliseringer. Dette bildet – som dermed selvsagt blir mytisk, og enten ikke i det hele tatt, eller i veldig liten grad, basert på en reell virkelighet – blir så igjen brukt til å snakke om alle innvandrere som en homogen gruppe med essensialistiske fellestrekk, hvis essens er kvalitativt forskjellig fra «vår».

Det Rotmo gjør, er å gradvis gjennom teksten dekonstruere dette «vi»-et leseren/lytteren starte med, slik at det, nå vi nærmer oss slutten, refererer til så mye likt og ulikt, at det ikke lenger kan referere til noe som helst, og i hvert fall overhodet ikke til «alle innvandrede», som så igjen blir et intetsigende konstrukt, altså uten reelt innhold. Vi står dermed igjen med en ubrukelig gruppebetegnelse, og må, for å skape ny mening, benytte oss av et mer presist, informert og virkelighetsnært språk.

Dermed fungerer teksten på minst to plan: Den blir en slående og presis satire over hvordan de fleste av oss så altfor ofte snakker om «oss» og «dem», ved at Rotmo fjerner karakteristikkene så radikalt fra den virkelige verden, og så bruker disse til å beskrive en hel og ekstremt kompleks og sammensatt gruppe. Derigjennom blir denne gruppen så heterogen at den ikke kan sies å eksistere – jf. verselinjen «hver tyrkisk mexicansk polakk» – og vi blir dermed, når teksten er ferdig, overlatt begrepsløse til oss selv, og tvunget til å reeksaminere det språk og de gruppebetegnelsene (og, om vi i det hele tatt skal/bør ha gruppebetegnelser) vi til nå har hatt.

Bra av Rotmo!

fredag 13. april 2012

Vil vi ha skolenarkorazziaer? Følg debatten mellom Høyre og Elevorganisasjonen!

Som mange av oss som har vært ute i praksis rundt omkring på de videregående skolene i Oslo og Akershus har førstehånds erfaring med, er det nå blitt mer og mer vanlig med besøk av politiets hundepatruljer, som gjennomsøker klasserommene på leting etter narkotika.

Denne praksisen begynte i 2008 som et samarbeid mellom Oslo-politiet og Utdanningsetaten i Oslo, som et av flere rusmiddelforebyggende tiltak blant ungdom. 

Kritikerne har vært mange, blant annet advokat Jon Wessel-Aas, som på sin blogg karakteriserer dette som «ulovlig og menneskerettsstridig»; Elevorganisasjonen, mest tydelig artikulert av påtroppende leder Axel Fjeldavli (@fjeldavli); og av lokale elevombud og elevråd – for eksempel elevrådet på Frederik II videregående skole i Fredrikstad (se bildet under), som i høst, like etter 22. juli, opplevde en uanmeldt narkorazzia på sin skole som meget ubehagelig og sjokkerende. Reaksjonen fra elever og elevråd kan leses for eksempel her og her; Rektor på Frederik II begrunner aksjonen her.

Tilsvar til den generelle kritikken mot denne praksisen i Oslo, og en mer utdypet begrunnelsen av hvorfor den er nødvendig, kan leses her og her.

Nå har en bredt sammensatt (alle partier minus KrF og V) Justiskomité på Stortinget gitt denne ordningen sin velsignelse, og oppfordrer til at den skal utvides. I komiteens innstilling står det som forslag til stortingsvedtak at «Stortinget ber regjeringen sikre at politiet har adgang til å gjennomføre forebyggende tiltak med bruk av narkotikahund, herunder på skoler», og at «Stortinget henstiller til regjeringen å sikre at det etableres flere narkotikahundekvipasjer til bruk for politiet». Innstillingsteksten inneholder også en omfattende begrunnelse for komiteens vedtak.
Axel Fjeldavli, EO

André Oktay Dahl
I kjølvannet av dette vedtaket foregår det akkurat nå en ualminnelig informert og spennende debatt på desk.no mellom ett av medlemmene i Justiskomiteen, Høyres André Oktay Dahl (@AndreOktayDahl), og nevnte Axel Fjeldavli fra Elevorganisasjonen. Dette er en debatt om viktige og grunnleggende samfunnsspørsmål, i skjæringspunktet mellom grunnleggende rettsikkerhetsidealer og viktig forebyggende ungdomsarbeid. Hvor hellig er dette målet, og hvilke midler kan man bruke for å oppnå det? Og er det riktig å kalle det «razzia», eller er det bare snakk om «frivillige undersøkelser»? Tidligere i dag leverte Axel sin tredje replikk i ordskiftet, og André har én dag å svare ham på. Følg debatten!

Ellers skrev jeg denne posten for LPU-bloggen litt tidligere i dag, men, som man vil se, er den nede for øyeblikket (og verdens morsomste google-søk er all my posts are gone, 2,5 mrd [sic] treff), så jeg poster dette her istedenfor. 

Av den grunn er det ovenstående forsøkt holdt i en mest mulig nøytral tone. Personlig er jeg selvsagt grunnleggende mot denne praksisen, og ser på det som et utålelig rettssikkerhetsmessig overgrep, forhåpentligvis ulovlig, og sannsynligvis helt uten effekt. Og dobbeltmoralistisk: Hvorfor foreslår for eksempel ikke Høyre narkorazziaer på Stortinget, eller i Høyres Hus? Etter Warloe-saken tidligere i år burde dette være likeså naturlig, og med en like godt begrunnet mistanke, som den kollektive mistanken man utsetter elevene for. Min oppfordring til Elevorganisasjonen, eventuelt til et lokalt elevombud eller elevråd, er å anmelde dette, slik at det kan bli prøvd i retten.

Utover dette kan jeg bare slutte meg til Wessel-Aas' juridiske betenkning som jeg lenket til over, og denne glimrende kritikken, ført i pennen av Martin Grüner Larsen.

onsdag 11. april 2012

Tenk nytt om lærermangelen

[Oppdatering 20.04.2012: Onsdag 18. april fikk vi hyggelig nok svar fra kunnskapsminister Kristin Halvorsen på vår kronikk. I sitt tilsvar sier Halvorsen blant annet at formålet med rekrutteringsdelen av GNIST-partnerskapet var å motvirke den nedgangen i søkningen til lærerutdanningene man hadde observert frem til og med 2008; at rekruttering bare er ett av flere virkemidler for å sikre et tilstrekkelig antall kompetente lærere og førskolelærere i fremtiden, i tillegg til «nye lærerutdanninger, et permanent system for videreutdanning av lærere, og et nasjonalt rektorprogram»; og at «innføringen av en nasjonal minstestandard for lærertetthet vil sikre at «alle elever blir sett og får en opplæring tilpasset sine egne forutsetninger», og at «mindre elevgrupper kan gjøre det mer attraktivt å søke seg til læreryrket.» Hele innlegget fra kunnskapsministeren kan leses her.]

Klara Furuberg og undertegnede har skrevet følgende kronikk, som står på trykk i dagens (11. april) utgave av Dagsavisen. Som en ekstra sørvis for den nysgjerrige/vitebegjærlige/kritiske leser har jeg tatt med en god del relevante lenker/henvisninger i denne posten. Anbefaler spesielt KD/TNS Gallups grundige rapport «‘Reservestyrken’ av lærere. Utdannede lærere som ikke jobber i skolen. Hva kan bringe dem tilbake?», som vi henviser til i teksten vår. Og siden det bare var bilde av meg på nyemeninger.no, limer jeg inn et pent bilde av Klara her i denne posten (se bildet).

Klara Furuberg, student
MiLoSiS ved Universitetet i Oslo.
Varsler om en nært forestående katastrofal mangel på lærere er et gjentagende fenomen i vår felles samtale om skole. 7. mars d.å. melder VG at SSB har studert tallene, laget sine prognoser for fremtiden, og nok en gang konkludert med at vi kommer til å lide av lærermangel: 18 000 i 2020.

Regjeringens strategi for å møte denne utfordringen er en satsning for å øke rekrutteringen til lærerutdanningene, den såkalte GNIST-satsningen. Vi tror at den eneste effekten av en slik strategi er at vi heller ikke i fremtiden vil mangle varsler om lærermangel.
GNIST-satsningen har en foreløpig (per våren 2011) prislapp på 59 millioner kroner.*** Virkemidlene er flere, blant annet den påkostede reklamekampanjen «Har du det i deg?». De siste tallene tyder på at kampanjen har ført til økte søkertall. Ettersom vi selv er lærerstudenter, synes vi dette er fantastisk, og ønsker alle nye studenter velkommen til yrket.
Dessverre tror vi at en meget stor andel av dem med lærerutdanning i fremtiden vil ende opp i andre yrker – av de samme årsakene som de gjør det allerede i dag. Per i dag jobber nærmere femti prosent av utdannede lærere ikke i skolen. Det faktum alene burde fortelle oss at vi har et helt annet problem enn rekruttering til utdanningen. Lærere velger vekk skolen fordi den ikke oppleves som en attraktiv arbeidsplass; og ikke minst, fordi de får mer attraktive tilbud utenfor skolen. Den store utfordringen ligger i å holde på lærerne!
Og da er det kanskje ikke så dumt å låne øre til hva de som allerede har en lærerutdanning, men som har valgt vekk læreryrket, ønsker for å komme tilbake til skolen: De ønsker at den totale belastningen i yrket reduseres; de vil ha mindre klasser og mer tid til den enkelte elev; anledning til mer fokus på fag og undervisning; styrket skoleledelse, og en tydeligere pedagogisk leder; nødvendige ressurser til undervisningsmateriell; økt status; og en lønn som matcher den de har nå.
Hvordan vet vi alt dette? Det er fordi Kunnskapsdepartementet (KD) allerede har funnet det ut for oss. I rapporten «‘Reservestyrken’ av lærere: Utdannede lærere som ikke jobber i skolen. Hva kan bringe dem tilbake?» har KD kartlagt årsakene til at personer med lærerkompetanse ikke jobber som lærere. Burde man ikke sette inn ressursene på å følge opp funnene fra sin egen rapport, og satset på dem som allerede er utdannede lærere? Altså en reell satsning, heller enn en «satsning».
Vi kunne til og med ha opplevd at læreryrket hadde fått status av seg selv, som igjen ville økt interessen blant unge for å bli lærere, som ville tiltrukket flere og bedre kvalifiserte søkere til lærerutdanningene – som ikke hadde trengt å øke kapasiteten, siden de uteksaminerte kandidatene i større grad ville fått lyst til å bli værende i det yrket de var utdannet til.
Finnes det et motsvar til GNIST i Finland? Nei. I Finland er det mellom syv og ti søkere per ledige plass i lærerutdanningene.* Grunnen er selvsagt at blivende studenter oppfatter læreryrket som attraktivt. Heller enn å satse på en elev med gode karakterer som kan tenke seg å bli lærer i fremtiden, bør det være mye viktigere å satse på dem som jobber i skolen akkurat nå.
I det hele tatt bærer KD sin politikk preg av at de ikke har frigjort seg fra myten om hva som skaper den gode lærer. Så lenge gnisten er tent, og du tror at du «har det i deg», skal det vare resten av yrkeslivet. Du må ikke forvente en utdanning som finansieres på samme måte som andre profesjonsutdanninger, enn si gode muligheter til etter- og videreutdanning, eller et departement som er interessert i å tilrettelegge for at hverdagen din er best mulig. Den eneste vinneren i dagens situasjon er de store reklamebyråene, som utvilsomt står overfor en retorisk utfordring når de skal overtale the best and the brightest til å bli lærere.
Men det er en ekstra dimensjon til denne debatten: I motsetning til hva den tunge satsningen på rekruttering for å løse et fremtidig problem kan gi inntrykk av, er vi allerede nå midt i en situasjon med til dels prekær lærermangel. Her er det nok å trekke frem noen få eksempler: I Oslo kommune er seks prosent av ansatte lærere uten lærerkvalifikasjoner; i mange kommuner, særlig i distriktene, er det tilsvarende tallet rundt eller over tjue prosent; i hele landet er det mangel på kvalifiserte skoleledere; og enhver skoleleder (og elev) vet hvor vanskelig det er å skaffe kvalifiserte vikarer, om enn vikarer i det hele tatt – om skolen er så heldig å faktisk ha et vikarbudsjett.
Hadde vi derfor rettet satsningen mot de som er lærere allerede i dag – både de som jobber i skolen, og de som ikke jobber i skolen – kunne vi faktisk begynt å løse en situasjon som er mye verre enn en fremtidig lærermangel: Den lærermangelen vi har akkurat nå.
Og vi registrerer at det i disse dager er førskolelærerne som står for tur for satsning, under overskriften «Verdens fineste stilling er ledig». Eller vent: ikke førskolelærerne, men rekruttering til førskolelærerutdanningene. Formålet er å skaffe 4 000 nye førskolelærere til landets barnehager – samtidig som minst like mange** allerede utdannende førskolelærere i dag jobber i andre yrker.
På tide å tenke nytt om lærermangel?

*Dette er litt kompliserte tall, og forskjellige instanser opererer med forskjellige tall. Vår formulering er basert på følgende fra Den finske ambassaden i Norge: «Ifølge undervisningsministeriets PISA-infoside er det 10–15 % av søkere til lærerutdanning som får studieplass.»   
**Vi har bevisst (og litt utspekulert) vært litt vage her, siden dette er basert på ca 9 år gamle tall fra SSB. Den gang jobbet i overkant av 45 % (over 13 500) sysselsatte førskolelærere ikke i barnehager. Vi har prøvd så godt vi har kunnet å få tak i oppdatert tallmateriale, men det lyktes oss ikke innen denne kronikken ble publisert. Er det noen der ute som kan kvalifisere påstanden vår?

[Oppdatering 12. April: Her er en del relevante tall og fakta fra Utdanningsforbundet, blant annet mer oppdaterte tall om hvor førskolelærerne jobber.]  

*** Disse tallene er basert på et oppslag i VG. GNIST har skrevet en presisering om disse tallene på sine nettsider, og det kan se ut som om de 59 millionene er summen avsatt til de samlede satsningene på rekruttering til lærer- og førskolelærerutdanningene.

mandag 27. februar 2012

Kvinnesyn på Dagbladets forsider – og hvem er billedredaktøren?

Innledning, utfordring
Gjennom et imponerende stykke induktiv resonnering har andre før meg kunnet slutte seg til at valg av bilder, innhold og tematikk på Dagbladets nettsider uten tvil må tilsi at sidene redigeres av en kåt fjorten år gammel gutt (selv om det i det siste kan virke som han har blitt overflyttet til et av Dbs søsternettsteder, kjendis.no).

Inspirert av denne slutningen, og fremfor alt det empiriske arbeidet som nødvendigvis må ligge bak, tenkte jeg at jeg skulle gjøre en lignende undersøkelse for forsidene til papirutgaven av Dagbladet. Kan man, ved å studere forsidene, trekke noen slutninger om personligheten til de som er ansvarlige for å redigere disse – og til og med finne ut nøyaktig hvem de er?

For å begrense oppgaven litt, har jeg valgt bare å fokusere på valg av bilder, og bare på bilder av personer. Oppgaven blir derfor å finne ut hvem som er billedredaktør for Dagbladets forsider, basert på en analyse av hvilke bilder han plukker ut (og at det er en kvinne, det er ... eh, la oss bare med en gang slå fast at det ikke en kvinne).

Spørsmålet er altså: Hva sier billedmaterialet på Dagbladets forsider om den personen som redigerer disse bildene?

Metode
Jeg vil ta utgangspunkt i en statistisk analyse; så foreta en vurdering av tallmaterialet den statistiske analysen genererer; og endelig en kvalitativ analyse av det angjeldende billedmaterialet. Innledningsvis vil jeg derfor forklare fremgangsmåten for datautvalg for analysen, og fremfor alt hvordan jeg har gått frem for å kode dataene i variabler og kategorier.

Datamaterialet er utelukkende hentet fra Dagbladets forsider. Jeg har begrenset meg til forsidene for i år, altså alle forsidene fra og med 2. januar til og med 26. februar 2012. Jeg har bare sett på hovedutgaven av Dagbladet, og dermed ikke tatt med forsider til innstikk eller bilag som Magasinet og lignende; jeg har begrenset analysen til bilder av mennesker, og utelukket bilder av andre objekter; og jeg har tatt vekk «gruppebilder», her definert som bilder med flere enn tre personer avbildet (siden de var vanskelige å telle; det er likevel bare snakk om en håndfull bilder i denne kategorien).

Hvert bilde er vurdert langs fem overordnede variabler, på følgende måte: 

Bilde 1. Eksempel på kategorien illustrasjonspar
til venstre; eksempel på kategorien kvinne til høyre.
Den første variabelen er – kanskje litt misvisende – kalt kjønn. Her er kategoriene kvinner, menn, og såkalte illustrasjonspar. Dette siste høres kontraintuitivt ut, men noen bilder passet kun i denne siste kategorien. Et illustrasjonspar er her definert som et par som bare illustrerer en sak (jf. Bilde 1), men hvor identitetene til de avbildede personene er ukjente (og for dem som tenker utenfor boksen nå, så er svaret at nei, det tallet er lik null). I bilder med par hvor identitetene til de avbildede er kjente (jf. Bilde 2 under), har jeg valgt å kategorisere dem enkeltvis, altså under henholdsvis menn og kvinner.

Bilde 2. For så vidt et par, men da begge personenes identitet er kjent, kategoriseres de som henholdsvis kvinne og mann.
Den neste variabelen er relativ plassering. Her er det to kategorier, sentral og perifer. Sentral er definert som rektangelet rett under Dagbla'-logoen, som i Bilde 2 (her varierer layouten litt, men det er aldri tvil om hva som må regnes som henholdsvis sentral og perifer plassering), mens perifer er plasseringer overalt ellers på forsidene (jf. Bilde 1, hvor begge bildene er plassert perifert).

Den tredje variabelen har to kategorier, person og illustrasjon. Alle bildene er delt i to grupper, hvor kategorien person er gitt til navngitte, og/eller gjenkjennbare personer (jf. Bilde 2), mens kategorien illustrasjon er gitt til rene illustrasjonsbilder, med det som er ment å være ikkeidentifiserbare bilder av mennesker (jf. Bilde 1).

Bilde 3 viser til venstre Jarle Andhøy som seg selv, og dette bildet blir derfor kategorisert som person; og til høyre en kvinne i et rent illustrasjonsfoto, som derfor blir kategorisert som illustrasjon.
Bilde 3. Jarle Andhøy til venstre, kategorisert som person. Ukjent kvinne til høyre, kategorisert som illustrasjon.
Den fjerde variabelen er litt mer komplisert. Her er bildene kategorisert etter hvilken rolle personen som er avbildet har, eller hvilken tilstøtende tematikk som er mest sentral i overskriften bildet står til. Jeg har altså kategorisert alle bildene etter hvilken tematikk som er behandlet i saken det enkelte bildet står til (og her forutsetter jeg i hvert enkelt tilfelle at dette er gitt av overskriftene). Jeg har laget tolv forskjellige tematiske kategorier, som jeg vil referere til underveis:

(1) helse; (2) åpenhjertighet; (3) trening; (4) samfunnsspørsmål, kriminalitet, debatt; (5) bedrift; (6) skuespiller, sanger; (7) kropp, skjønnhet, utseende; (8) sex, dating, festing; (9) trener, sportsutøver; (10) «Dagbladet hjelper deg», økonomi, utdanning, yrkesvalg; (11) vær; og (12) foreldreskap. Jeg vil komme tilbake til disse kategoriene under; foreløpig kan jeg si at bildet til høyre i Bilde 3 for eksempel vil bli plassert i kategorien helse; mens bildet til venstre vil bli plassert i kategorien bedrift, her i betydningen dåd eller bragd.

Man vil se at det er litt blanding av det jeg vil kalle henholdsvis funksjonelle (eksempelvis skuespiller, sanger, eller trener, sportsutøver) og tematiske (eksempelvis trening, eller sex, dating, festing) kategorier. Grunnen til at jeg har valgt å gjøre det slik, er at det stemmer overens med vektleggingen i overskriftene: noen ganger er tematikken så knyttet til en persons funksjon, at det er nærliggende å bruke funksjonelle kategorier. Men som man vil se, er de fleste bilder kategorisert etter tematikk, siden det oftere er et naturlig fokus i overskriftene.

Følgende bilder (Bilde 4) illustrerer dette poenget tydeligere: Selv om Lene Alexandra er sanger og skuespiller, og dermed kunne ha blitt kategorisert som det, handler det her om åpenhjertighet, og dette bildet kommer dermed i den kategorien. Petter Northug blir kategorisert som trener, idrettsutøver, siden han her er avbildet i kraft av sin funksjon som det.

Bilde 4. Lene Alexandra, i den store her litt bredt definerte kategorien åpenhjertig; Petter Northug, som idrettsutøver.
I den femte og siste variabelen har jeg kategorisert bildene etter hvorvidt ansiktet til den avbildede synes eller ikke (jf. Bilde 5, hvor bildet til høyre ikke viser ansiktet til den avbildede); her vil det altså bli to kategorier, synlig og ikke synlig ansikt.