Kvinnesyn på Dagbladets forsider – og hvem er billedredaktøren?

Innledning, utfordring
Gjennom et imponerende stykke induktiv resonnering har andre før meg kunnet slutte seg til at valg av bilder, innhold og tematikk på Dagbladets nettsider uten tvil må tilsi at sidene redigeres av en kåt fjorten år gammel gutt (selv om det i det siste kan virke som han har blitt overflyttet til et av Dbs søsternettsteder, kjendis.no).

Inspirert av denne slutningen, og fremfor alt det empiriske arbeidet som nødvendigvis må ligge bak, tenkte jeg at jeg skulle gjøre en lignende undersøkelse for forsidene til papirutgaven av Dagbladet. Kan man, ved å studere forsidene, trekke noen slutninger om personligheten til de som er ansvarlige for å redigere disse – og til og med finne ut nøyaktig hvem de er?

For å begrense oppgaven litt, har jeg valgt bare å fokusere på valg av bilder, og bare på bilder av personer. Oppgaven blir derfor å finne ut hvem som er billedredaktør for Dagbladets forsider, basert på en analyse av hvilke bilder han plukker ut (og at det er en kvinne, det er ... eh, la oss bare med en gang slå fast at det ikke en kvinne).

Spørsmålet er altså: Hva sier billedmaterialet på Dagbladets forsider om den personen som redigerer disse bildene?

Metode
Jeg vil ta utgangspunkt i en statistisk analyse; så foreta en vurdering av tallmaterialet den statistiske analysen genererer; og endelig en kvalitativ analyse av det angjeldende billedmaterialet. Innledningsvis vil jeg derfor forklare fremgangsmåten for datautvalg for analysen, og fremfor alt hvordan jeg har gått frem for å kode dataene i variabler og kategorier.

Datamaterialet er utelukkende hentet fra Dagbladets forsider. Jeg har begrenset meg til forsidene for i år, altså alle forsidene fra og med 2. januar til og med 26. februar 2012. Jeg har bare sett på hovedutgaven av Dagbladet, og dermed ikke tatt med forsider til innstikk eller bilag som Magasinet og lignende; jeg har begrenset analysen til bilder av mennesker, og utelukket bilder av andre objekter; og jeg har tatt vekk «gruppebilder», her definert som bilder med flere enn tre personer avbildet (siden de var vanskelige å telle; det er likevel bare snakk om en håndfull bilder i denne kategorien).

Hvert bilde er vurdert langs fem overordnede variabler, på følgende måte: 

Bilde 1. Eksempel på kategorien illustrasjonspar
til venstre; eksempel på kategorien kvinne til høyre.

Den første variabelen er – kanskje litt misvisende – kalt kjønn. Her er kategoriene kvinner, menn, og såkalte illustrasjonspar. Dette siste høres kontraintuitivt ut, men noen bilder passet kun i denne siste kategorien. Et illustrasjonspar er her definert som et par som bare illustrerer en sak (jf. Bilde 1), men hvor identitetene til de avbildede personene er ukjente (og for dem som tenker utenfor boksen nå, så er svaret at nei, det tallet er lik null). I bilder med par hvor identitetene til de avbildede er kjente (jf. Bilde 2 under), har jeg valgt å kategorisere dem enkeltvis, altså under henholdsvis menn og kvinner.

Bilde 2. For så vidt et par, men da begge personenes identitet er kjent, kategoriseres de som henholdsvis kvinne og mann.

Den neste variabelen er relativ plassering. Her er det to kategorier, sentral og perifer. Sentral er definert som rektangelet rett under Dagbla'-logoen, som i Bilde 2 (her varierer layouten litt, men det er aldri tvil om hva som må regnes som henholdsvis sentral og perifer plassering), mens perifer er plasseringer overalt ellers på forsidene (jf. Bilde 1, hvor begge bildene er plassert perifert).

Den tredje variabelen har to kategorier, person og illustrasjon. Alle bildene er delt i to grupper, hvor kategorien person er gitt til navngitte, og/eller gjenkjennbare personer (jf. Bilde 2), mens kategorien illustrasjon er gitt til rene illustrasjonsbilder, med det som er ment å være ikkeidentifiserbare bilder av mennesker (jf. Bilde 1).

Bilde 3 viser til venstre Jarle Andhøy som seg selv, og dette bildet blir derfor kategorisert som person; og til høyre en kvinne i et rent illustrasjonsfoto, som derfor blir kategorisert som illustrasjon.

Bilde 3. Jarle Andhøy til venstre, kategorisert som person. Ukjent kvinne til høyre, kategorisert som illustrasjon.

Den fjerde variabelen er litt mer komplisert. Her er bildene kategorisert etter hvilken rolle personen som er avbildet har, eller hvilken tilstøtende tematikk som er mest sentral i overskriften bildet står til. Jeg har altså kategorisert alle bildene etter hvilken tematikk som er behandlet i saken det enkelte bildet står til (og her forutsetter jeg i hvert enkelt tilfelle at dette er gitt av overskriftene). Jeg har laget tolv forskjellige tematiske kategorier, som jeg vil referere til underveis:

(1) helse; (2) åpenhjertighet; (3) trening; (4) samfunnsspørsmål, kriminalitet, debatt; (5) bedrift; (6) skuespiller, sanger; (7) kropp, skjønnhet, utseende; (8) sex, dating, festing; (9) trener, sportsutøver; (10) «Dagbladet hjelper deg», økonomi, utdanning, yrkesvalg; (11) vær; og (12) foreldreskap. Jeg vil komme tilbake til disse kategoriene under; foreløpig kan jeg si at bildet til høyre i Bilde 3 for eksempel vil bli plassert i kategorien helse; mens bildet til venstre vil bli plassert i kategorien bedrift, her i betydningen dåd eller bragd.

Man vil se at det er litt blanding av det jeg vil kalle henholdsvis funksjonelle (eksempelvis skuespiller, sanger, eller trener, sportsutøver) og tematiske (eksempelvis trening, eller sex, dating, festing) kategorier. Grunnen til at jeg har valgt å gjøre det slik, er at det stemmer overens med vektleggingen i overskriftene: noen ganger er tematikken så knyttet til en persons funksjon, at det er nærliggende å bruke funksjonelle kategorier. Men som man vil se, er de fleste bilder kategorisert etter tematikk, siden det oftere er et naturlig fokus i overskriftene.

Følgende bilder (Bilde 4) illustrerer dette poenget tydeligere: Selv om Lene Alexandra er sanger og skuespiller, og dermed kunne ha blitt kategorisert som det, handler det her om åpenhjertighet, og dette bildet kommer dermed i den kategorien. Petter Northug blir kategorisert som trener, idrettsutøver, siden han her er avbildet i kraft av sin funksjon som det.

Bilde 4. Lene Alexandra, i den store her litt bredt definerte kategorien åpenhjertig; Petter Northug, som idrettsutøver.

I den femte og siste variabelen har jeg kategorisert bildene etter hvorvidt ansiktet til den avbildede synes eller ikke (jf. Bilde 5, hvor bildet til høyre ikke viser ansiktet til den avbildede); her vil det altså bli to kategorier, synlig og ikke synlig ansikt.

Oversettelseskonkurranse II: Fasit!

Yelping, og også yling? Men glem
bildet om du vil lese novellen.

Siden jeg faktisk fikk en smule respons fra flere hold på oversettelseskonkurransen som jeg utlyste her på bloggen min for en knapp uke siden, tenkte jeg at jeg skulle publisere det som til slutt ble løsningen jeg landet på, etter mange og lange runder med nøye oversettelsestekniske overveielser.

Oppgaven var altså ordet yelp fra Dave Eggers novelle «When They Learned to Yelp» (se lenken over for hele novellen), og ordet jeg valgte som beste norske ekvivalent i denne bestemte ko-teksten ble yle. Hele oversettelsen ble dermed slik [litt oppdatert/oppfreshet 9. mars 2012]:




Da de lærte å yle
  

De var eldre enn de fleste da de lærte å yle. Folk flest, av de fleste generasjoner, i de fleste av verdens nasjoner, lærer å yle i ung alder. Noen er født ylende, noen lærer det når de lærer sitt morsmål. Yling, som man pleier å si, kommer med territoriet. Men disse menneskene, de vi snakker om her – født i USA i en bestemt tidsalder – de hadde ikke lært å yle.

«Hva er dette du mener?» sa deres utenlandske venner. «Dette du mener at dere enda ikke har lært å yle? Hva er dette, du er fra Canada?»

«Verdens fineste stilling ledig» – same shit, same wrapping?

I disse dager lanseres kampanjen «Verdens fineste stilling ledig», som er en reklamekampanje i regi av Kunnskapsdepartementet, med formål å tiltrekke seg søkere til førskolelærerutdanningene.

Dette består i hovedsak av en reklamefilm, hvor du selv kan sette deg (eller en venn) inn i rollen som en fremtidig førskolelærer (og får du ikke lyst til å bli førskolelærer etter å ha sett denne filmen – vel, så er det kanskje ikke førskolelærer du skal bli), og en ressursside, hvor hovedsiden ser slik ut:

Noen som kjenner igjen dette?

For oss som går på lærerutdanninger, og følger litt med på hvordan man rekrutterer til disse, er det umulig ikke å bli minnet på «Har du det i deg?»-satsningen. Hovedsiden der ser slik ut:

Og ja, som for førskolelærerne følger det også her med en tåredryppende, sentimental film, hvor du kan plassere deg (eller en venn) i rollen som en fremtidig lærer i skolen (og får du ikke lyst til å bli lærer etter å ha sett denne filmen – vel, så er det kanskje ikke lærer du skal bli).

Jeg er tre problemer med dette:

For det første: Mangler vi førskolelærere? Jeg har ikke tallene for den yrkesgruppen, men skulle ikke forundre meg om det er for førskolelærere som det er for lærere: vi har mer enn nok lærere, problemet er at lærerne ikke jobber i skolen – fordi de ikke opplever skolen som en attraktiv arbeidsplass. Hva med å bruke pengene på å gjøre noe med det, i stedet for å lokke flere til en utdanning hvor studentene likevel ender opp i andre yrker?

For det andre: Dette er to identiske kampanjer. Skulle man ikke tro at de vil ha tilnærmet identiske målgrupper? Vil de ikke dermed kjempe mot hverandre om de samme søkerne, slik at det hele blir et rekrutteringsnullsumspill, altså at det førskolelærerutdanningene vinner på dette til være tilnærmet likt det lærerutdanningene taper? Dette er et empirisk spørsmål, men innen empirien er på plass, mener jeg at min spekulasjon er like god som den motsatte (som man må anta ligger til grunn for at man har valgt denne strategien).

Og for det tredje: Dette blir jeg litt sur av. Med alle sine feil var liksom «Har du det i deg» vår satsning, vår film, og nå er den bare klippet og limt (og litt freshet opp, så den er faktisk en bedre kopi av vår satsning) over for bruk på en annen yrkesgruppe. At det er fantasiløst er så sin sak, men viktigere er at det utvanner jo hele greia, tar vekk magien fra filmen, og energien ut av det den var ment å skape, nemlig litt glans og helst status for lærerutdanningene og dermed yrket.

Jeg vil avslutte med følgende (og jeg anbefaler virkelig alle til å bruke noen minutter på disse snuttene, og særlig om du er interessert i medier og kommunikasjon). Dette er reklamefilmen om Drammen, «Elvebyen Drammen», laget av Catapult film:



Super film, ikke sant? (Og får man ikke lyst til å flytte til Drammen etter å ha ... ja, du vet hvordan den går.)

Så tenkte Bodø, dette må vi også gjøre, og så fikk de Catapult til å lage denne filmen:



Det er vel ... den samme filmen? Etter å ha sett denne også, får man vel lyst til å – vel, til å bli boende der man bor.

Oversettelseskonkurranse! Super premie!

( – pluss superbra novelle, som jeg anbefaler, og som man kan hoppe rette ned til om man ikke ønsker å være med i konkurransen.)

I tillegg til mye annet rart som jeg gjør, tar jeg dette semesteret et tipoengsemne i oversettelse, fra engelsk til norsk. Nå har vi fått en oversettelsesutfordring utenom det vanlige, og for å få litt hjelp (og et lite forsprang på de andre i gruppen, og helst imponere seminarleder litt i samme slengen), tenkte jeg at jeg skulle utlyse en oversettelseskonkurranse her på bloggen min.

Det dreier seg om ett eneste lite ord, men dette ordet er så sentralt for teksten det er hentet fra, at hele oversettelsens suksess står og faller med at jeg kan finne en god norsk ekvivalent for dette ordet. Teksten det er snakk om, er novellen «When They Learned to Yelp» fra novellesamlingen How We Are Hungry, skrevet av den amerikanske forfatteren Dave Eggers.

Ordet jeg trenger en oversettelse av, er selvsagt yelp:

When They Learned to Yelp

They were older than most when they learned to yelp. Most people, of most generations, in most of the world's nations, learn to yelp at a young age. Some are born yelping, others learn it when they learn their mother tongue. Yelping, as they say, comes with the territory. But these people, the ones we're talking about—born in the United States at a certain time—they had not learned to yelp.

“What is this you mean?” their friends abroad said. “This business about you have not yet learned to yelp? What is this, you are Canadian?”

To yelp: open your mouth. Convulse your stomach, as you would before a belch, or before vomiting. Now form a word, a thousand words, but emit none. In place of the words you might attempt, make a sound. The sound is a combination of three sounds. Each of these represents a third of your yelp.

Lær å bli lærer ved UiS!

Universitetet i Stavanger har skjønt det! De kompetansene man trenger for å bli lærer er ikke avhengige av en medfødt «indre psykisk struktur» (som stod skrevet i fullt alvor i en stor og seriøs rapport som kom ut for altfor kort tid siden), men er derimot noe man lærer, når man går på en lærerutdanning:



Kudos til UiS! Og kaktus til GNIST, som fortsatt tror at spørsmålet en prospektiv lærerstudent skal stille seg selv, er harjegdetimeg?

Mer om lærerutdanningstilbudet ved UiS kan du lese her.

"If class size didn't matter, we would only need one teacher"

Et lite kompositt av forvirret føleri er bakgrunnen for denne posten:

Jeg har produsert en del tekst i det siste, men setningen over, som datt ut av meg i går kveld, er (etter min vurdering ja) det beste jeg har skrevet ever. Det var det noen andre som syntes også! I så stor grad at det ble inkorporert i denne bloggposten, bare timer etter min tweet, og uten at jeg ble kreditert.

Dette reiser så mange spørsmål at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er

• beæret over at tekst jeg har laget blir verbatim inkorporert i en annens tekst
• skuffet over at jeg ikke ble kreditert
• nysgjerrig på hvilken etikette som gjelder for bruk av andres kvitter
• forvirret i forhold til egen fremtidig bruk av denne frasen (for er den min, eller har han som både skrev den inn i en mye lengre tekst og er mye mer kjent enn meg (som ikke skal så mye til) vunnet eiendomsretten til denne setningen?)
• usikker på hva jeg egentlig skal både mene og særlig føle rundt alt dette (det var jo bare et lite stykke tekst, jeg kan lage mer tekst jeg, burde ikke ta det så tungt, men det er jo det kuleste jeg p.t. har skrevet, og burde jo kunne fritt bruke det selv uten de ovennevnte konfiktene)
• forventningsfull i forhold til hvordan min fremtidige atferd i forhold til andres tekster (av alle nivåer av formellhet) vil preges av denne erfaringen
• redd for at jeg skal fremstille meg selv i et ualminnelig ufordelaktig lys nå, av så mange grunner at jeg overlater utlegningen av disse til min egen og eventuelt andres fantasi å fantasere frem

Så vel. Dette ubeleilige komplekset av tanker og følelser (skal lese Paul de Man til seminar i morgen, og de som vet, vet) vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med, bortsett fra at jeg regner med at jeg har glemt alt sammen etter at denne posten er postet.

Uansett: Neste gang du kommer i en diskusjon med en som ukritisk siterer John Hattie sin forskning – eller hvis idé av å ha lest Visible learning er å ha pugget et utvalg faktorers effektmål hentet fra rangeringslisten i appendikset til nevnte bok, og så begynner et argument med «ifølge Hattie ...» – og hevder med ham som referanse at det ikke er sammenheng mellom klassestørrelse og læringseffekt, kan jo eventuelt overskriften her, eller et ekvivalent poeng i en annen språkdrakt, brukes som et (kanskje effektfullt, men hvem vet uten å teste?) reductio ad absurdum.

Og ellers vil jeg oppfordre alle til å ta i tu med diskusjonen rundt og forskningen på klassestørrelse og læringseffekt: (i) Bloggen jeg refererer til kan være et sted å starte, med referanser til masse forskning, for eksempel denne (og en vakker dag skal jeg skrive en post som heter noe slikt som «følg amerikansk skoledebatt», for den er etter min ringe erfaring lysår mer informert, bred og variert enn den norske (men begynne gjerne med å følge @DianeRavitch på twitter, det ser ut til å være et nav godt som noen)); (ii) om «effekt» er det eneste kriteriet vi skal bruke på alt som handler om skole, kan være et betimelig spørsmål å stille; og (iii) en interessant logisk inkonsekvens i Hatties effektrangering (i dette tilfellet mediert av hans norske medium Thomas Nordahl), hvor klassestørrelse er en av faktorene, referert i denne øyenvitneskildringskronikken er – vel, er bra sett, av en observant adjunkt på seminar, og kan være verdt å få med seg.

Likte du denne? Og/eller er du en hattificionado, er kanskje disse postene også av interesse:

• Did Hattie get his statistics wrong?
• Did Hatte get his statistics wrong II: Comments from John Hattie and Arne Kåre Topphol

Gi oss et mer tilgjengelig universitet!

[Oppdatering 14. februar: Det har kommet meg for øre at det skulle være Domus Nova, og ikke Domus Bibliotheca, i twittermeldingen fra @UniOslo under.]

[Oppdatering 13. februar, 13:15: I dag fikk jeg følgende twittermelding fra @UniOslo: «Vi utvider åpningstidene i GSH og Domus Bibliotheca. Og lang åpningstid i Realfagsbiblioteket som åpner 14. mars.» Kuli! Så får vi alle glede oss til vi får erfare den praktiske operasjonaliseringen av dette kvitteret, og hver især bedømme om man er fornøyd (se også kommentar om dette på rektors blogg.]

Mange som meg liker å benytte seg av universitetets fasiliteter også på de mer odde tidene i løpet av en uke. Dessverre er det slik at en så fortjenstfull aktivitet i altfor stor grad møtes av stengte dører: Blinderns ubestridt fineste lokaliteter, både å være i og å lese i, har en sørgelig begrenset åpningstid: Biblioteket Georg Sverdrups hus (GSH) stenger klokken 19:45 i ukedagene og klokken 15:00 på lørdager, og er ikke åpent på søndager; Sophus Bugge stenger klokken 20:00 i ukedagene (18:00 fredager), og har ikke åpent i helgene, bortsett fra i tiden frem mot eksamen.

At så mange blir abrupt avbrutt i sin lesing, og husjet ut av en (alltid vennlig, men likefullt bestemt) vekter når det nærmer seg stengetidene – idet de faktisk er i ferd med å foreta seg det som helt klart må betegnes som en av kjernevirksomhetene ved et universitet, nemlig å lese og lære – synes jeg er noe i nærheten av en tragedie, men også en klar indikasjon på at etterspørselen etter muligheten til å kunne benytte seg av universitetets beste bygninger litt lenger, helt klart er til stede.

Foajeen i Georg Sverdrups Hus. For et bibliotek vi har, dere.

Ja, jeg har kort, og kan dermed forflytte meg ned til Helga Eng eller opp til SV-fakultetet – men jeg skulle gjerne hatt valget, og tilgangen til litteraturen, og den fine roen som er for eksempel i GSH. Og hva med alle dem som ikke har korttilgang, men som kommer til det fineste biblioteket på landets største  universitet, for å benytte seg av samlingene der?

For en tid siden lagde jeg en oversikt over alle de argumentene jeg kunne komme på for at GSH skulle utvide sine åpningstider (se bombepunktliste nederst i denne posten), og sendte den blant annet til biblioteksdirektøren. Jeg fikk for så vidt et meget hyggelig svar, men enn så lenge har åpningstidene forblitt uendrede. Jeg prøver meg derfor igjen, kanskje tiden endelig er moden for å prioritere akkurat dette.

Men først vil jeg trekke to nye momenter som har dukket opp siden den gang inn i bakteppet for denne oppmodningen:

Did Hattie get his statistics wrong II: Comments from John Hattie and Arne Kåre Topphol

Earlier this week, I wrote an entry here on my blog referring to and commenting upon an article written by Associate Professor Arne Kåre Topphol at the University College of Volda, concerning what seems to be an erroneous use of a specific statistical tool, the Common Language Effect size (CLE), in John Hattie's world-renowned and highly influential 2009 publication Visible learning.

Being as I am also a student at the teacher-training program at the University of Oslo, and, moreover, a member of the student association there – and further, being both curious to get to the bottom of this debacle, and concerned with the fact that references to Hattie's research bespatter our curriculum without (to my knowledge) ever having been questioned – myself and some of my fellow members of the student association contacted John Hattie himself, and presented him with the criticism advanced by Arne Kåre Topphol.

John Hattie

To our utter delight, Hattie took the time to answer our query; and when whereupon we presented Hattie's respons to Topphol, he kindly took the time to make a comment of his own.

We in the student association have been given permission by the two parties to publish their respective comments on our blog. Our request to Hattie, and his response, is published here. The follow-up comment from Topphol is published here.

I would like to emphasize that I am not on a mission to "dethrone" Hattie, or to try to find faults where none are to be found, or to exaggerate or blow out of proportion those that may be there. But I am in agreement with the main focal point of Topphol's initial criticism, which I also believe is the important element we should take away from this discussion:

That is, as a quantitative approach is becoming more and more dominant in research on schools and education, all of us depending on this research to make informed judgments on policy decisions or professional practices tend either to trust more or less blindly the results researchers present us, or else we do not possess the necessary statistical competency to assess the accuracy or validity of a result. I agree with Topphol that publishers, peer reviewers and researchers themselves have a responsibility to make sure that their use of statistical tools is trustworthy. However, I believe that this is a responsibility that has a wider currency, and that there is also a need for more methodological literacy in general – among students, teachers, educators, and, probably more pressing than anywhere else, among policy makers and politicians.

Hence, I would encourage everyone being a stakeholder in the discussion on education in general and best teacher practices in particular to (i) read (i.e. actually read) Visible learning, (ii) read Topphols article, (iii) read the aforementioned comments from the respective parties, and (iv) make up your own mind on this particular issue. Good luck!

See also Did Hattie get his statistics wrong?

Did Hattie get his statistics wrong?

[Update 11 February 2012: After I wrote this post, both John Hattie and Arne Kåre Topphol have commented on the debate. You can read more about this here.]

For reasons unfathomable to the average Norwegian, the entire rest of the Global community has heretofore failed to recognize Norway as the undisputed apogee of the civilized world, and has thus made only feeble and inconsequential attempts to learn to speak and understand our language. Hence, considering the following topic as having some interest beyond the confines of Norwegiandom, this post will be written in English.

By now, it is probably impossible to underestimate the impact John Hattie, and specifically his 2009 publication Visible learning: a synthesis of over 800 meta-analyses relating to achievement, has had on policy-makers, researchers and academics, and educators, concerned with improving school systems and best teacher practices across the globe. References to Hattie’s effect study are prolific in teacher training curricula, in white papers, and in the general public discussion on education (at least as seen from Norway, and the teacher-training course at the University of Oslo, and my own admittedly subjective assessment of it all).

Now, however, an article has emerged, titled “Can we trust the use of statistics in educational research” (“Kan vi stole på statistikkbruken i utdanningsforskinga”) (Topphol, 2011), published in the Norwegian Journal of Pedagogy (Norsk pedagogisk tidsskrift), questioning Hattie’s use of one of the statistical measures in Visible learning, namely the Common Language Effect size (CLE).

(Unfortunately, the article is in Norwegian only; you must be connected to the university server to gain access.) 

First introduced by McGraw and Wong (1992), the CLE is, as I understand it, an effect measure intended to be more intuitively understandable for the average non-expert-statistician reader. In short, the CLE size is the probability that one randomly selected sample from one distribution (e.g. of scores on a test) will be greater or smaller than one randomly selected sample from another distribution. This definition is consistent with Hattie’s own explanation of this measure (2009, p. 9), and also with the accompanying example, first used by McGraw and Wong, and revisited by Hattie in Visible learning:

Consider a difference in male (5’10”/177,5 cm) and female (5’4”/162,5 cm) average height. The effect size measured in Cohen’s d (for an explanation of this measure, I must refer to Hattie, or to the work of Jacob Cohen himself) is 2.0, considered very large, and the calculated CLE will be 92 per cent. The CLE percentage then says that, if you pick a random man and a random woman from the two respective populations, there is a 92 per cent chance that the man would be taller than the woman. Thus, in 92 out of 100 couples selected for blind dates, the man would be taller than the woman. (The “effect” in this case would be something like the effect of gender on average height.) Note that it does not say anything about how much taller – only the probability of a difference in heights in favor of one of the populations compared with the other, when you compare randomly selected samples from the two populations.

(And if we considered the bizzarro-world alternative that men and women had the exact same average height, what would the probability be of picking out a random sample from each group where the man was taller than the woman? Think for a second, and click “Les resten av dette innlegget -->” for the answer.)