mandag 5. september 2011

Intervju i Lektorbladet om PPU-debatten høsten 2010

Undertegnede har blitt intervjuet i siste nummer av Lektorbladet, som en del av en oppfølgingssak om den ganske brutale PPU-debatten som herjet på Blindern sist høst, og som jeg selv også deltok i.

I begynnelsen av dette året bestemte jeg meg egentlig for ikke å bidra noe mer inn i akkurat denne debatten. Men da jeg ble spurt av Lektorbladet om å svare på noen spørsmål, sa jeg likevel ja. Grunnen var (i) at jeg hadde uttalt meg ganske bastant om en del forhold, og opplevde at jeg måtte vise at jeg kunne stå for det jeg hadde sagt; og (ii) at dette var ment som en oppfølgings/tilbakeblikk-sak, som jeg både håper og tror ikke vil sette i gang noe som kan minne om det vi opplevde høsten 2010.

Mine svar er godt representert i Lektorbladet. Men som jo ofte skjer når jeg først setter meg ned og skriver noe, blir det kjapt en del tekst, og svarene mine i sin helhet fikk naturlig nok ikke plass i Lektorbladet sin artikkel. Uten helheten blir delene litt tomme, så derfor, om noen skulle være interesserte, bringer jeg her Lektorbladets spørsmål, og mine svar, uredigert og i sin helhet – og til og med med lenker, for de spesielt spesielt interesserte:


Hvordan opplevde du debatten (takhøyde for debatt, hvordan ILS møtte den etc)

Veldig ubehagelig. Noen av de verste UiO-tilknyttede anonyme nettdebattantene kastet seg ut i den med alt sitt agg, og så nok dette som en sjanse til å ta ILS skikkelig – noe som flere av mine medstudenter som turte å delta med moderate og nyanserte synspunkter også ble offer for og fikk føle vreden til. Samtidig opplevdes flere av innspillene fra ILS som provoserende, dobbeltkommuniserende, og lite konstruktive. For eksempel skrev/uttalte representanter for ILS at (i) majoriteten av studentene er fornøyde (her, og i et intervju i DN med instituttleder Lillejord), med henvisning til studentevalueringer, og (ii) at alt skulle endres og bli bedre, med henvisning til for eksempel det fremtidige PUPILS-prosjektet og opprettelsen av Universitetsskoler.

Uttalelsene fra instituttlederen om Ola Vassli – som turte å stå frem i Universitas som kritisk student – i DN og Utdanningsnytt opplevde jeg også som usaklige, usanne, og meget lite imøtekommende. Jeg skrev en kronikk i Universitas med særlig fokus på behandlingen av Vassli, og fikk usedvanlig mange henvendelser fra medstudenter som satte pris på at noen tok ham i forsvar. Instituttlederen gikk senere tilbake på noen av de mest usanne anklagene mot Vassli.

Dette har også satt spor blant studentene. Jeg har opplevd at behandlingen Vassli fikk, har blitt brukt av studenter som argument mot å si ifra om ting man er misfornøyd med. Dette anser jeg som ekstremt uheldig.

Har debatten roet seg?

Ja, definitivt. Det som skjedde i høst tror jeg var noe i nærheten av en «perfekt storm», hvor både intensitetsnivået, lengden i tid, kombinasjonen av aktører, medieoppmerksomheten, og kompleksiteten i selve saken, var noe unikt. Unikt tror jeg også at denne debattråden i Universitas er.
Har du opplevd forbedringer /(eller har det blitt ytret ønske om) større takhøyde, blant ILS-ansatte (PPU-ansvarlige?)

Jeg har opplevd mye snakk om faglige forbedringer, som også vi i LPU (programutvalget, som jeg er styremedlem i) har blitt invitert til å delta i utformingen av. Foreløpig er ikke noe av dette satt i verk, men vi har fortsatt stor tro på at ting skal skje, selv om det er frustrerende når ting tar mye tid.

Når det gjelder større takhøyde, opplever jeg at både instituttet og fakultetet gikk inn i dette med holdningen om at det alltid allerede har vært stor nok takhøyde for kritiske tilbakemeldinger. Så en endring kan jeg ikke si at jeg har sett.

Opplever du at ILS-ansatte lærte noe om å lytte til /forholde seg til kritikk forrige studieår?

Dette er det egentlig umulig for meg å svare på. Personlig sier jeg stadig ifra om ting jeg ikke er fornøyd med, og har alltid blitt møtt på en god måte, med unntak av noen møter med institutt/fakultuetledelsen i forbindelse med Vassli-saken. Generelt opplever jeg at det er stor, og en for stor, avstand mellom studenter og vitenskapelige og administrativt ansatte ved ILS, og slik er det også for meg. Det er umulig for meg å vite noe konkret om hvorvidt noe har endret seg på dette punktet.

Når instituttlederen uttaler til DN at «vi har nær kontakt med våre studenter hele tiden, og det er ingen av dem som er spesielt tause», så er det lett for oss som sitter i fagutvalget å tenke at det er oss hun mener, og ikke studentmassen som sådan. Det er det selvsagt vanskelig for meg å avgjøre; uansett mener jeg at det er viktig at studentene som sådan, og ikke bare noen få engasjerte i et fagutvalg, preger utformingen av utdanningen, og blir aktivt invitert til å delta i dette. Per i dag opplever jeg ikke at det skjer.

Hva gjør du nå (studier, arbeid etc) og hva er planene dine framover? (evt forklare litt om hvorfor du velger dette)

Jeg går på Lektorprogrammet, og er i ferd med å ta PPU, som er integrert som sjette og syvende av ti semestre på programmet. Per nå er planen å hoppe av etter PPU. Etter det får jeg se, kanskje et halvt år jobbing før jeg begynner på en vanlig faglig master i ett av fagene mine (engelsk og samfunnsgeografi). Ellers har jeg en skjør, men fortsatt levende, drøm om å ta en master på et amerikansk eliteuniversitet. Vi får se.

Etter seks semestre på Lektorprogrammet er det, i hvert fall for meg, mye lettere å velge en faglig master på ett av disiplinfagfakultetene fremfor en fagdidaktisk master ved ILS. Jeg er usedvanlig godt fornøyd med, og meget imponert over, den faglige utfordringen og oppfølgingen jeg har fått i disiplinfagene mine – kanskje særlig i engelsk, som undervises på ILOS (Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk).
I Universitas har du blitt sitert slik: ” «Ja mange studenter er «skremt til taushet», og brenner inne med opplevelser av frykt for represalier fra Ils. Ja mange ILSere takler kritikk på en dårlig måte. (...) Hadde Ils vært ansvarlig for å lage en fantastisk god lærerutdanning, kunne jo den enkelte Ilser møtt slik kritikk med hevet hode. (...) Nå virker det som man innerst inne er klar over at produktet rett og slett ikke holder mål, men at det er litt vondt å erkjenne. (...) Ils har et massivt omdømmeproblem, bygget opp over år, som de daglig bidrar til å befeste.»” Kan du utdype hvilke type opplevelser/erfaringer studentene brenner inne med, og hva er din forklaring på at de ikke tør å komme med kritikk?

Utgangspunktet for at jeg skrev dette, var en serie erfaringer som jeg som menig student, og som styremedlem i LPU, gjorde særlig i løpet av fjoråret. Ved flere anledninger kom studenter til meg/oss som sa at «jeg er misfornøyd med dette og dette, men ikke si til noen at jeg har sagt det», og «hvordan tør dere [LPU] å være så kritiske? Er dere ikke redd for represalier?»

Jeg tror fortsatt at det i hovedsak, men ikke utelukkende, er uheldige organisatoriske forhold som har skapt denne holdningen blant studentene – men som jeg har nevnt ovenfor, har Vassli-saken så langt bidratt ekstremt negativt i forhold til dette.

Jeg tror at problemet i stor grad bunner i at studentene på PPU blir vurdert av de samme menneskene som er ansvarlige for utdannelsen. For eksempel opplever mange at det er svært vanskelig å være kritiske til undervisningen i fagdidaktikk, fordi sluttkarakteren din på PPU delvis bestemmes av karakterer på fagdidaktiske oppgaver, som blir satt av fagdidaktikeren din. Videre, for å få godkjent de 50 (på Lektorprogrammet) eller 60 studiepoengene på PPU, må man få bestått på praksis. ILS vurderer praksis i samarbeid med veileder på praksisskolen din, og for at ILS skal ha et vurderingsgrunnlag kommer de på et påhør i slutten av åtteukerspraksis i andre semester av PPU. I og med at denne vurderingen de facto bestemmer om du skal få utdannelsen din eller ikke, oppleves det av mange å være en høy terskel for å komme med noen som helst kritikk mot de selvsamme personene som utfører vurderingen.

Videre har mange studenter sagt at de har hatt negative erfaringer med enkeltpersoner ved ILS, som de senere har oppgitt som grunn for ikke å være kritisk senere.

Substansen i kritikken mot lærerutdanningene ved UiO er kanskje ikke det sentrale her, men derimot det generelle klimaet for kontinuerlige tilbakemeldinger, og hvordan studentene opplever dette. Min erfaring er at studentene som sådan har masse gode refleksjoner rundt sine studiehverdag, men i liten grad blir inviterte med til å utforme studiet sitt. Jeg tror det er et ekstra problem at det er ett så stort sytem, så stor avstand mellome studenter og ansatte, og at den enkelte student føler seg liten i møtet med alt dette. Jeg tror det er lett for den enkelte å tenke at «hvorfor skal min idé eller erfaring være viktig eller interessant, jeg er jo bare en av tusen. Hvis instituttlederen sier at 99 % av studentene er fornøyde, så må jo min misnøye bety at det er noe galt med meg».

Likevel: Konkret, og etter beste evne oppsummert, har den kritikken mot lærerutdanningene, gått på en følgende forhold: Kvaliteten på veileder i praksis, og oppfølging, informasjon om og tilrettelegging av praksis; praksisfjern, abstrakt og intetsigende teoripensum, særlig når det gjelder den pedagogiske delen; fagdidaktikken, hvor det er mitt inntrykk at det tradisjonelt har vært stor kvalitetsforskjell mellom de forskjellige fagdidaktikkgruppene; generell informasjon, og dialogen med og responsen fra kursansvarlige ved ILS og Lektorprogrammet; sammenhengen i og kvaliteten på forelesningene i pedagogikkdelen av PPU, hvor det meget lave oppmøtet fungerer som en kritikk for seg selv. Listen er sikkert lengre, jeg er som nevnt bare en av over tusen studenter og har ikke systematisk samlet inn informasjon om dette.

Sintefs rapport om oppfatninger av studiekvalitet (mars 2011) viste at PPU-studentene oppgir de laveste trivselskårene sml med øvrige lærerstudenter- hvorfor tror du det er slik ? Evt hva må etter din mening til for å øke trivselen?

Dette kunne jeg sikkert spekulert litt rundt, men det ønsker jeg faktisk ikke. Jeg går som nevnt heller ikke på PPU, men på Lektorprogrammet (hvor altså PPU er en integrert del). Jeg deltok også på GNIST-undersøkelsen, og både jeg selv og vi i LPU har fulgt den nøye. Vi har spilt inn en rekke kritiske anmerkninger til testdesignet til Kunnskapsdepartementet og GNIST (se f.eks. her, under overskriften «Gnist Studiekvalitetsundersøkelse»). Generelt har jeg liten tiltro til tallene fra Sintef. Forskjellene i opplevd trivsel er også minimale; PPU-studentene har også en demografi som skiller seg vesentlig fra gjennomsnittet av lærerstudenter.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar