lørdag 6. august 2011

Om anonymitet på nettet, ytringsfrihet, og mer demokrati

I kjølvannet av tragedien 22. juli har nettanonymitet, brunbloggere, antijihadistiske nettsider, og generell oppførsel på nettet kommet i fokus. Spørsmålet som stilles er noe sånt som dette: Har anonyme nettdebattanters eskalerende ekstremisme og ghettoisering skapt en idéverden som har bidratt til å fostre en massedrapsmann?

For eksempel skriver Kristin Halvorsen følgende på sin Facebookside: «Kan ikke bare alle nettredaktører umiddelbart bestemme at på deres sider aksepteres ikke anonyme innlegg? Folk får tørre å stå ved påstandene sine sånn at vi kan diskutere dem i dagslys!» Hun får i Aftenposten fredag 5. august støtte av Petter Bae Brandtzæg, som blant annet skriver at «diskusjonen om anonym nettkommunikasjon er viktig fordi den kan ha skapt et klima for ekstreme ytringer som kan ha næret Anders Behring Breivik. Anonyme fora kan bidra til en eskalering av ekstreme meninger og rekruttering av høyreekstreme meningsfeller.» Konklusjonen til Bae Brandtzæg blir at «demokratiet er tjent med en åpen og fordomsfri debatt i nettavisenes kommentarfelt. Nettavisene bør derfor ikke tilrettelegge for anonyme rop etter lasermannen. Følg heller Kristin Halvorsen råd: Alle nettredaktører bør umiddelbart bestemme at på deres sider aksepteres ikke anonyme innlegg.» Halvorsen og Bae Brandtzæg er ikke alene om å fremme disse tankene.

Jeg deler verken analysen eller konklusjonen til de ovennevnte
(obs: de følgende avsnittene blir litt klipp og lim av det jeg allerede har skrevet i debattrådene under de nevnte innleggene). I en tid hvor mange, som for eksempel statsministeren og Oslos ordfører, sier at vi skal møte den forferdelige tragedien 22. juli med mer demokrati, mener jeg at dette er en oppskrift på nøyaktig det motsatte: en begrensning av demokratiet, ikke en utvidelse og styrkning av det.

Knapt noen er uenige i at nettet er en flod av kommentarer og debattinnlegg som er utidige, ubehagelige, uhøflige, rasistiske, kontraproduktive og hatske. Generelt er det ikke min erfaring at fravær av anonymitet hindrer dette nevneverdig, men det er ikke det viktige her. Poenget er at Bae Brandtzæg og Halvorsen sin løsning på dette ikke er god, eller adekvat – men snarere en klassisk illustrasjon av det velkjente ordtaket om babyen og badevannet. 

Slik jeg ser det, er det særlig to feilaktige koblinger som har ført til denne konklusjonen: Den ene er at nulltoleranse for anonymitet vil gjøre at alle meninger vil få kjente meningsbærere. Jeg tror snarere at et stort spekter av ytringer og meninger i enda større grad vil forsvinne fra radaren til de fleste av oss, til enda mer lukkede rom på nettet, og føre til det stikk motsatte av det man må tro er intensjonen i forslaget.

Den andre er at det er en årsakssammenheng mellom anonymitet og motivasjonen bak tragedien den 22. juli. Paradoksalt nok var jo Behring Breivik sine innlegg på document.no både ikke anonyme, og også relativt moderate. Det blir nærliggende å trekke en parallell til en påstand om at dataspillene han spilte skaper personligheter som Behring Breiviks.

Spesielt i en slik situasjon som vi er i nå, bør vi ha i mente alle de situasjonene hvor det er viktig (og i noen tilfeller livsviktig) for et konstruktivt, inkluderende og informert ordskifte at man har mulighet til å ytre seg anonymt. Skal vi ha mange stemmer frem, må terskelen være så lav som mulig. Særlig er jeg forbauset over at kunnskapsministeren ikke har hatt det perspektivet med seg. Som lærerstudent vet jeg hvor mye velbegrunnet vegring det er blant skoleledere og lærere mot å ytre seg om forhold ved sin skole, nettopp av frykt for represalier (se for eksempel her, her og her). Etter mine mening trenger disse flere muligheter til å ytre seg anonymt i det offentlige rom, ikke færre. Dette er også bare ett i en lang rekke eksempler på tilfeller hvor anonymitet er viktig, riktig, og nødvendig (mange flere meget gode eksempler i tråden under Bae Brandtzæg sitt innlegg).

I et større perspektiv mener jeg også at det er et gode at ytringsfrihet ikke utelukkende står og faller på en statlig garanti – som jeg opplever er den logiske konsekvensen av følgende uttalelse fra forsker Cecilie Hellestveit i et intervju med Vårt Land: «Ytringsfrihet er at man med fullt navn kan stå for det man vil, uten at man blir forfulgt, kastet i fengsel, få bøter eller på annen måte straffes av samfunnet.» At vi etter hvert har fått en teknologisk infrastruktur som legger til rette for mer deltagelse og en lavere terskel for frie ytringer, er vel mest av alt et gode. Eksempelvis har sosiale medier nok vært en umistelig forutsetning for at den arabiske våren kunne skje – og hvor selvsagt tortur, forfølgelse, forsvinning og drap har vært, og fortsatt er, sannsynlige konsekvenser av å fremme ytringer under fullt navn.

Dette betyr selvsagt ikke at man trenger å godta alt av ytringer. For det første har stort sett alle samfunn noen begrensninger på ytringsfriheten, som vel de fleste stiller seg bak. For det andre er det ingen grunn til at ikke en redaktør eller moderator i et debattforum skal ha rett til å sensurere ren sabotasje av en dialog – selv om makten til å moderere og refusere lett kan misbrukes til å sensurere (en god løsning på hvem-skal-vokte-vokterne-problemet kan kanskje andre bidra med?). Det overordnede poenget er likevel at det bør være andre grunner enn anonymitet som eventuelt skal diskvalifisere en ytring.

Disse utspillene gjør meg også smått irritert. Jeg mener at det er en slags variant av det å rette baker for smed: Vi tar tak i det vi kan forby, enkelt og billig, og så tror vi at vi har gjort noe og løst et problem, og så kan vi være fornøyde med oss selv og lukke øynene for en mer ubehagelig virkelighet som rommer sannere og mer kompliserte årsaker. Likevel vil jeg altså håpe og tro at man etter hvert besinner seg, at vi skal tilskrive forslagene fra Bae Brandtzæg, Halvorsen og likesinnede et forsøk på å skape mening i det meningsløse, som et forsøk på å bidra til at dette forferdelige aldri skal skje igjen, og at vi vil få en mer edruelig samtale om dette med tid og stunder.

Forøvrig har bloggeren VamPus allerede skrevet mye av det samme som jeg har gjort her, bare bedre, mer informert, og fremfor alt mer lettfattelig (her og særlig her). Min rettferdiggjøring for å gi et så langt og omstendelig besyv til samtalen, får være at det alltid er en fordel med flere stemmer, at dette er en viktig sak, og at vi må passe litt på og minne hverandre om de bra tingene ved samfunnet vårt.

Avslutningsvis vil jeg prøve å løfte perspektivet litt. Etter min mening er dette egentlig en del av en enda større debatt:

Så mange har allerede hyllet statsministerens håndtering av situasjonen etter 22. juli. Også jeg er stolt av at vi har en statsminister som kan gråte offentlig over tapet av nære og kjære – og som kan stå ansikt til ansikt med grenseløs brutalitet, og besvare denne med en like så grenseløs invitasjon til positiv deltagelse i et nasjonalt fellesskap.

Men jeg vil gå skrittet videre, og hevde at han gjennom ord og handling nå har gitt alle borgere av Norge en stor utfordring og oppgave: å gi konkret innhold til lovnadene om mer toleranse, mer fellesskap, mer demokrati. Hva skal dette innebære i praksis? Diskusjonen om ytringsfrihet og nettanonymitet er i det perspektivet bare ett av mange viktige aspekter. (Jeg skal prøve å komme tilbake til dette i en senere post.) Ett viktig perspektiv mener jeg at vi må ha med oss: mer demokrati bør også bety mer opplevd, reell og konkret deltagelse av den enkelte borger i utformingen av samfunnet. Demokrati er ikke bare å stemme ved valg, å delta i debatter, eller å være fri fra forfølgelse. Det bør også, og kanskje enda mer, være en mulighet for oss alle til å være med og bidra til å skape den virkeligheten man selv står i og er en del av – som forbruker, på en arbeidsplass, i ens nærmiljø, i miljøspørsmål, i spørsmål om lokalisering av skoler, sykehus og annen infrastruktur, og mye annet. Disse mulighetene bør gis, av dem som har makt til det, og kreves, av dem som ikke enda har det.

7 kommentarer:

  1. Jeg legger meg flat :-)
    iden forstand at mens jeg nettopp nå på klønete vis har sittet og skrevet et klumsete lite innlegg til Debattsentralen om noe av d samme - så har du klart å opprette en hel egen blogg (..), og uttrykkt alle disse tankene og mere til på elegant vis..
    Gratulerer!
    Misunnelig Anonym klem fra Dipiu

    SvarSlett
  2. Så all mulig slags takk for en fantastisk fin første kommentar på bloggen min! Dette er helt nytt for meg, og ikke så rent lite nervepirrende, å stå så åpent frem med tanker jeg har tenkt stort sett alene, om så store og alvorlige ting. Klem igjen!:-)

    SvarSlett
  3. Flott blogg og fin post Eivind. Jeg må si at dette kler deg. Videre er jeg også enig i mange av aspektene som du løfter frem gjennom teksten. Vi har begge følt det på vår egen kropp og vårt eget sinn hvor frustrerende anonyme innlegg kan være. Likevel er det viktig at de stemmene som ikke ønsker å knytte sitt navn til sine påstander også blir hørt. For at et så vidt spekter av argumenter som mulig skal komme frem i dagen tror jeg det er viktig at vi forsetter å la anonymiteten som internett tillater være åpen og fri. Mot slutten av innlegget nevner du det Stoltenberg og andre med ham har sagt, nettop det at vi skal få et sterkere demokrati. På bakgrunn av dette vil jeg legge til usmakelig eller ei at demokratiet i Norge enda ikke fungerer optimalt. Som du også hinter til i ditt innlegg er det mange mennesker som direkte kan spille en større rolle i utfoldelsen av vårt demokrati. En siste komentar siden denne debatten har sprunget ut av de forferdelige hendelsene 22.07.11. Norge er i krig. Vi utsetter hundervis kanskje tusenvis av mennesker for de samme sjokkerende tingene som vi følte og opplevde den fredagen og lørdagen. Vi har sluppet over 400 bomber over Libya. Dette kaller vi å skape fred og redde menneskeliv. Vi er også involvert i to andre kriger. Er dette kriger som den norske befolkningen støtter? Hvor sterkt er vår demokrati egentlig?
    Gratulerer med egen blogg.
    Hilsen Asbjørn

    SvarSlett
  4. Tusen takk!

    Tror ellers at det også hadde kledd deg meget godt å ha en blogg, menings- og skrivefør som du er.

    Helt enig i det du sier om Libya. I disse dager hvor vi sammen som nasjon synger Nordahl Griegs «Til ungdommen» (Krig er forakt for liv/Fred er å skape ... Finnes her nød og sult/skyldes det svik ... Vi vil ta vare på/skjønnheten, varmen/som om vi bar et barn/varsomt på armen!) blir deltagelsen i bombetoktene over Libya helt absurd å tenke på. For å sitere en annen nettdebattant: «Vi taler om fred med den ene hånden, og beordrer unge ut i krig med den andre.»

    Og har vi spurt den libyske befolkningen om de støtter bombingen?

    SvarSlett
  5. Synes du i liten grad imøtegår min tese fra kronikken i dette innlegget. Jeg mener i kronikken at nettavisene har et spesielt ansvar i å ivareta ytringsfrihet og demokrati enn mer uformelle virtuelle rom og fora, som blogger etc. Poenget mitt er at anonymhets og sjikane ødelegger grunnlaget for deltagelse i nettavisene og den dagsaktuelle debatten disse prøver å fremme, og dermed blir det et demokratisk problem. Mao. det sentrale poenget som jeg understreket kronikken i Aftenposten, er at anonyme debattanter heller begrenser enn utvider deltagelse i offentlig debatt. Med lavt saklighetsnivå og høy sjikanefaktor bidrar de til at veldig mange holder seg unna. http://bit.ly/pxvt1h. Det er nettopp tesen om at anonymitet fører til økt deltakelse som jeg her argumenterer mot. En kikk på nettavisene viser jo at redaktøransvaret ikke fungerer i forhold til å fjerne sjikane og hets, da må man ta det skrittet og fjerne anonymitetsmuligheten, når det er nettopp anonymitet som er et problem. Sistnevnte viser forskning. Jeg skjønner heller ikke denne frykten for å stå frem med navn. Facebook, twitter og origo viser at nettbefolkningen er moden for å ta skrittet bort fra anonymitet, også i kommentarfeltene.

    Jeg sier heller ikke at det er en direkte kausal årsak mellom at ABB var anonym og det han gjorde. Jeg skriver i kronikken at ABB IKKE var anonym, men at det anonyme, hatske og og muslimfiendtlige klimaet i nettavisenes kommentarfelt har motivert han og i stor grad bekreftet hans teori og motivasjon for å gjøre det han gjorde. Vi ser til og med at denne muslimfiendtlige argumentasjonen som ABB frontet kommer til syne i flere av trådene under kronikken min. Her fremmes tanken om nordmenn som minoritet i eget land, og at SSB jukser med innvandringstall etc. Ting som får stå uimotsagt mer eller mindre. Dette viser at sosiale normer som dette har fått leve fritt i anonyme miljøet i riksavisene. Og hevde at dette ikke har motivert ABB er å tro at det ikke finnes noen sammenheng mellom tanke, miljø og handling. Jeg er enig at det ikke kan bevises vitenskapelig noen kausal årsak mellom dette og den konkrete handlingen til ABB, men å tro at noe sånt skal kunne bevises vitenskapelig er å tro på julenissen. Vi må bare akseptere at verdier forflytter seg mellom mennesker. Det klima vi vokser opp i og forholder oss til har tross alt en innvirkning på hva vi tenker og gjør.

    SvarSlett
  6. Hei Petter,

    Beklager sent svar, nå er det jeg som har vært på ferie, og med begrenset netttilgang. (Kronikken til Bae Brandtzæg, som er utgangspunktet for denne diskusjonen, finner du her: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4191574.ece)

    Jeg ser i dag at VG har fulgt i ditt fotspor og stengt sine kommentarfelt for anonyme bidrag, så vi får si at enn så lenge har du fått litt mer «rett» enn meg.

    Når det gjelder å imøte gå din tese, så mener jeg at jeg gjorde det både her og i kommentarene under kronikken din, selv om jeg kanskje var klarere der enn her: Jeg deler din bekymring for at en generelt hatsk og ekstremt radikal stemning i debattfeltene kan skremme folk fra å delta, og da gjerne de mer moderate stemmene. Som jeg skrev under kronikken din, er jeg skeptisk til å slutte fra statistikken du henviser til til denne konklusjonen, men akkurat det er primært et emipisk spørsmål.

    Mine innsigelser til analysen er imidertid følgende: For det første har jeg både lest, og deltatt i, mange gode diskusjoner hvor både anonyme og ikke-anonyme har deltatt. Synes forøvrig også at det jeg er innom av internasjonale medier generelt får til dette på en meget god måte. For det andre er det ingenting som tyder på at det å hindre folk i å være anonyme får vekk de verste trollene fra debattene. Der er jeg for eksempel mer enig analysen til Eirik Newth i Klassekampen mandag (http://klassekampen.no/59148/article/item/null/kommentarfelt-farvel), selv om jeg altså heller ikke her er enig i løsningen. Et annet grelt eksempel (og enda mer aktuelt nå i og med at VG vil at alle som skal kommentere skal logge seg på med sin Facebookprofil) er denne tråden under siden «Nei til multikulturelt senter på Stiklestad»: http://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=10150279569027192&id=772072191&notif_t=feed_comment_reply#!/groups/Stiklestadaksjonen/. Her kommer da i sannhet det «hatske, muslimfiendtlige» til uttrykk, selv om altså debattantene overhodet ikke er anonyme.

    Vi er enige om at vi har et problem, men jeg mener at det bør løses på en annen måte enn du foreslår. En lav terskel for å ytre seg på nettet mener jeg er et gode, og bør ikke tas vekk bare fordi det blir misbrukt, eller fordi vi ikke klarer å håndtere det godt. Å forby anonyme kommentarer blir litt som å forby bilkjøring fordi noen kjører for fort, eller å forby alkohol fordi noen drikker for mye.

    Heller kreative forslag til gode løsninger, enn rent forbud!

    Om frykten for å stå frem med navn: Jeg mener at det var mange gode eksempler på velbegrunnet frykt for å ytre seg offentlig under fullt navn i tråden under kronikken din; mitt eksempel var fra lærerverden. Det er vel en mer og mer godt dokumentert, og også velbegrunnet, frykt blant lærere for å stå frem offentlig om forhold i skolen (se for eksempel her: http://uv-net.uio.no/wpmu/lpu/2011/05/27/oppf%c3%b8lging-om-ytringsfrihet-i-skolen/). Dette er jo også en helt «muslimfri» sak, hvor jeg mener at det er essensielt for et godt ordskifte, og en informert meningsdannelse, at man kan bidra uten å måtte stå frem med fullt navn. Derav henvisningen til ordtaket om å kaste babyen ut med badevannet.

    SvarSlett
  7. Ytringsvegring blant lærere har jeg forøvrig skrevet mer om her: http://sporetterspor.blogspot.com/2011/08/min-frste-bloggpost.html

    Utdanningsforbundet skriver også innsiktsfullt om samme tema her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4047582.ece

    SvarSlett