søndag 8. januar 2012

Per Egil Hegges manglende språkforståelse

Per Egil Hegge, i en
mer behersket utgave.
NRK1s Debatten torsdag 5. januar brakte et bemerkelsesverdig kraftfullt utfall mot de rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige som har vurdert den psykiske tilstanden til Anders Behring Breivik, fra en for anledningen overraskende oppbrakt Per Egil Hegge, til daglig språkspaltist i Aftenposten. Hegge brukte en rekke nedsettende karakteristikker på de to psykiaterne, gikk langt i å kalle dem dumme – begrepet «uformuende» (intellektuelt sådan, måtte vi anta) ble brukt i hvert fall to ganger – og brukte denne analysen som utgangspunkt for et argument for den endelige sakkyndigrapportens utilstrekkelighet.

Jeg har ingen formening om den psykiatriske vurderingen av Behring Breivik. (I en nasjon som snart utelukkende består av rettspsykiatere, er det nok av andre til å gjøre den jobben.) Denne posten skal derimot vurdere Hegges vurdering av rettspsykiaternes intellekt, mer presist det Hegge selv tok utgangspunkt i for sin vurdering: sammenhengen mellom en formulering i den endelige sakkyndigrapporten og en uttalelse fra en av de sakkyndige, Torgeir Huseby, i det rapporten var ferdigstilt og ble overlevert påtalemyndighetene.

Huseby uttalte da at han og hans kollega «ikke er i tvil» om rapportens konklusjonen. Samtidig står det, som Hegge korrekt refererte under debatten, i rapportens siste setning før den endelige konklusjonen (s. 242) at «alle de ovenstående vurderingene er basert på et klinisk skjønn som innebærer usikkerhetsmomenter». En utvilsom konklusjon som inneholder usikkerhetsmomenter? Hegges poeng var at det ikke kan være mulig å på den ene siden si at man aldri har vært i tvil, og på den andre siden skrive i rapporten at det finnes usikkerhetsmomenter – et poeng som høres tilforlatelig ut. Enn videre, ifølge Hegge, blir dette enda verre (og følgelig psykiaternes «[intellektuelle] uformuenhet» enda mer eklatant) av at man ikke på det daværende tidspunktet skjønte at rapporten kom til å tilfalle offentligheten (noe den også gjorde), og at denne grove selvmotsigelsen dermed ville bli allment kjent.

Vel og bra. Antar vi premissene, må vi si oss enige i konklusjonen: Disse psykiaterne kan ikke ha hatt den intellektuelle kapasiteten som skal til for å utføre en så komplisert vurdering; de forstår jo knapt hva ord betyr; og følgelig bør retten se bort fra rapportens konklusjon eller oppnevne nye psykiatere som kan foreta en ny vurdering (disse slutningene overlot Hegge publikum å trekke selv).

Men er det virkelig så enkelt? Psykiaterne har foretatt en kvalitativ vurdering av et levende menneske, opp mot kriteriene psykiatrien setter for åndsfriskhet eller manglende sådan, og opp mot kriteriene jussen setter for straffetilregnelighet. En slik vurdering vil alltid innebære et element av skjønn. Å påpeke dette i en avsluttende bemerkning i en rapport er ikke et tegn på et sviktende intellekt, eller manglende språkforståelse, men på vitenskapelig redelighet – selv i de tilfeller hvor man er helt sikker på konklusjonen.

Så det Hegge tolker som en selvmotsigelse, er derfor bare språkbruk med et litt annet meningsinnhold enn det Hegge øyensynlig forutsetter eller er vant til: Der hvor Hegge har tolket bruken av frasen «ikke i tvil» som en referanse til en eksklusiv kategori (hvor det positive av tvil er identisk med det negative av ikke-tvil), har rettpsykiaterne brukt den slik man er vant til innen vitenskapen, nemlig i betydningen «alle bevisene jeg har sett til nå tyder på at konklusjonen er riktig, selv om jeg alltid anerkjenner et visst nivå av skjønn i vurderingen av et hvert fenomen i den virkelige verden, samt muligheten for at nye momenter kan komme til og dermed tvinge meg til å justere min oppfatning».

Det er også interessant at Hegge viser til at rapporten, og dermed den angivelige selvmotsigelsen, ville bli kjent for offentligheten, og at dette dermed kom til å skade rapportens troverdighet enda mer. Det er altså ikke psykiaternes språkbruk som er det verste, men at språkbruken blir allment kjent? Problemet er at folk flest er endimensjonale, og ikke kan takle språklige kategorier uten vanntette skott? Jeg tror faktisk at dagligtalens bruk av ordet tvil er nærmere den vitenskapelige enn Hegges kategoriske: Er det ikke nettopp de gangene vi aktivt påpeker vår mangel på tvil om en sak, at vi åpner for muligheten for at faktum kan være et annet enn det vi påstår?
Oslo er hovedstaden i Norge
Jeg er helt sikker på at jeg så Jonas Gahr Støre på Rimi i går!
At psykiatere, i likhet med alle andre fagfolk, og til og med absolutt alle andre generelt, kan ta feil, er jeg ikke uenig med Hegge i. Men at det går an å være helt sikker, og å si det, og samtidig erkjenne at det er tvil – rett og slett fordi enhver formening om verden alltid vil innebære et element av tvil – bør være helt uproblematisk.

I og med at hele grunnlaget for Hegges vurdering står og faller med denne påståtte inkonsekvensen, og at en nærmere analyse faktisk gir et diametralt motsatt utfall (rettspsykiaterne er ikke dumme, men derimot vanlig smarte), faller jo hele argumentasjonen sammen; og dette er uheldig, av flere grunner:

  • NRK har et redaktøransvar. Selv om Hegge er regnet for å være en språkekspert, bør ikke NRK anta dette uten å sjekke. Det hadde vært uproblematisk å ta en kjapp telefon til en hvilken som helst vitenskapsteoretiker for å få vurdert Hegges argumentasjon.
  • Hegges raljering med rapporten, med de sakkyndige, og særlig med deres språklige formuleringer, fikk i det alt vesentligste stå uimotsagt. Det hadde vært uproblematisk å finne noen som kunne representert et alternativt syn.
  • Det er uheldig at NRK lar et argument som baseres på en rent språklig-logisk analyse føres av en antatt språkekspert, noe som gir det ekstra tyngde, uten at det blir korrigert av noen med en tilstrekkelig motsvarende kompetanse. 

Man oppnår kanskje debatt med høy temperatur (Hegge var i hvert fall on fire), men prisen for det synes å være unødig høy all den tid de faktisk uttrykte meningene endte med å bli så misvisende og usaklige.

Foranledningen for Hegges deltagelse i debatten var en kommentar i mandagens Aftenposten, hvor han stilte spørsmål om psykiatere har for stor makt, både generelt, men særlig som oppnevnte sakkyndige i rettssaker, hvor deres uttalelser etter hans mening blir tillagt for stor betydning. Basert på en ubehagelig selvopplevd erfaring og noen historiske anekdoter som skulle demonstrere profesjonens manglende kompetanse, gikk han langt i å diskvalifisere psykiatrien som profesjon.

Om rettspsykiatriske uttalelser blir tillagt uforholdsmessig stor vekt i rettssaker, er faktisk et meget godt og interessant spørsmål, som jeg gjerne kunne tenke meg å få svar på, og som det burde være mulig å undersøke på en systematisk og vitenskapelig forsvarlig måte. Men også her bommer Hegge: Det kan meget vel være at psykiatrien er gjennomgående inkompetent, og at den burde legges ned, eller under administrasjon. Men det er ikke mulig å komme til en slik konklusjon basert på én egen erfaring og et knippe anekdoter. En slik slutning er i seg selv meget mer uvitenskapelig enn det Hegge anklager rettspsykiaterne for.

Oppsummert må konklusjonen bli at det som i Hegges kronikk og TV-opptreden kunne blitt interessante problemstillinger og viktige påfølgende debatter, drukner i en svak og overopphetet fremføring skjemmet av manglende språklig og vitenskapelig forståelse.

Av alle disse grunnene skal Hegge, og alle andre som etter dette er blitt litt interesserte i forskningsmetode, på tampen få en bokanbefaling: Boken heter Statistics Without Tears, er forfattet av Derek Rowntree, og tar, på en eksemplarisk pedagogisk måte, leseren i hånden på en vandring gjennom de viktigste statistiske grunnforutsetningene.

Fokuset er på kvantitative analyser – en psykiatrisk vurdering er i det alt vesentligste kvalitativ, selv om det etter hva jeg har fått med meg var noen kvantitative innslag i analysen av Behring Breivik – men boken gir likevel en glimrende innføring i metodisk tenkning, med særlig fokus på usikkerhet og de begrensninger man har når man skal trekke slutninger, og på umuligheten av en hundre prosent eksakt eller korrekt slutning om et fenomen i verden.

Et must for enhver prospektiv (og kanskje nåværende) forsker, men nyttig for enhver som skal lese og vurdere andres forskning, noe vi jo gjør stort sett daglig via oppslag i dagspressen.
Erik Wold. Pent smil, det kan ingen ta fra ham.

Til slutt, en bønn på vegne av vanvittig mange (les: særlig min mor, men jeg også da): Debatten blir litt uheldig ledet av NRKs Erik Wold. Han kunne med fordel pratet mindre og lytte mer (og bedre) – og sluttet å etterligne «same som snakker først høyt så lavt i en sånn kurve» i annenhver setning.

2 kommentarer:

  1. Mange poenger, Eivind! Du har en flott evne til å gjøre artige poenger, noe jeg verdsetter!

    SvarSlett
  2. Takk&takk!

    Jeg gjør så godt jeg kan da, hyggelig å bli satt pris på!

    SvarSlett