«Denne gangen søker jeg ikke om lov til å sette i gang»

Under overskriften «Lærere raser mot testregime» melder Dagsavisen 19. desember at man i osloskolen i gjennomsnitt har nesten én elevtest per uke* gjennom skoleåret, at lærerne har fått nok av testiveren i kommunen, og at administrering og rapportering av prøveresultater stjeler tid fra viktigere pedagogisk arbeid.

Steffen Handal, sentralstyremedlen i
Utdanningsforbundet.

I dag (21. desember) ser jeg at Utdanningsforbundet vurderer å oppfordre sine medlemmer i Oslo til rapporteringsnekt av prøveresultater, som en protestaksjon mot testregimet (men hm: var det en idé å bare unnlate å administrere testen i utgangspunktet? Om man ikke har tenkt å rapportere resultatet, er det jo heller ikke noe særlig vits å kaste bort tid på å ta testen...?).

Skolebyråd i Oslo, Torger Ødegaard (H).

Uansett: Hva har så alt dette med tittelen på denne posten å gjøre? Vel, dette er faktisk et sitat fra skolebyråden i Oslo, Torger Ødegaard, som falt da han i vår kommenterte sin strategi for snikkarakterifisering av barnetrinnene. Byråden hadde allerede fått avslag fra Utdanningsdirektoratet for et prøveprosjekt med karakterer i syvende trinn, ville forsøke seg på nytt med et litt endret opplegg, og sa altså at «denne gangen søker jeg ikke om lov til å sette i gang», og begrunnet det overfor Aftenposten med at

det var en omstendelig og svært arbeidskrevende prosess å søke om et slikt forsøk. Nå kaster vi ikke bort tid på det. Vi måtte ha oppslutning fra elevene, foreldrene, FAU, driftsstyret og Utdanningsforbundets Oslo-avdeling. Det var konsensus hele veien [dette er forøvrig en sannhet med store modifikasjoner], men Utdanningsdirektoratet ga oss avslag, sier byråden, som ikke tviler på at «nei-svaret» var instruert fra SV-statsrådens kontor.

Nå trakk byråden forslaget sitt til slutt, motstanden ble vel for stor. Likevel må moralen være at når man virkelig tror på noe, så må det være lov til å sette i gang med det, selv om det strengt tatt ikke stemmer overens med de direktiver man har fått fra oven. Og som byråden sier, og det tror jeg på, er det også i dette tilfellet garantert en «omstendelig og svært arbeidskrevende prosess» å få gjennomslag for et slikt forsøk.

Derfor: Om Utdanningsforbundet, og deres medlemmer i Oslo, ikke tror på den pedagogiske effekten av testregimet i osloskolen, bør de ikke søke om lov til noe fra noen som helst, men umiddelbart og på egenhånd starte arbeidet med å avvikle det.

* førtester, retester, forberedende prøver, kartleggingsprøver, Oslo-prøver, nasjonale prøver – som altså kommer på toppen av de vanlige vurderingssituasjonene en lærer må tilrettelegge for, for å kunne gi tilbakemeldinger på elevenes faglige fremgang.

Hvor lang er en sekssiders oppgave?

Og hvor mye tekst kan man egentlig få til å se ut som seks sider? Etter vel overstått PPU-eksamen (sensuren faller om tre uker, men vi krysser fingrene for at det skal gå greit) er det nok flere enn meg som har erfart at mye tid går med til å endre på fonter og stiler og overskrifter og avsnitt, slik at tekstens lengde skal overholde de formelle kravene. Her er det mange muligheter!

Jeg har derfor gått litt dypere inn i hvordan man kan manipulere en tekst for å oppfylle et krav til sideantall, og hvor mye faktisk variasjon i lengde man kan få mellom oppgaver som likevel oppfyller kravet.

Dette er selvsagt en generell betraktning, og gjelder alle eksamensformer hvor krav til lengde er angitt i sidetall; men PPU-eksamenen er et eksempel godt som noen, og er ellers den siste eksamenen jeg har tatt. Så da blir det den. 

Vurderingskriteriene for eksamen i PPU angir følgende formaliakrav relevante for denne diskusjonen:

• Tittel og mellomtitler
• Sideomfang: hver oppgave skal være på 6 sider, 1½ linje, 10 punkts Verdana eller 12 punkts Times Roman. Avsnittsmarkering med dobbelt linjeskift.

I tillegg finnes det en ferdig formatert mal* til oppgavene, som har angitte stiler til overskrifter og underoverskrifter. Utfordringen her blir altså å finne yttergrensene i lengde, samtidig som formaliakravene oppfylles. Jeg forutsetter at

• «6 sider» i praksis betyr at mer enn fem og en halv og mindre enn seks og en halv sider er akseptabelt
• det er akseptabelt å endre skriftstørrelse på de ferdigformaterte overskriftsstilene
• at «mellomtitler» betyr minst fire (innledning, teori, empiri, konklusjon); men at det er akseptabelt med undertitler; og at den øvre grensen for antall mellomtitler pluss undertitler er fjorten (1, 2, 2.1, 2.2, 2.3, 3, 3.1 osv.)

I den første oppgaven satte jeg overskriften på Arial 14 og fire mellomtitler på Arial 13. Jeg fjernet mellomrommet før titlene, og brukte 6 pt (hva nå det betyr) etter. Jeg brukte Verdana 10 for brød­teksten, og Verdana 9 for ett lengre uthevet sitat. Jeg brukte også såkalt myk bindestrek der det var mulig, altså en bindestrek som bare deler ord når de kommer i slutten av en linje. Jeg hadde tre avsnitt per side. Oppgavens lengde var på seks og en halv sider.  

I den andre oppgaven satte jeg stilene tilbake til den opprinnelige formateringen i malen: Arial 18 for overskriften, Arial 17 for mellomtitlene, og Arial 14 for undertitlene. Jeg brukte til sammen fjorten mellom- og undertitler. Brødteksten satte jeg til Times New Roman (TNR) 12, og det fremhevede sitatet til TNR 11. Jeg tok vekk alle myke bindestreker, og brukte fire avsnitt per side. Oppgavens lengde var fem og en halv side.

Resultatet? Oppgave 1 ble 19 212 tegn inkludert mellomrom; oppgave 2 fattige 12 329 tegn inkludert mellomrom. Oppgave 1 ble dermed i overkant av halvannen gang så lang som oppgave 2 (6,5 sider er 1,18 ganger så mye som 5,5 sider (om vi antar at «side» er en eksakt størrelse)).

Normalt angis krav til lengde pluss/minus ti prosent. Antar vi at mine tall er yttergrensene, blir midtpunktet 15 770 tegn, og avviket nesten 22 prosent i hver retning. Paradokset her er jo selvsagt at formaliakravene ellers er så ekstremt strenge. Det er for så vidt ikke et problem, men det rimer ikke med at kravet til lengde er så vagt. Den enkle og opplagte løsningen er selvsagt å sette kravet til et antall tegn (+/- 10 prosent), som er mye mer presist.

Og ellers: Er det noen som klarer det bedre enn meg, og som har noen triks for å få inn enda flere tegn i en seks siders oppgave? Si ifra!

*Det er en veldig søt liten feil i denne malen. Finles! (Og det er ikke jeg som har lagt den inn, lover!)

Likestilling ødelegger for Dagbladet

Under overskriften «Db.no ødelegger for likestillinga» har feminist og Fett-redaktør Charlotte Myrbråten et herlig innlegg på dagbladet sine nettsider (lengre omtale på nrk.no), hvor hun omtaler det monomane kvinnekroppsfokuset på dagbladets nettsider, sier at det virker som en «kåt, 14 år gammel gutt styrer dagbladet.no», mener at avisen motarbeider likestillingsarbeidet i Norge, og påpeker det merkverdige i at alt dette skjer i en avis som samtidig holder seg med tre av landets mest toneangivende feministiske skribenter: Marte Michelet, Martine Aurdal, og Marie Simonsen (M., A. & S.).

Innlegget er meget bra; nettsidene til Dagbladet er latterlig dårlige. Dessverre drar ikke redaktørfeministen analysen helt i land: Det som på overflaten kan virke som en schizofren identitet, er i virkeligheten en nøye uttenkt og meget snedig plan, hvis formål er evig sysselsetting av de tre nevnte skribenter.

Illustrasjonsfoto hentet fra dagbla'-saken
«Fortsatt noen unge kvinner som ikke sliter
med dårlig selvbilde på tross av at de ikke
har perfekt kropp (se bildet)» 

Logikken er som følger: Aviser lever av konflikt og elendighet. Konflikt og elendighet knyttet til kjønn og kvinnekropp* er et av Dagbladet sine satsningsområder, jf. ansettelsen av de tre stjernefeministskribenter. Skal avisa få valuta for pengene, bør disse damene ha noe å skrive om. Skal de få noe å skrive om, gjelder det dermed at det til enhver tid (i) er minst mulig likestilling mellom kjønnene, (ii) (gitt at M&A&S faktisk er kvinner) at kvinner fremstilles som endimensjonale objekter, og dermed uferdige mennesker.

Når Dagbladet derfor illustrerer et førstesideoppslag om at unge kvinner har et negativt kroppsbilde med en helt perfekt kvinnekropp kun iført blondebehå, noe som på overflaten kan virke selvmotsigende og dobbeltmoralsk, slår de egentlig tre fluer i en smekk: De

• påpeker et for denne dynamikken nyttig faktum;
• forsterker mange unge kvinners allerede dårlige kroppsbilde og/eller den generelle objektifiseringen av kvinnekroppen gjennom illustrasjonen; 
• og gir M., A. & S. mer å skrive om.

På fagspråket kalles dette vertikal integrasjon (av en verdikjede), som i korthet vil si at man kontrollerer alle eller så mange som mulig ledd i en produksjonsprosess (lever du av å selge fetende kjapp-mat, er det kanskje ikke så dumt å kjøpe seg opp i slankeproduktbransjen) hvor det ferdige produktet i dette tilfellet er sinte feministiske kommentarartikler.
 
Dette blir egentlig mye klarere om man bruker en bakvendt virkelighet som moteksempel: Myrbråten påpeker korrekt at Dagbladet motarbeider likestilling i Norge. Men hva ville skjedd med avisen, og M., A. & S., om Dagbladet hadde arbeidet for å fremme likestilling?! Det kalles å skite i eget reir, og ville være kroken på døra, ikke bare for avisen, men for M., A. & S.' fremtidige skribentgjerning, uansett medium. Ikke en bærekraftig strategi, altså.

Når dette er sagt: Dagbladet er en søppelavis, og burde ikke leses av noen. Alt som kan sverte Dagbladet er derfor positivt, og i lys av det er jo Myrbråtens debattinnlegg et kjærkomment bidrag: Ingen avis bidrar etter min mening til så mye drittifisering av det offentlige rom, så det er ingen grunn til ikke å lempe litt dritt tilbake på dem. Jeg håper ellers at vi snart får noe håndfast ut av denne lenge annonserte, mye omtalte, og svært etterlengtede avisdøden; jeg er ikke i tvil om hvem jeg ønsker meg som første avis ut.

Om noen fortsatt er usikker på hva vertikal integrasjon innebærer, bringer jeg her min favorittreplikkveksling fra 30 Rock, som på en meget pedagogisk måte forklarer de uendelige mulighetene denne innovative styringsformen kan tilby:

Liz: What's vertical integration?

Jack: Imagine that your favourite corn chip manufacturer also owned the number one diarrhea medication.

Liz: That'd be great cuz then they could put a little sample of the medication in each bag.

Jack: Keep thinking.

*Ja, vet at «kvinne» i denne konteksten er en del av definisjonen av «kropp», og av kvinnekropp dermed blir en pleonasme. Men synes det er å la Dagbladet vinne.

(Jeg har stjålet en setning fra Asbjørn Rogne Bråthen til denne posten.)

Likte du denne posten? Se også min billedanalyse av Dagbladets forsider:

• Kvinnesyn på Dagbladets forsider – og hvem er billedredaktøren?

Presentation Rotation Prezi

Som mange/noen sikkert/kanskje/kanskje ikke har lagt merke til, er jeg i full gang med å ekspandere mitt repertoar når det gjelder didaktisk bruk, og generell forståelse, av digitale verktøy (se f.eks. her og her). Som et ledd i dette bruker jeg herværende blogg for utprøving – først og fremst fordi dette er min egen personlige blogg, og her inne kan jeg gjøre nøyaktig som jeg vil (he he). Er du derfor (i) ikke spesielt datainteressert eller -kyndig, (ii) ikke har noen planer om å bli det, (iii) ikke interessert i å bli lærer ever, eller (iv) ikke spesielt opptatt av logistikken rundt presentasjonene av varieteter av det engelske språk klasse 1STD på Pers skal ha førstkommende fredag – kan du glatt se bort fra denne posten (men om du har svart bekreftende på ett eller flere av disse fire punktene og likevel er lærer og/eller generelt interessert i mine betraktninger om skole og skolepolitikk, henviser jeg til denne etiketten).

Så: dette er altså en prezi, the Zooming Presentation Editor, som jeg har laget helt selv, og bygd inn (altså embedded) i denne posten, og som på en snedig måte er ment å visuelt demonstrere hvordan vi i 1STD på Pers skal organisere fremleggene våre på fredag.

Dette vil bli en todelt øvelse, hvor elevene både skal ha et seks minutter langt fremlegg om en varitetet av engelsk (sørafrikansk engelsk, australsk engelsk, osv.) for resten av klassen, og evaluere hverandres fremlegg. Vi har derfor tre stasjoner: en hvor de presenterer, en hvor de vurderer, og en hvor de går ut på gangen og diskuterer seg frem til en karakter sammen med faglærer (vi er to kandidater pluss veileder/faglærer her, så dette prosjektet er helt dødfødt uten tilsvarende lærerressurser. He he igjen.)

Jeg har kalt Prezien «Presentation Rotation»:

Presentation Rotation on Prezi

Supernais! Ikke se den for fort, da blir du bilsyk. Utrolig stilig digitalt verktøy, et kult alternativ til powerpoint, og et meget godt eksempel på en sammensatt tekst laget i et digitalt medium, som faktisk er et av kompetansemålene i engelsk på vg1 («... produce composite texts using digital media»). Krever litt øving, men on balance vil jeg nok si at det er verdt det.

Ellers har jeg skrevet mer generelt om vurdering for læring (VFL) her.

Fritt skolevalg = enkjønnede skoler?

Enkjønnede skoler og kjønnsdelte klassetrinn forsvant på 60-tallet eller deromkring. Eventuell inndeling av elevgrupper etter kjønn reguleres per i dag av opplæringsloven § 8.2, som sier at

I opplæringa skal elevane delast i klassar eller basisgrupper som skal vareta deira behov for sosialt tilhør. For delar av opplæringa kan elevane delast i andre grupper etter behov. Til vanleg skal organiseringa ikkje skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhør.

Altså: skal det skje skal det være unntaksvis, og ha en pedagogisk begrunnelse. 

På vei tilbake hit?

Litt under radaren til de fleste av oss (antar jeg, for har ikke sett noen andre som har sagt eller skrevet noe om dette temaet), foregår det nå en utvikling i skolen som er på vei til å bringe oss tilbake til kjønnsdelte skoler – i hvert fall på videregående nivå, i hvert fall i Oslo. Dette skjer uten skolefaglig eller politisk debatt, og uten noe pedagogisk begrunnelse; årsaken er indirekte og systemisk, ikke bevisst eller planlagt.


Logikken er som følger: Det er fritt skolevalg til de videregående skolene. De videregående skolene i Oslo er geografisk så samlet at det er relativt små hindringer for de fleste elever i Oslo å velge skole utelukkende på bakgrunn av opplevd attraktivitet. I og med at jenter jevnt over både er mer utviklet når man kommer til slutten-av-ungdomsskole-alder, og jevnt over er mer pliktoppfyllende med sitt skolearbeid, får de jevnt over bedre karakterer enn gutter. Skolene er av meget ujevn kvalitet, og (uansett hva som er sannheten om skolenes relative innbyrdes kvalitet) har også et tilsvarende meget ujevnt rykte. Alle vil gjerne komme inn på de beste skolene, mens jentene vil, med utgangspunkt i jevnt over bedre karakterer, i større grad enn gutter kunne velge fritt blant de beste skolene (kjønnsdelt relativ valgfrihet er dermed også et tragikomisk resultat av dette).

Så: er summen av alt dette en tendens som vil utvikle seg mot mer og mer kjønnsdelte videregående skoler? Jeg har dessverre ikke noen særlig gode tall som kan underbygge mine antagelser,* men jeg tror at min oppfatning stemmer overens med virkeligheten, og at det er mulig å generalisere på bakgrunn av de erfaringer jeg har gjort meg – og jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er alene om å ha sett denne tendensen, og at det allerede er skoler med langt i overkant av 60 % av det ene kjønnet. Er det noen som kan opplyse denne analysen for meg?    

Om dette er en virkelighetsbeskrivelse som stemmer overens med virkeligheten, mener jeg at det er meget uheldig. I utgangspunktet er jeg ikke mot kjønnsdelt undervisning i noen tilfeller hvor det er gode grunner for at det skal være det – men jeg tror ikke på enkjønnede skoler. Forskning viser også at enkjønnede skoler ikke gir en spesiell faglig gevinst, men kan potensielt ha en negativ effekt, nemlig å skape en økning i kjønnsstereotypiske fordommer.

Likevel: klasser på rundt 30 med 6-8 jenter, gjennom et helt år, mener jeg er meget uheldig, og egentlig det verst tenkelige utfallet, sammenlignet med enten fullstendig kjønnsdeling, eller tilnærmet lik kjønnsfordeling: dette tror jeg kan skape negative klassekulturer som er uheldige både for guttene, for jentene, og for læringsmiljøet generelt.

Noen som merker at en søknad til et småforskprosjekt, eller en problemstilling til en master, eller kanskje noen kreative forslag til litt nytenkende skolepolitikk, er i ferd med å formulere seg i ens bevissthet? Ikke stritt imot, men la de skje!

Jeg vil fortsette å blogge om gleder og sørger ved fritt skolevalg, så følg med! Se også «Kloke lærere holder kjeft», som tar for seg en annen (ned?)side av den samme problematikken.

* Som alltid ellers: er min virkelighetsforståelse, antagelser, konklusjoner og eventuelle meninger unøyaktige grunnet manglende empiri, er jeg den første til å ønske meg korreksjoner, gjerne av noen som har et pålitelig tallmateriale. Tall er masse jobb å arbeide frem – men man kan jo ikke la være å blogge av den grunn...

Litt mer om IQ, Mensa, og hvor mye tjener vi egentlig?

Og (i) hvor mye bør vi tjene, og (ii) hvordan bør vi tjene det vi tjener – de evige spørsmål altså, for alle oss som er eller skal bli lærere.

Nå har disse blitt enda mer aktualisert i forbindelse med mediestyret (se for eksempel her og her) rundt forskningen om den historiske utviklingen av læreres IQ, og hva som er årsakene til og eventuelt løsningene på denne situasjonen.

Jeg har allerede kommentert lærer-IQ-forskningen, men etter å ha lest om og hørt representanter fra Mensa kommentere de samme tallene, har jeg vel kommet til at det vil være enda mer prekært og betimelig med en øvre heller enn en nedre IQ-grense for å bli lærer; og at mensamedlemsskap i særdeleshet bør være automatisk diskvalifiserende både for å bli lærer, men også helst for absolutt alle slags jobber med et minimum av ansvar og viktighet i samfunnet vårt (og da særskilt for blivende statsministere). Forøvrig stiller jeg meg bak denne kritikken mot utspillene fra Mensa.


Fremtidens fornøyde lektorkandidat?

Men så var det det med status, lønn og rekruttering: vi er alle selvsagt interesserte i å tjene bra, og vi vil gjerne at våre fremtidige kollegers rekruttering (og dermed kompetanse?) ikke skal bli en funksjon av lav status og dårlig lønn. Selv om en hel masse andre ting enn IQ er viktige for å bli en god lærer, bør vi ikke underslå at den ovenenvnte forskningen peker på et mer overordnet problem for lærerstanden, nemlig at vi ikke i dag rekrutterer fra de beste kandidatene, og at dette henger sammen med statusutviklingen for lærere.

Så hvor mye tjener lærere i Norge? Som så ofte ellers er det OECD som har fasiten: her er tallene over hvor mye lærere tjener, i Norge og sammenlignet med lærere innen OECD-området, og sammenholdt med nasjonal BNP.

Jan Arild Snoen kommenterer tallene på minerva.no, og skriver blant annet at norske lærere i større grad enn i de fleste andre land kan tjene mer utenfor det yrket de er utdannet for; erfaring gir mindre uttelling i Norge enn i de fleste andre land; og at norske lærere tjener brukbart, men at lønnsnivået i Norge er generelt høyt, slik at gode lærere fristes ut av skolen. Den overordnede konklusjonen ser ut til å være at «norske lærere tjener ikke dårlig sammenlignet med andre land, men det generelle lønnsnivået i Norge er så høyt at det blir vanskelig å rekruttere og holde på de beste».

Snoen viser avslutningsvis til et meget edruelig og forfriskende lite ideologisk (denne dommen er utelukkende basert på det jeg har lest av konklusjonene) forskningsprosjekt om belønningssystemer for lærere. Studien han viser til, har blant annet funnet at lærere responderer positivt til «performance pay schemes», men at det likevel er slik at «...  because taxpayers and their representatives want schools to build non-cognitive as well as cognitive skills, assessment based incentive schemes can never be more than one component of a broad system of incentives for educators».

Hva mener man så om dette? Bør vi alle tjene det samme, bør vår lønn utelukkende være en funksjon av målbare prestasjoner, eller er svaret et eller annet sted midt i mellom? Det er i hvert fall ikke noen tvil om at vi trenger gode måter å gjøre læreryrket attraktivt på: kvaliteten i skolen, og lærerstandens samlede kompetanse, er avhengig av at vi klarer å rekruttere, og å holde på, de beste kandidatene. Har du tanker om dette, eller gode forslag til løsninger? Kommenter gjerne under!

(Jeg har stjålet lenker, poeng, og tekst fra Ane Krogsæther Aarre og Klara Furuberg til denne posten.)

Lærere får lavere og lavere IQ

 - melder blant annet Aftenposten og nrk i dag. Empirien er kanskje litt tynn, men for oss som følger utviklingen i skolen, gir sunn fornuft fasit: Dette er selvsagt (i) sant, og (ii) et problem. Mulige årsaker (gradvis lavere lønn og status gjennom en årekke) og løsninger på problemet (høyere lønn og status) er diskutert i de nevnte artiklene (mer omfattende i papirutgaven av Aftenposten), og ellers opp og i mente gjennom de mange siste års skoledebatt.

Dette skal derfor heller handle om responsen på dette konkrete oppslaget. Utdanningsforbundet kommenterer saken på sine nettsider på følgende måte: «Vi er ikke bekymret for lærernes kompetansenivå. Men vi er sterkt bekymret over yrkets statusfall og rekrutteringsproblemer.»

Hm. Skulle man ikke tro at det vil være en viss samvariasjon mellom et yrkes relative status og evne til å rekruttere, og standens samlede kompetansenivå? Uten faktisk å forske på dette, er det jo umulig å vite sikkert – men det ville jo være merkverdig å tro at ikke læreres gjennomsnittlige kompetansenivå i hvert fall til en viss grad vil samvariere med hvor attraktivt det til enhver tid er å søke seg til yrket.

Videre skriver Utdanningsforbundet at «man må ha mange kvaliteter og ulike kompetanser for å bli en god lærer. God score på en IQ-test gjør deg nødvendigvis ikke til en god lærer». Nei, hvem kan vel si seg uenig i det. Likevel skulle man kanskje ønske seg lærere som både hadde mange ulike kvaliteter og kompetanser og var intelligente – fremfor uintelligente lærere med de ellers samme kvaliteter og kompetanser. Ja takk, begge (eller alle) deler.

Som vanlig ser det ut til at snurthet er det gjennomgående sentimentet i resepsjonen. Dette kan enhver lete seg frem til selv, så bare et lite eksempel her, fra en oppdatering på Face: «Det tristeste med journalistiske innfallsvinkler som dette, er at de som jobber i avisredaksjonene sannsynligvis ville ha fått opplyst at også journalisters "IQ" har sunket merkbart siden 1950-tallet. Man kan ane metodeproblemer nok til en hel masteroppgave.[...]». I neste setning foreslår vår for anledningen anonymiserte kommentator å oppgradere lærerutdanningen til et universitetsstudium.

Samlet virker reaksjonene fra den «lærerlojale» siden i denne saken å følge følgende litt vanskelig sjonglerbare logikk: «(i) lærerstanden består av flotte, høyt kompetente og engasjerte mennesker (som vi til enhver tid må se, støtte, og styrke), og (ii) – i en helt urelatert sak – så er det slik at vi trenger et skikkelig løft for å heve statusen til lærerne, slik at vi får de beste kandidatene til å søke seg til yrket.»

Som så ofte ellers i skolesaker, må vi helt ut på ytterste høyre fløy for å finne en fornuftens stemme: I mangel av noe(n) bedre, og selv om jeg er dundrende uenig i minst halvparten av utsagnet, blir det dermed kommentaren på Face fra Frp's skolepolitiske talsmann Tord Lien som får stå som endelig fasit her:

Bekymringsfullt. Kognitiv kapasitet er av grunnleggende betydning for å lykkes i lærergjerningen. For at vi skal lykkes med å få de beste lærerne til å bli i skolen må kompetanse, resultater for barns læringsutbytte og erfaring lønnes bedre, i tillegg til at vi må innføre 5-årig lærerutdanning.  

Se også «Litt mer om IQ, Mensa, og hvor mye tjener vi egentlig?»

Glogster! eller «Hvordan jeg plutselig ble litt forelska i Jens Stoltenberg»

Som kjent er «å kunne bruke digitale verktøy» en av de fem grunnleggende ferdighetene som skal være gjennomgående i alle fag i skolen, og, for en vordende lærer med respekt for seg selv (og sin profesjon), er det vel en fordel å kunne inneha litt av sliktno' også.

Herunder er derfor en Glogster, som jeg lagde for å øve meg på å lage glogstere, og som referanse for meg selv og eventuelt andre interesserte senere. Selv for en som er blottet for visuell estetisk kompetanse (for eksempel undertegnede), er dette faktisk både gjørbart og brukbart. Multimodal digital veggavis? Som man ser, kan den også innbygges i en post på en blogg (når jeg lærer meg å skrive HTML, skal jeg få den til å passe på siden også).



Aberet ved dette mediet er vel at som mann å bevege seg innenfor glogsterestetikkens virtuelle vegger, forutsetter en form for maskulin trygghet og avklart seksuell legning som vel de færreste kan si at de har (selv om de ønsker at det skal være slik), subsidiært at de er villige til å la seg utfordre nettopp på disse sidene ved seg selv. At jeg endte opp med en lett homoerotisk homage til statsministeren vår, som det jeg snarest lot meg inspirere til/henlede til når det primære formålet egentlig var å lære meg dette verktøyet, sier vel en hel del enten (i) om meg, (ii) om Glogster, eller (iii) om begge deler, eventuelt om møtet mellom (i) og (ii).

Uansett: Supernaist digitalt verktøy! Bruk og del!

Her er en oversikt over gode glogstere; her er en for gutta (laget av en jente ja).

Tre bud til en ung lærerstudent i praksis (som vil klare seg i sin nye verden)

[Med håp om at budene også kan ha en viss overføringsverdi:]

1. Gjør alt selv. Eksplikasjon: Ikke la andre gjøre noe som du vil ha gjort, som du kan gjøre selv. Ikke anta at noe blir gjort, selv om noen har sagt at de skal gjøre det. Ikke baser noen planer, undervisningsopplegg, avtaler, møter, fremlegg eller noe som helst annet på noe andre har sagt at de skal gjøre.

Om du likevel er kommet i den ulykksalige situasjonen at du er avhengig av at noen gjør noe for deg, for eksempel fordi du ikke kan (gjøre) det selv:

Aldri anta at noe du ber om blir gjort, blir gjort. Aldri be mindre enn to ganger om at noe skal bli gjort. Aldri vent mer enn 2x45 minutter mellom den første og den andre gangen du ber om noe. Aldri be om at noe skal bli gjort mindre enn én gang mer enn det du tror er nødvendig.

Absolutt aldri be om mer enn én ting av gangen. Aldri be om noe som må forklares med mer enn én setning. Aldri be om noe på mail. Om du må be om noe på mail, så aldri send mindre enn to mailer. Aldri be om mer enn én ting per mail.

Be aldri færre enn to personer om den samme tingen.

Om noen du har bedt om å gjøre noe, faktisk gjør det, så aldri anta at det er blitt gjort riktig. Anta at det ikke er blitt gjort riktig. Alltid be andre sjekke at noe som noen har gjort for deg, er gjort riktig. Absolutt aldri baser planer, fremlegg, undervisningsopplegg, eller noe som helst annet på noe andre har gjort for deg.

2. Gjør aldri noe for andre

(Så du ikke ender opp slik som mindre ung lærer.)

3. Kun alt

Se også: Lærere som syter

Lærere som syter

Om lærere som syter og hvorfor
Tre innganger til denne posten:

 – Undertegnede var til stede på Utdanningsforbundets valgdebatt torsdag denne uken (8. september). Etter at debatten var over, kom jeg i snakk med tre andre lærere. De fortalte alle at de opplevde lærerne som satt i salen og hadde stilt spørsmål til politikerne som så sytete at de selv ikke ønsket å ta ordet, av frykt for å bli assosiert med de andre lærerne og deres syting.

 – I Magnus Marsdals Kunnskapsbløffen skriver forfatteren at han gjentatte ganger har fått innstendige henstillinger fra lærere som han intervjuer til boken sin, om at han for all del ikke må fremstille dem som sytete. Marsdal sier selv at han aldri har truffet på en yrkesgruppe som er så opptatte av at de ikke fremstår som sytete.

 – Og endelig: er det ikke opplest og vedtatt, både i Norge og andre «land som vi sammenligner oss med», at det knapt finnes noen stand, gruppe eller klasse i samfunnet som klager og syter så mye som lærerne?

Om dette er sant eller ikke, er et empirisk spørsmål, og den empirien har jeg ikke (selv om et kjapt søk på Google gir oss en artig liten pekepinn: sammenlign lærere syter og leger syter). Jeg vil likevel i det følgende ha som et utgangspunkt både lærere selv, og samfunnet rundt, antar at det er sant at lærerne er den mest sytete yrkesgruppen. Og som eksempelet fra Kunnskapsbløffen viser: det er forbløffende at sytingen er blitt et så grunnleggende definitorisk trekk for lærerstanden, at de i tillegg til å faktisk syte, er blitt så bevisste over at de gjør det at de aktivt søker å unngå å bli fremstilt som en yrkesgruppe som syter.

Spørsmålene blir da: hvorfor er det blitt slik? Hva fører det til? Og hva kan man gjøre?